Christian Krohg er en ruvende skikkelse i norsk kunst og kanskje den av våre kunstnere som favner videst. Han har satt varige spor etter seg som en av våre mest allsidige malere, men i høy grad også som lærer, som skribent og debattant og som organisator. Han må ha hatt en enorm arbeidskapasitet for å ha rukket med alt han utrettet (Oscar Thue, den beste kjenner av Krohg, anslår hans samlede produksjon til mellom 4000 og 5000 malerier). Han var et overskuddsmenneske, både på godt og vondt, og det er ingen grunn til å skjule at det kan settes et alvorlig spørsmålstegn ved visse sider av hans karakter, som f.eks. hans utstrakte bruk av assistenter, som gjør at det finnes så mange underlødige arbeider med Krohgs signatur. En kunstner skal imidlertid bedømmes ut fra sine beste arbeider, og da er det få i norsk kunst som kan måle seg med ham.
Krohg var født inn i en embetsmannsslekt. Han hadde en sterk slektsfølelse, og den kultur og fordomsfrihet som preget hans slekt, har satt sine klare spor i hans egen utvikling. Uansett hvor omskiftelig hans liv til tider kunne bli, beholdt han likevel alltid en nær kontakt med sin nærmeste familie. Moren døde da han var bare 8 år gammel, og farens søster Marie overtok ansvaret for husholdningen og oppdragelsen av Christian og hans fire søstre.
Christian Krohg tok examen artium 1869. For å etterkomme farens ønske studerte han jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1873. På skolen ble han bestevenn med klassekameraten Eilif Peterssen, som tidlig viste usedvanlige evner som tegner. Vennskapet med Peterssen bidrog sikkert til å vekke Krohgs kunstneriske interesse, og allerede 1869 begynte han på J. F. Eckersbergs malerskole og året etter som hospitant i frihåndstegning på Den kgl. Tegneskole. Etter embetseksamen kunne han, med en liten arv etter sin far, reise til Karlsruhe for å begynne sine studier under Hans Gude, som var professor ved kunstakademiet der. Gude var imidlertid landskapsmaler, og siden Krohg ønsket å utdanne seg til figurmaler, begynte han i den unge og nyutnevnte professor Karl Gussows klasse. Han etablerte ganske raskt et nært forhold til den realisme som Gussow representerte, og da Gussow 1875 ble utnevnt til professor ved kunstakademiet i Berlin, falt det naturlig for Krohg å følge etter for å bli hans elev der.
Opprinnelig hadde Krohg tenkt å slå følge med Eilif Peterssen til München, hvor alle de unge norske kunstnere som senere ble våre ledende åttitallsmalere (bortsett fra Frits Thaulow), studerte i 1870-årene. Han opprettholdt imidlertid en nær kontakt med Peterssen, og brevene Krohg skrev til ham, er en av de viktigste kilder til vår kunnskap om Krohgs liv i Berlin. For hans utvikling både som kunstner og som menneske ble studieårene i Berlin (1875–79) av grunnleggende betydning. Han næret en nærmest grenseløs beundring for Gussow – “fra jeg saa hans Billeder og Portrætter dateres et stort Omslag i min Kunst- og Naturanskuelse” – og karakteriserer ham “som en aldeles magnific Lærer”.
Dessverre ser det ut til at de fleste bildene Krohg malte under sine studieår i Berlin, er gått tapt, men de som er bevart, gir et tydelig vitnesbyrd om hvor raskt han utviklet seg. Hans viktigste bilde fra denne tiden er utvilsomt Et farvel (1876), malt under et sommeropphold i Christiania, med tanten Marie og søsteren Amalie som modeller. Det er et usedvanlig modent arbeid, bygd opp rundt kontrastene ung/gammel, og lys/mørke, og viser trekk som blir karakteristiske for Krohg i hans senere utvikling, som den dristige avskjæring av figurene og ved at han har trukket dem helt frem i billedplanet. Det kunstnerisk sett kanskje mest vellykkede bilde fra berlintiden er Utsikt fra Hungerturm. Den gussowske realisme preger den nøyaktige gjengivelse av detaljene, især i arkitekturen, men den friske koloritten i trær og øvrig vegetasjon antyder en påvirkning fra den franskinfluerte Max Liebermann.
