Haight-Ashbury

Hjørnet mellom gatene Haight og Ashbury.

Haight-Ashbury er et distrikt i San Francisco i California i USA. Det har navn etter veikryss mellom gatene Haight og Ashbury. Det er til daglig kalt for «The Haight», men av de som bor der er det kjent som «Upper Haight».

Haight-Ashbury er berømt som et område hvor hippiebevegelsen fikk en heftig oppblomstring den såkalte Summer of Love, kjærlighetssommeren i 1967 da studenter og unge mennesker strømmet til området etter skolene stengte. Grunnet den voldsomme mediadekningen ble stedet sentrum for hva som ble kalt for San Franciscos renessanse da mengder av kunstnere, musikere, tegneserietegnere, forfattere og andre etter hvert bosatte seg i området og i omgivelsene rundt.

Lokalisering

Haight Street.

Distriktet betraktes å bestå av nabolaget som omgir Haight Street, omgitt av Stanyan Street og Golden Gate Park i vest, Oak Street og Golden Gate Park Panhandle i nord, Baker Street og Buena Vista Park i øst og Frederick Street og Ashbury Heights og nabolaget Cole Valley i sør.

Gatenavnene er oppkalt etter to tidligere ledere i San Francisco: pioneren og bankmannen Henry Haight, eller (skjønt det er diskutabelt) den tiende guvernøren av California, Henry Huntley Haight, den førstnevntes nevø. Munroe Ashbury, en av byens første politikere som tjenestegjorde som medlem av San Franciscos styre av ansvarlige fra 1864 til 1870 som da lånte ut sitt navn til den nevnte gaten. Både Haight og hans nevø foruten Ashbury hadde en hånd i planleggingen av nabolaget, og mer viktig av Golden Gate Park ved dens begynnelse.

Navnet «Upper Haight», som de lokale benytter, er i kontrast til Haight-Fillmore eller distriktet Lower Haight; sistnevnte lå lavere i terrenget og del av hva som tidligere var de mest betydningsfulle afroamerikanske og japanske boligområdene i San Franciscos første år.

Haight-Ashbury er som nevnt over berømt for sin rolle som sentrum for 1960-tallets hippibevegelse, noe som kom etter og nært tilknyttet utskudd av beatgenerasjonen eller beatbevegelsen hvor medlemmene hadde kommet til San Franciscos distrikt North Beach fra to til åtte år før 1967. Mange som ikke kunne finne et sted å bosette seg på San Franciscos nordside fant et i de gammeldags og relative billige og lavt befolkede området Haight-Ashbury. Sekstitallet og den moderne amerikanske motkulturen har blitt synonymt med San Francisco og nabolaget Haight-Ashbury helt siden den gang.

Historie

Butikker på Haight Street

Haight-Ashburys «Painted Lady», viktorianske hus på Waller Street i nærheten av Masonic Avenue.

«The Red Victorian», et temahotell.

Før Haight Streets taubane ble fullført i 1883 var det som i dag er Haight-Ashbury bare en ansamling av isolerte bondegårder og områder med sanddyner. Linjenettet med kabelvogner ble fullført i 1883 og knyttet sammen vestsiden av Golden Gate Park med det geografisk mer sentrale Market Street-linja og resten av nedre bykjernen av San Francisco. Kabelsporvognene, landgraderingen og bygningsteknikkene på 1890-tallet og begynnelsen på 1900-tallet fornyet Haight-Ashbury som boligområde for den øvre middelklasse. det var et av de få områdene som ble spart for brannene som fulgte katastrofen med jordskjelvet i San Francisco i 1906.

The Haight rammet hardt av Den store depresjonen på 1930-tallet, slik som med resten av byen. Beboere med nok penger igjen forlot det nedadgående og overfylt nabolaget for grønnere områder innenfor de voksende bygrensene, eller nyere, mindre forstadshjem i Bay-området. I løpet av boligkrisen under den andre verdenskrig ble store viktorianske eneboliger oppdelt i mindre boliger for arbeidere. Andre ble omgjort til profitable pleiehjem. På 1950-tallet var Haight-Ashbury et nabolag i nedgang. Mange av bygningene sto tomme etter krigen. Manglende vedlikehold hadde også sin effekt, og utflytningen av middelklassen for nyere forsteder fortsatte å etterlate mange enheter for leie.

På 1950-tallet ble det foreslått en motorveg som skulle ha gått gjennom Panhandle, men grunnet et borgeropprør mot motorvegen ble prosjektet avlyst etter en rekke med stridigheter som varte helt fram til 1966. Naborådet for Haight Ashbury, HANC, ble dannet en gang i løpet av opprøret i 1959. HANC er fortsatt aktiv i nabolagets politiske forhold.

Haight-Ashburys kunstferdig trehus ble et paradis for hippiene på siste halvdel av 1960-tallet på grunn av tilgjengeligheten av billige hybler og ledige eiendommer som kunne leies eller kjøpes: eiendomsverdien hadde sunket betydelig delvis på grunn av den foreslåtte motorvegen. Den bohemiske subkulturen som fikk rotfeste, deretter blomstret og er til en viss grad tilstede den dag i dag.

