Sideforhold

«Sideforhold» har flere betydninger.

Fem vanlige sideforhold

Sideforhold (engelsk aspect ratio) på en todimensjonal figur er forholdet mellom den lengste og den korteste siden, ofte skrevet x:y. Det blir ofte uttalt x-y, for eksempel «fire-tre» eller «seksten-ni»

Sideforholdet på analoge TV-sendinger og TV-er som ikke har widescreen-skjerm er 4:3, eller ca. 1,33:1. HDTV og widescreen-TV-er har et sideforhold på 16:9, eller ca. 1,78:1. Filmer har ofte et sideforhold på enten 2,39:1 eller 1,85:1. Eldre filmer ble også fotografert i 1,33:1 og 1,37:1.

Utviklingen av sideforhold innen film og TV

Sammenligning av 4:3 (rød), 1,85:1 (grønn) og 2,39:1 (blå).

Praktiske begrensninger

Størrelsen på et bilde i et filmformat blir diktert ut fra den fysiske størrelsen på filmen mellom perforeringene. Den universelle standarden, som ble etablert av William Kennedy Dickson og Thomas Edison i 1892, er et bilde som er fire perforeringer høyt. Filmen er 35 mm bred (1,38″) og området mellom perforeringene er 24,89 mm bred og 18,67 mm høy (0,980″ og 0,735″). Dette gir et sideforhold på 1,33:1 (eller 4:3). For lydfilm ble det laget et område for optisk lydspor og bildestørrelsen ble redusert slik at høyden ble kortere enn lengden og man fikk en bildestørrelse på 22 mm × 16 mm (0,866″ × 0,630″) eller 1,37:1 (kalt Academy Aperture).

Terminologi innen film

Innen filmindustrien er det vanlig å alltid gi høyden verdien 1 slik at for eksempel en anamorfisk film vil ha et sideforhold på 2,40:1 eller bare «2,40». De vanligste sideforholdene for filmprojektering i Amerika er 1,85:1 og 2,40:1. Noen europeiske bruker 1,66:1 som en standard. 1,33:1 og 1,37:1 ble brukt for alle filmer frem til 1950-årene da studioene begynte å gå over til bredere bildeformater.

Filmkamerasystemer

Forskjellige kamerasystemer må derfor utvikles slik at de overholder standarden på filmen. VistaVision brukte en alternativ måte der de kjørte 35 mm-filmen sidelengs gjennom kameraet slik at perforeringene var over og under bildet. Dette gjorde at den horisontale siden ble større siden det nå var den vertikale siden som ble begrenset av perforeringene. Sideforholdet på VistaVision var 1,5:1, men den måtte bli kuttet ned til 1,85:1 og optisk konvertert til en vanlig film (4 perforeringer per bilde) før den kunne bli projektert. Selv om formatet ble brukt av Lucasfilm på 1970-tallet for spesialeffekter som trengte større negativ på grunn av at bildet ble forringet når effektene ble kopiert for å lage kompositter, sluttet man å bruke det for å fotografere filmer fordi man fikk bedre kameraer, linser og filmtyper og fordi at det kostet mere å fremkalle slike filmer i forhold til standard 4-perforeringsfilm. Prosessen ble dog senere brukt på 70 mm-film av IMAX.

Super 16 mm-film blir ofte brukt innen produksjon av TV-serier på grunn av at det er billigere, fordi man ikke trenger et lydspor på filmen (siden den blir overført til video istedenfor å bli projektert) og fordi sideforholdet er nærmere 16:9 (Super 16 mm har et sideforhold på 1,66:1). Den kan også bli blåst opp til 35 mm og er derfor også brukt innen spillefilmer.

Nåværende videostandarder

4:3

4:3 for TV har vært i bruk siden TV ble innført og mange datamonitorer har også dette sideforholdet. 4:3 er sideforholdet som er definert av Academy of Motion Picture Arts and Sciences som standarden etter innføringen av lydfilm. TV-er ble derfor utviklet med dette sideforholdet siden man da kunne vise produksjoner som ble filmet på film over hele skjermen. Hollywood utviklet bredere filmformater etter at publikumsantallet på kinoene sank. Dette ble gjort for at publikummet kunne få en mer realistisk opplevelse og gjøre kino-opplevelsen mer spektakulær enn en vanlig TV.