Men det var ikke bare på det kunstneriske plan at studiene i Berlin fikk stor betydning for Krohg; også på det menneskelige plan skjerpet det hans kritiske sans og utviklet hans sosiale samvittighet. Det var i Berlin at den i utgangspunktet meget borgerlige unge mann utviklet seg til en glødende radikaler. I det nyrike Berlin, så forskjellig fra de sedate tyske residensbyer, stiftet han bekjentskap med en hard og kald virkelighet som åpnet hans øyne for samfunnets skyggesider. Samværet med radikale studiekamerater var av stor betydning for denne utviklingen. Særlig har vennskapet med den fem år yngre, senere så berømte grafiker og billedhugger Max Klinger, som han delte husvære med i Hungerturm, satt spor etter seg. Det var også i Berlin han ble kjent med den danske Georg Brandes og malte hans portrett.
Etter fire års studier i Berlin vendte Krohg hjem for å bosette seg i Kristiania 1879. Om sommeren samme år seilte han med Frits Thaulow fra Kragerø over til Skagen på nordspissen av Jylland, hvor han oppholdt seg til ut på høsten. Det var her han “fant seg selv” som kunstner og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Møtet med stedets fiskerbefolkning og deres enkle, jordnære liv vekket hans varme, menneskelige medfølelse. Den nære menneskelige kontakt med modellen ble det viktigste ledemotiv for hans kunstneriske virke. Når denne inspirasjonen manglet, som den senere kunne gjøre iblant, ble resultatet sjelden vellykket.
Under oppholdet på Skagen denne sommeren malte Krohg tre bilder – Babord litt, Garnbinderen og Kone som skjærer brød – som er blitt stående som hovedverk i hans produksjon. Selv om man fremdeles kan spore en innflytelse fra Gussow, især i den nitide utpensling av detaljene, betegner de en kunstnerisk frigjøring fra berlintidens detaljrealisme. Hans maleri har fått en rikere stofflighet, koloritten er kraftigere og formene mer plastiske, men fremfor alt er bildene blitt en levende skildring av en fiskerfamilies nødtørftige liv, skildret med menneskelig innlevelse og varme. Samværet med de andre nordiske kunstnere som hadde slått seg ned på Skagen, bl.a. Michael Ancher og P. S. Krøyer, har sikkert hatt betydning for denne utviklingen.
Etter hjemkomsten til Kristiania merker man en ny malerisk kraft i Krohgs bilder. Den medmenneskelige kontakt som kom til uttrykk i Skagen-bildene, preger også et bilde som Syk pike (1880), hvor man gripes av den dødssyke pikes vevre skikkelse og det intense, angstfylte blikk. Mesterlig er også behandlingen av den stofflige og delikate koloristiske kontrast mellem den gråhvite puten, den kritthvite blusen og det rosa skjær i det hvite ullteppet. Det er også på denne tiden Krohg maler sine første klart sosiale bilder med sypikemotivet, som Daggry.
Høsten 1881 kunne Krohg, takket være et statsstipend, reise til Paris, og selv om pengene bare strakk til for et halvt års opphold (dvs. betraktelig kortere enn de øvrige samtidige norske maleres parisopphold i 1880-årene), ble den kontakten han nå etablerte med fransk kunst, av grunnleggende betydning for hans videre utvikling. Det lærte ham et friere malerisk foredrag, strøket ble bredere og mer pastost, men fremfor alt fikk fargen en ny fylde og glød. De franske malere som kom til å få størst betydning for Krohgs utvikling, var Jules Bastien-Lepage, Édouard Manet (særlig hans portretter) og impresjonistene, som akkurat våren 1882 holdt sin største gruppeutstilling – en utstilling vi vet Krohg studerte flittig. Blant impresjonistene ser det ut til at han særlig har lært av Gustave Caillebottes dristige komposisjoner. Det var ikke så mange bilder Krohg rakk å få malt under dette parisoppholdet; mest kjent er portrettet av den svenske maleren Karl Nordström og Søndag morgen, Grèz (som senere er blitt delt i to).
