Dingane kaSenzangakhona: Forskjell mellom sideversjoner
m bot: Bytter ut tematiske stubbmaler med {{stubb}} |
|||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
{{sluttboks}} |
{{sluttboks}} |
||
{{ |
{{stubb}} |
||
{{Autoritetsdata}} |
{{Autoritetsdata}} |
||
Siste sideversjon per 23. nov. 2023 kl. 10:55
| Dingane kaSenzangakhona | |||
|---|---|---|---|
,_crop.png) | |||
| Født | 1795[1][2] IKwaZulu-Natali | ||
| Død | 1840[1] Lebombofjellene | ||
| Beskjeftigelse | Konge, monark | ||
| Far | Senzangakhona kaJama | ||
| Søsken | Mpande Umhlangana kaSenzangakhona Shaka | ||
| Nasjonalitet | Zuluriket | ||
Dingane kaSenzangakhona (født 1795, død i februar 1840 i Lebombo-fjellene,[3]) var konge av zuluene mellom 1828 og sin død i 1840.
Dingane var halvbror til Shaka og Mpande, og kom til makten etter å ha myrdet Shaka.[3] Dingane hadde et godt forhold til de engelske bosetterne i Natal, men på grunn av de nederlandsktalende boernes store ekspansjon ble det snart konflikt med disse.[4]
I 1837 brøt de inntrengende boerne (såkalte voortrekkers) ledet av Piet Retief inn i zuluriket over Drakensberg. Konflikten brøt ut, og boerne ble massakrert i februar 1838.[3][5] Voortrekker-lederen Hendrik Potgieter forsølkte å hevne seg på zuluene, men zuluene seiret igjen.[3] Striden mot zuluene fortsatte nå av nye flokker av boere under ledelse av Andries Pretorius, som den 16. desember 1838 ("Dinganes dag") i bunn og grunn slo Dingane ved Blood River.[5]
Pretorius ble nå militærleder for boerne i republikken Natalia, med Pietermaritzburg som hovedstad.[5] Disse hjalp i februar 1840 Dinganes halvbror Mpande å gjøre opprør mot Dingane, som ble drept.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118963724, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dictionary of African Biography[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e «Dingane kaSenzangakhona». South African History Online. Arkivert fra originalen . Besøkt 2. januar 2010.
- ^ Erik Berg. «Dingane». Store norske leksikon. Besøkt 11. mars 2010.
- ^ a b c Syd-Afrika: historia i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918)