16:9

16:9 er den internasjonale standarden for HDTV-er og widescreenproduksjoner for TV. Japans Hi-Vision hadde opprinnelig et sideforhold på 5:3, men konverterte da den internasjonale standardgruppen introduserte den bredere 5⅓:3,1 (=16:9). Mange digitale videokameraer kan også filme i 16:9. Anamorfiske filmoverføringer for DVD lagrer filmen i 16:9, men presset sammen til et bilde som er 4:3. En widescreen-TV kan strekke dette bildet ut til 16:9. På en vanlig TV vil DVD-spilleren trykke bildet sammen vertikalt og legge til svarte streker over og under. Bredere formater, slik som 1,85:1 og 2,40:1, blir plassert inne i 16:9-bildet ved at man legger til svarte streker over og under.

Sammenligning

To sideforhold sammenlignet med samme høyde

4:3 (1.33:1)

16:9 (1.78:1)

Liste over sideforhold innen film

• 1,19:1: Movietone – tidlig 35 mm lydfilm brukt i perioden rundt 1930, særlig i Europa. Det optiske lydsporet ble plassert på den ene siden i bildeområdet som var 1,33:1 og reduserte derfor bredden på bildet. 1,37:1-formatet fikset dette ved å gjøre linjene rundt bildet tykkere. De beste eksemplene på dette filmformatet er Fritz Langs første lydfilmer: M og The Testament of Dr. Mabuse. Dette er ca. det samme formatet som blir brukt til anamorfisk fotografering i dag.
• 1,25:1: 1280x1024, som er en vanlig brukt oppløsning på datamonitorer. Dette er sideforholdet på mange LCD-monitorer. Det er også sideforholdet på 4x5-fotografier. Det britiske TV-systemet kalt 405-line brukte dette sideforholdet fra de første sendingene på 1930-tallet frem til 1950 da de gikk over til det vanligere 4:3.
• 1,33:1: 35 mm-stumfilm, brukt på TV og video. Det er også kalt 4:3. Det er også standarden for IMAX.
• 1,37:1: 35 mm-lydfilm, brukt i så å si alle filmer mellom 1932 og 1953. Døpt academy ratio i 1932 av AMPAS. På kinofilm benevnt normalformat i Norge. Formatet blir nå og da fremdeles brukt, gjerne i forbindelse med animasjonsfilm. Også standard for 16 mm-film.
• 1,43:1: IMAX 70 mm horisontalt format.
• 1,5:1: Sideforholdet på 35 mm-film brukt for fotografering av enkeltilder. Enkelte datamonitorer har også dette sideforholdet (3:2). Det ble brukt på Apples Powerbook G4s skjermer som var 15,2″ store og som hadde en oppløsning opp til 1440x960.
• 1,504:1: Sideforholdet som noen digitale speilreflekskameraer bruker, slik som Nikon D70.
• 1,56:1: Også kalt 14:9. Ofte brukt innen produksjon av reklamer og brukt som et kompromiss mellom 4:3 (12:9) og 16:9, og særlig brukt når resultatet skal vises på skjermer som har begge sideforhold. Når det blir konvertert til 16:9 blir en liten del av bildet klippet bort og på 4:3-skjermer blir det tynne streker over og under bildet.
• 1,6:1: Sideforhold på noen datamonitorer (8:5, vanligvis kalt 16:10). Brukt i WSXGAPlus, WUXGA og andre oppløsninger. Dette sideforholdet har blitt valgt for mange modernde datamonitorer fordi det kan vise to fulle sider med tekst ved siden av hverandre. [1]
• 1,66:1: 35 mm europeisk widescreenstandard og Super 16 mm. (5:3, noen ganger også kalt 1,67:1)
• 1,75:1: tidlig 35 mm widescreenformat, ikke lengre brukt.
• 1,78:1: Også kalt 16:9. Brukt av widescreen-TV-er og HDTV.
• 1,85:1: 35 mm amerikansk og europeisk widescreenstandard for spillefilmer. Den bruker ca. 3 perforeringer av totalt 4 perforeringer per bilde. Det er også mulig å filme med bare 3 perforeringer per bilde for å spare penger. Også kalt «flat».
• 2,00:1: Brukt på 1950- og 1960-tallet av Universal-International så vel som Paramount for noen av deres VistaVision-filmer. Også brukt til anamorfisk fotografering med SuperScope-systemet.
• 2,2:1: 70 mm-standard. Opprinnelig utviklet av Todd-AO på 1950-tallet.
• 2,35:1: 35 mm anamorfisk film før 1970, brukt av Cinemascope («Scope») og tidlige Panavision-filmer. Standarden ble forandret sånn at produksjoner etter 1970 har et sideforhold på 2,39:1, men blir ofte referert til som 2,35:1 likevel.
• 2,39:1: 35 mm anamorfisk film fra og med 1970. Noen ganger rundet opp til 2,40:1. Noen ganger referert til som Scope.
• 2,55:1: Opprinnelig sideforhold på Cinemascope før optisk lyd ble lagt til filmen. Dette var også sideforholdet på Cinemascope 55.
• 2,59:1: Cinerama med full høyde (tre separate filmet 35 mm-filmer prosjektert ved siden av hverandre på et buet lerret).
• 2,76:1: MGM Camera 65 (65 mm-film med bildet trykt horisontalt sammen 1,25 ganger). Bare brukt i en håndfull filmer mellom 1956 og 1964, slik som Ben-Hur (1959).
• 4:1: Polyvision, tre 35 mm-filmer, hver med et sideforhold på 1,33:1, prosjektert ved siden av hverandre. Bare brukt på Abel Gances Napoléon (1927).