Gjennom resten av livet beholdt Krohg en nær kontakt med Frankrike og fransk kunst. Innflytelsen fra Manet kommer tydelig frem i en rekke karakterfulle portretter han malte utover i 1880. Klarest kommer det kanskje til uttrykk i det intense og monumentale portrettet av Johan Sverdrup (1882), som særpreges ved den suverene behandlingen av svart. Den mørkstemte koloritten preger også en rekke av hans andre fremragende portretter fra 1880-årene, som det spontant oppfattede av Gerhard Munthe i Grand Cafés røykfylte lokale og det psykologisk skarpskodde av Jossa.
Den kunstneriske fornyelse kontakten med fransk kunst ledet til, merkes kanskje best i rekken av mesterlige bilder Krohg malte under sine sommeropphold på Skagen 1882–84 og 1888, som Middagshvil, mesterverket Sovende mor, Mor ved sitt syke barns seng og Håret flettes. De preges alle av en friere malerisk behandling og en mer direkte og umiddelbar kontakt med motivet, der han skildrer fiskerfamilien Gaihedes enkle og nøkterne hverdagsliv. Motivene er stort sett uten utpenslede detaljer og er malt med kraftige, pastose penselstrøk. En lysere og klarere koloritt, hvor rene klanger av blått, rødt og grønt spilles ut mot hverandre, gir bildene en ny og dypere stofflighet. Skagen forløste de fineste sidene av Krohgs rike kunstneriske talent.
Det Kristiania Krohg kom tilbake til etter sine studier i utlandet, var preget av den brytningstid 1880-årene var i norsk samfunnsliv, så vel politisk, økonomisk og sosialt som kulturelt. Med pensel og penn kastet han seg inn i tidens kampsaker. Han var en av forgrunnsfigurene i den bitre strid om kunstnernes rett til medbestemmelse i kunstneriske spørsmål, en strid som ledet til opprettelsen av statens årlige kunstutstilling (den senere Høstutstillingen) 1884 og til stiftelsen av Bildende Kunstneres Styre (1887), som fikk status som statens rådgivende organ i kunstneriske spørsmål.
Men Krohg gikk lenger enn bare å kjempe for kunstnernes rettigheter. For ham skulle kunsten være et våpen i en aktuell kulturkamp. Sitt syn på kunstens oppgave formulerte han 1886 i foredraget Om den bildende Kunst som Led i Kulturbevægelsen: Oppgaven er å male tidens bilde, et bilde som skal avspeile tidens uro og utilfredshet, og “du skal male slig, at du griber, rører, forarger eller glæder den store Hob netop ved det samme som har glædet, rørt, forarget eller grebet dig selv”, men det er “sandt den vil ha det, skjærende sandt, ubehagelig sandt”.
Kunsten var for Krohg ikke en privatsak, den hadde en samfunnsmessig funksjon. Hans hovedverk som sosial tendensmaler er Albertine i politilegens venteværelse (1886–87), historien om den fattige sypiken som av tidens sosiale system tvinges inn i prostitusjon, et emne som han også behandlet litterært i boken Albertine. Krohg berører her et av tidens mest tabubelagte emner, seksuallivet, noe som av mange ble oppfattet som krenkende for den offentlige bluferdighet. Boken blev derfor beslaglagt samme dag som den kom ut, 20. desember 1886. Etter en bitter strid falt det endelig dom om beslag i Høyesterett januar 1888, og Krohg ble ilagt en bot på 100 kroner.
Ledetråden i Krohgs sosiale tendensmaleri var hans medfølelse med og forargelse over all menneskelig og sosial fornedrelse. Hans kamp mot samfunnets rådende moralnormer brakte ham i kontakt med “Kristiania-bohemen”, en løs sammenslutning av unge radikalere, og gjorde ham til en varm forsvarer av Hans Jæger og dennes moralsyn. Sammen med Jæger utgav Krohg 1886 tidsskriftet Impressionisten og var selv redaktør for de fire første numrene.
Albertine er ikke bare et bilde, det representerer en motivkrets – med sypiken som det sentrale motiv – som Krohg behandlet i en rekke bilder utover i 1880-årene. Han sosiale tendensmaleri starter med Sypiken og Daggry 1880–81 og slutter med Kampen for tilværelsen 1888–89. De bildene fra denne motivkretsen som malerisk sett er finest, er serien med studier og forarbeider til det store Albertine-bildet, en av de mest ambisiøse figurkomposisjoner i norsk kunst.