Kjærlighetssommeren

Nabolaget ble episenter for den såkalte renessanse i San Francisco og med den også en framvekst i livsstil og kultur basert på dop og rock på midten av 1960-tallet. Skoleelever og studenter begynte å strømme til Haight-Ashbury i løpet av våren da skolene stengte i 1967. San Franciscos myndigheter var bestemt på å stoppe tilstrømningen av unge mennesker i sommerferien, men bidro til å gi ytterligere oppmerksomhet til stedet, og en pågående serie av artikler i de lokale avisene førte til at de nasjonale media ble alarmert av hippenes voksende antall. I løpet av våren hadde naboskapslederne svart med å danne «Council of the Summer of Love», Kjærlighetssommerens Råd, og ga hendelsen en offisielt-klingende navn som gikk mann av huse, og spredte seg raskt fra munn til munn, og ble videreformidlet av media.

Massemedias sensasjonspregede mediadekning av hippilivet i Haight-Ashbury fikk stor oppmerksomhet hos unge mennesker over hele USA. Hunter S. Thompson kalte distriktet for «Hashbury» i The New York Times Magazine, og aktivitetene i området ble rapportert bortimot daglig. I løpet av året nådde områdets berømmelse sitt høydepunkt da det ble et sentrum for en rekke av de fremste musikere og rockegrupper, særlig psykedeliske band, i samtiden. Jefferson Airplane, The Grateful Dead og Janis Joplin bodde alle bare en kort avstand fra det nå berømte vegkrysset. De har ikke bare udødeliggjort fenomenet eller stedet i en sang, men kjente også mange innenfor lokalsamfunnet som venner og familie. Andre velkjente som var tilstede i Haight-Ashbury var kollektivet The Diggers, en lokal gruppe av «samfunnsanarkister» som var kjente for sitt gateteater og skaffet fri mat til beboerne hver dag. En av de mest kjente i gruppen var den senere skuespilleren Peter Coyote.

I løpet av Kjærlighetssommeren ble psykedelisk rockemusikk mer kjent og fikk stadig mer og mer tid på kommersiell radio. Sangen «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)», skrevet av John Phillips i gruppen The Mamas & the Papas, ble en hitsingel i 1967. Musikkfestivalen Monterey Pop Festival i juni sementerte ytterligere statusen til psykedeliske rockemusikk som en del av hovedstrømningen i samtidskulturen, og løftet opp lokale band fra Haight-Ashbury som Grateful Dead, Big Brother and the Holding Company og Jefferson Airplane til nasjonal berømmelse. Omslaget til Time magazine den 7. juli 1967 hadde artikkelen «The Hippies: Philosophy of a Subculture» (Hippiene: Subkulturens filosofi), en nyhetsrapport på fjernsynet CBS News om «The Hippie Temptation» (Hippiefristelsen) og annen betydelig mediainteresse i hippikulturen fremmet Haight-Ashbury og ga det enorm nasjonal oppmerksomhet og populariserte motkulturbevegelsen over hele USA og videre ut i verden.

«Summer of Love» trakk til en mangfoldig gruppe av mennesker i ulik alder: tenåringer og studenter som fulgte deres likesinnede og tiltrekning av å være i et kulturelt utopia; ferierende fra middelklassen, og selv feststemt personell fra militærbaser i bilavstand i nærheten. Haight-Ashbury var ikke i stand til å svelge unna alle som kom i slike mengder, og nabolaget ble raskt forringet. Overbefolkning, trangboddhet, hjemløshet, narkotikaproblemer, og kriminalitet påvirket nabolaget til det verre. Mange reiste vekk for å komme seg unna, mange reiste for å fortsette studiene, og den 6. oktober 1967 hadde de som ble igjen en liksombegravelse, en seremoni som de kalte for «Hippiens død» for å signalisere at det foregående var absolutt over. Mary Kasper forklarte den teatralske seremonien som følgende:

«Vi ønsket å singnalisere at dette var slutten på det, ikke kom hit. Bli hvor du er! Bring revolusjonen til der hvor du bor. Ikke kom hit for det er over og ferdig.»

Øyensynlig ble dette budskapet oppfattet bokstavelig da de store menneskemengdene ikke kom tilbake de påfølgende årene da nabolaget og særlig Haight Street falt tilbake til tidligere forfall på 1970- og fram til 1980-tallet. Gentrifisering på 1990-tallet brakte med seg nye beboere i området i form av unge urbane i tyve- og trettiårene som ønsket å leve en hip livsstil. I løpet av denne tiden forsøkte de lokale butikkene og handelsfolkene å gjøre inntjening på stedets 60-talls historie og gjorde gatebildet om til turistattraksjon som fortsatt er gjeldende. Det er nå tett med turister hver sommer. Kommersielle kjeder flyttet inn i Haight Street for gjøre profitt på stedets historie. Kleskjeden The Gap har en butikk på hjørnet av Haight-Ashbury som tidligere hadde vært stengt. I løpet av den samme tiden åpnet kjeden Ben & Jerry's Ice Cream en butikk i samme område.

Litteratur

• Perry, Charles. The Haight-Ashbury: A History. Wenner Books, 2005. Original publication: 1984.

Eksterne lenker

• Haight-Ashbury Arkivert 25. oktober 2008 hos Wayback Machine.
• The Haight-Ashbury 30 Years Ago: A Timeline