Original aspect ratio (OAR)

Original Aspect Ratio (opprinnelig sideforhold) er en hjemmekino-betegnelse på sideforholdet eller dimensjonene en film ble produsert i. For eksempel ble filmen Gladiator vist på kino med et sideforhold på 2,40:1. I tillegg til å bli vist på kino og TV med sitt opprinnelige sideforhold, ble den også kringkastet i 4:3.

Modified aspect ratio (MAR)

Modified Aspect Ratio (forandret sideforhold) er en hjemmekino-betegnelse for sideforholdet en film ble forandret til for å tilpasse den til en spesiell type skjerm. Disse sideforholdene er ofte 4:3 og 16:9. Filmene blir forandret slik at de skal dekke TV-skjermen. Slike filmoverføringer blir gjort ved at man klipper bort sidene av bildet (kalt «pan and scan») eller åpner opp mere av bildet hvis filmen ble filmet i et open matte-format, slik som 1,85:1.

Kritikk

Flere sideforhold lager flere problemer for filmskapere, kunder og forvirring for TV-stasjonene. Det er ikke uvanlig at en widescreenfilm blir presentert med et annet sideforhold. Det er heller ikke uvanlig at en TV-sending i 16:9 setter en reklame filmet i 4:3 inn i 16:9-bildet. En seer som ser på en standard TV (4:3) vil da se et bilde med svarte streker på alle fire sider. En eier av en widescreen-TV (16:9) kan få samme problem hvis han ser på 16:9-materiale som er inne i et bilde med et sideforhold på 4:3. Det er også ikke uvanlig at et 4:3-bilde blir strukket horisontalt for å dekke en 16:9-skjerm.

I land hvor man bruker TV-system med 625 linjer oppløsning (vanligvis med farger i PAL) blir det sendt et signal med bildesignalet som signaliserer om bildet er i 16:9 eller 4:3. Widescreen-TV-er i disse landene kan derfor skifte mellom disse formatene automatisk. SCART har også støtte for å overføre et slikt signal fra for eksempel en DVD-spiller til en TV. NTSC-standarden har ikke denne funksjonen.

For mange filmskapere blir ikke sideforholdet bestemt ut fra begrensningene i teknologien eller mediet, men av innholdet. På begynnelsen av det 20. århundre kunne regissører som D.W. Griffith finne på å forandre sideforholdet i løpet av filmen. I filmen Intolerance har man en scene hvor en person faller fra en høy vegg og akkurat når han faller blir sidene kuttet av for å øke dramatikken og fremheve høyden. I dag blir filmfotografer ofte tvunget til å komponere scener slik at den viktige delen blir i den samme delen av bildet slik at man senere har muligheten til å enkelt forandre sideforholdet.

Eksterne lenker

• American Widescreen Museum – En side om historiske widescreenformater.
• Forklaring om sideforhold: del 1 Arkivert 24. april 2013 hos Wayback Machine., del 2 Arkivert 4. juni 2013 hos Wayback Machine..
• Basic of digital camera pixels – Informasjon om digitale kameraer.
• TECHNICAL BULLETIN Understanding Aspect Ratios Arkivert 9. september 2009 hos Wayback Machine. – Om sideforhold.