Det ville imidlertid være galt å se på Krohg i 1880-årene bare som en sosial tendensmaler. Hans maleriske repertoar spenner vidt. I tillegg til de omtalte Skagen-bildene og de mange portrettene var det også i denne perioden han malte de første sjøbildene. Det tidligste er Hardt le, malt på Hvasser 1882. Dette er en motivgruppe som opptok ham helt frem til 1920-årene.
1880-årene står sentralt i Krohgs karriere. I denne perioden malte han noen av sine aller fineste og mest kjente bilder. På grunn av sine radikale synspunkter kom han imidlertid på kant med mektige krefter i samfunnet, og det blev en opprivende tid. Forholdet til den fraseparerte Oda Engelhart, som han traff i begynnelsen av 1880-årene, fikk barn med 1885 og giftet seg med 1888, forenklet ikke situasjonen. For å komme vekk fra de hjemlige forhold flyttet ekteparet 1889 til København.
1890-årene ble en urolig tid for Krohg, uten fast bopel, stadig på reise og med opphold dels i Kristiania, dels i København og dels i Paris. Også kunstnerisk merkes et forfall, og det kom få gode bilder fra hans hånd. Men av og til kunne det glimte til, som i det ekspressive portrettet av August Strindberg. Et annet fremragende verk er det dristig komponerte sjøbildet Kobbegrunnen.
Også på det rent menneskelige plan ble 1890-årene en vanskelig periode, især da Oda for en periode brøt ut av ekteskapet for å leve sammen med forfatteren Gunnar Heiberg. Krohg fikk dessuten økonomiske problemer, og dette har utvilsomt vært en medvirkende årsak til at han i stadig stigende grad viet seg journalistikken. Også tidligere hadde han vært en aktiv skribent, men nå kom det inn i fastere former. Fra 1893 var han fast medarbeider i Verdens Gang (fra 1910 Tidens Tegn) frem til 1914. I lang tid fremover, til omkring 1909, ble skribentvirksomheten hans viktigste levebrød.
Også som journalist spenner Krohg over et vidt felt, fra polemiske innlegg i aktuelle spørsmål til reisebrev og kunstbetraktninger, men fremfor alt er det med sine intervjuer og medfølgende portrettegninger han har skaffet seg en fremtredende posisjon i norsk pressehistorie. I intervjuene, med sine treffende tegninger, lykkes det ham med få streker å gi et fascinerende og levende portrett av den intervjuede. Hans intervjuform er blitt skoledannende i norsk journalistikk.
Som forfatter, skribent og journalist etterlot Krohg seg en meget omfattende produksjon. 1920–21 ble et utvalg av hans skrifter utgitt i fire bind under tittelen Kampen for tilværelsen, og 1968 utgav Oscar Thue en fullstendig bibliografi over hans skriftlige arbeider.
1901 bosatte Krohg seg – sammen med Oda – i Paris, hvor de ble boende frem til 1909, men hvert år med et besøk i Kristiania. Frem til 1913 hadde familien også årlige sommeropphold i Drøbak. Krohg beholdt dermed god kontakt med det norske kunstnermiljøet, og 1907 ble han valgt til formann i Bildende Kunstneres Styre, et verv han beholdt resten av livet. I Paris startet han først sin egen private malerskole, men ble fra 1902 ansatt som fast lærer ved Académie Colarossi, hvor han fikk mange norske elever. I motsetning til Edvard Diriks og Frits Thaulow, som også bodde i Paris på denne tiden, var det vanskelig for Krohg å få solgt sine bilder, og siden lønnen ved Académie Colarossi ikke var nok til å leve av, måtte han fortsette sin journalistiske virksomhet for å spe på inntektene. Det var få malerier han fikk malt i denne perioden, og ingen av dem kan regnes med blant hans mer betydelige arbeider, bortsett fra noen portretter, som de av Agnes Mowinckel og Vilhelm Krag.
Etter forutgående stortingsdebatt ble Statens Kunstakademi opprettet våren 1909, og allerede samme høst kunne det tre i funksjon. Med sin lange pedagogiske erfaring og sin solide kunstneriske posisjon var Krohg nærmest selvskreven for et av akademiets tre professorater. I tillegg ble han også utnevnt til direktør for akademiet, og han beholdt begge stillinger resten av livet.
