Edward White Benson: Forskjell mellom sideversjoner
Linje 22: | Linje 22: | ||
Benson virket som erkebiskop av Canterbury ivrig for å styrke Kirkens innflytelse og gjøre den til en aktiv faktor i nasjonens liv. Han opprettholdt også nære forbindelser med kirkene i Orienten, men deltok ikke i tilnærmingen til den katolske kirke. Han ble for sin forbindelse til den såkalte «Lincoln-saken», der han frikjente biskop King of Lincoln, bedkyldt for ritualisme i strid med [[Book of Common Prayer]]. Som teolog tok han en mellomposisjon uten markant å følge noen spesiell retning innen anglikanismen. |
Benson virket som erkebiskop av Canterbury ivrig for å styrke Kirkens innflytelse og gjøre den til en aktiv faktor i nasjonens liv. Han opprettholdt også nære forbindelser med kirkene i Orienten, men deltok ikke i tilnærmingen til den katolske kirke. Han ble for sin forbindelse til den såkalte «Lincoln-saken», der han frikjente biskop King of Lincoln, bedkyldt for ritualisme i strid med [[Book of Common Prayer]]. Som teolog tok han en mellomposisjon uten markant å følge noen spesiell retning innen anglikanismen. |
||
I september samme år utstedte [[pave Leo XIII]] |
I september samme år utstedte [[pave Leo XIII]] det pavelige skriv ''[[Apostolicae curae]]'', som benektet gyldigheten av anglikanske ordinasjoner. Erkebiskop Benson begynte på å utarbeide et svar på dette, men ble ikke ferdig med det. Han holdt sin siste preken ved ''St Patrick's Cathedral'' i [[Armagh]] den 27. september: det er et minnesmerke over ham i nordgangen der. Han ble syk mens han deltok på søndagsgudstjeneste i ''St Deiniol's Church'' i Hawarden i Wales den 11. oktober 1896, under et besøk hos den tidligere statsministeren, [[William Ewart Gladstone]]. Hans død ble tilskrevet [[hjertesvikt]]. |
||
Bemerkelsesverdige blant hans verker som forfatterer ''Cyprian'' (1897) og ''The Apocalypse'' (1900). |
Bemerkelsesverdige blant hans verker som forfatterer ''Cyprian'' (1897) og ''The Apocalypse'' (1900). |
||
==Verker== |
==Verker== |
||
* {{cite book|url=https://archive.org/details/boylifeitstrial00bensgoog|title=Boy-life, Its Trial, Its Strength, Its Fulness: Sundays in Wellington College, 1859–1873|location=London|publisher= Macmillan & Co.|date= 1883|first=Edward White |last=Benson|display-authors=0}} |
* {{cite book|url=https://archive.org/details/boylifeitstrial00bensgoog|title=Boy-life, Its Trial, Its Strength, Its Fulness: Sundays in Wellington College, 1859–1873|location=London|publisher= Macmillan & Co.|date= 1883|first=Edward White |last=Benson|display-authors=0}} |
Sideversjonen fra 23. nov. 2024 kl. 12:33
Edward White Benson (født 14. juli 1829 i Birmingham i England, død 11. oktober 1896 i Hawarden i Flintshire) var en britisk teolog og kirkemann i Church of England. Benson var erkebiskop av Canterbury 1883-96. Han var far til Arthur Christopher Benson, Edward Frederic Benson og Robert Hugh Benson.
Liv og virke
Bakgrunn
Edward White Benson ble født på 72 Lombard Street i Birmingham som sønn av kjemisk produsent Edward White Benson den eldre. Familien flyttet til Wychbold da faren ble manager av British Alkali Works i Stoke Prior i Worcestershire.
Han studerte ved Trinity College i Cambridge, hvorfra han ble uteksaminert i 1852.
Hans karriere begynte på Rugby School i Warwickshire samme år.
Anglikansk prest
Kort tid etter ble han diakon før han ble ordinert til prest i 1857.[1]
I 1859 utnevnte prins Albert ham til master ved Wellington College i Berkshire, som ble bygget til minne om Arthur Wellesley, den første hertugen av Wellington.
Han hadde ansvaret for Lincolnkatedralen fra 1872 til 1877.
Biskop av Truro
Edward White Benson var første biskop av Truro fra 1877 til 1882. I 1880 grunnla han Truro High School for Girls. Han påbergynte også byggingen av katedralen i Truro.
Erkebiskop av Canterbury
Benson virket som erkebiskop av Canterbury ivrig for å styrke Kirkens innflytelse og gjøre den til en aktiv faktor i nasjonens liv. Han opprettholdt også nære forbindelser med kirkene i Orienten, men deltok ikke i tilnærmingen til den katolske kirke. Han ble for sin forbindelse til den såkalte «Lincoln-saken», der han frikjente biskop King of Lincoln, bedkyldt for ritualisme i strid med Book of Common Prayer. Som teolog tok han en mellomposisjon uten markant å følge noen spesiell retning innen anglikanismen.
I september samme år utstedte pave Leo XIII det pavelige skriv Apostolicae curae, som benektet gyldigheten av anglikanske ordinasjoner. Erkebiskop Benson begynte på å utarbeide et svar på dette, men ble ikke ferdig med det. Han holdt sin siste preken ved St Patrick's Cathedral i Armagh den 27. september: det er et minnesmerke over ham i nordgangen der. Han ble syk mens han deltok på søndagsgudstjeneste i St Deiniol's Church i Hawarden i Wales den 11. oktober 1896, under et besøk hos den tidligere statsministeren, William Ewart Gladstone. Hans død ble tilskrevet hjertesvikt.
Bemerkelsesverdige blant hans verker som forfatterer Cyprian (1897) og The Apocalypse (1900).
Verker
- Boy-life, Its Trial, Its Strength, Its Fulness: Sundays in Wellington College, 1859–1873. London: Macmillan & Co. 1883.
- The Seven Gifts. London: Macmillan & Co. 1885.
- Christ and His Times: Addressed to the Diocese of Canterbury in His Second Visitation. London: Macmillan & Co. 1889. ISBN 9780428991159.
- Living Theology. London: Sampson Low, Marston & Company. 1893.
- Cyprian: His Life, His Times, His Work. London: Macmillan & Co. 1897.
- Archbishop Benson in Ireland: A Record of His Irish Sermons and Addresses 1896. London: Macmillan & Co. 1896.
- The Apocalypse,: An introductory Study of the Revelation of St. John the Divine. London: Macmillan & Co. 1900.
Referanser
- ^ Owen Chadwick. The Victorian Church. London: Black. s. 354–365.