Etter mange urolige og vanskelige år kom Krohgs liv nå inn i roligere og mer ordnede forhold. De bedre økonomiske kår gjorde at han kunne trappe ned sin journalistiske virksomhet, og hans bidrag til avisen ble stadig sjeldnere, selv om han fortsatte som en aktiv debattant og polemiker. Som et resultat av de bedrede forhold kunne han 1914 – for første gang – flytte inn i eget hjem, en villa som han (med datteren Nana som arkitekt) hadde latt oppføre ved Frognerbekken i Halvdan Svartes gate. Etter i noen år å ha bodd i Brekkestø om sommeren, kjøpte han 1920 et hus i Bjelkeviken ved Kragerø, hvor han tilbrakte fem lykkelige og produktive somrer.
Med sine verv som formann både i Bildende Kunstneres Styre og i Den faste jury, sammen med sin stilling som professor og direktør for Statens Kunstakademi, inntok Krohg nå en udiskutabel, ledende posisjon i norsk kunstliv, selv om han med sitt stridbare temperament selvfølgelig var involvert i en rekke kunstneriske feider. Lærdommen fra ungdommens juridiske studium hadde vel ikke gått helt i glemmeboken, for han viste seg å være en glimrende organisator og la grunnlaget for den sterke posisjon kunstnerorganisasjonene har fått i norsk samfunnsliv. Det står heller ikke til å nekte at han av og til utnyttet sin maktposisjon til å fremme egne interesser. Stridslysten hadde han imidlertid beholdt, og han lot sin røst bli hørt i en rekke forskjellige forhold, især når det gjaldt prosjekter i Kristiania. Hovedstaden og dens innbyggere hadde alltid ligget hans hjerte nær; med glød forsvarte han sin kjære bys interesser og ble en av våre store bypatrioter. Med sin ruvende korpus og sitt monumentale skjegg ble han en kjent og kjær skikkelse i bybildet.
De mer stabile og harmoniske forhold han levde under etter at han hadde slått seg ned for godt i Kristiania, gjorde at Krohg nå – mer helhjertet enn på mange år – uforstyrret kunne vie seg sin kunst. Kunstnerisk sett representerer denne siste fasen i hans karriere en ny blomstring. Han gav seg ikke lenger i kast med de store og krevende oppgavene, hans interesse ble mer fanget av de nære ting, og helt til det siste beholdt han sin kunstneriske kraft. Hans bilder fra denne siste blomstring preges av en ekte malerglede: Penselen glir gjerne lettere over lerretet i feiende, brede penselstrøk, koloritten blir friskere og formbehandlingen mer summarisk.
Vi møter også en helt ny motivverden, som i de mange snapshotaktige modellstudiene, hvor han ikke har malt modellene poserende på podiet, men grepet dem i øyeblikksbetonede situasjoner, slik titlene antyder: Støvlene knappes, Søleskvetten, Pudderkvasten. Motivene er legio, og de foreligger gjerne i en rekke varianter. Den fineste av disse modellstudiene er vel Toalett (1912). Fornøyelige er også hans skildringer av kristianiatyper, alltid sett med et humoristisk glimt i øyet, som Pauvre honteux og Kramkaren. Nevnes må også de mange nye, dramatiske og ekspressive utgaver av eldre losmotiver, malt under inntrykk av den første verdenskrigs nådeløse ubåtkrig.
En helt ny side av Krohgs kunst møter vi i de mange lyssterke landskapsbildene han malte under sommeroppholdene i Brekkestø og Bjelkeviken. Fra de siste årene er det også bevart en rekke fremragende portretter, som det av Johan Halvorsen og det fornøyelige av Sven Elvestad. Fra denne sene blomstringsperioden knytter det seg likevel størst interesse til den imponerende serien med selvportretter, en menneskelig dokumentasjon som savner sidestykke i norsk kunst. Krohg hadde malt selvportretter også tidligere (det første er malt på Skagen 1883), og de dukker opp sporadisk senere, men det var først etter 1910 at han for alvor gav seg i kast med dette motivet. I nærmere 50 selvportretter kan vi følge ham fra år til år frem til det uttrykksfulle Ti på tolv (1924) og det siste, vemodige Ved vinduet fra 1925, det året Krohg døde.
Christian Krohg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1900 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1910.