Arbeiderpartiet: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
rett opp den som kan... |
||
| Linje 36: | Linje 36: | ||
Partiets nestleder er [[Helga Pedersen]], og [[Raymond Johansen]] er partisekretær. [[Arbeidernes ungdomsfylking]] (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. Partiet er registrert i [[Partiregisteret]]. |
Partiets nestleder er [[Helga Pedersen]], og [[Raymond Johansen]] er partisekretær. [[Arbeidernes ungdomsfylking]] (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. Partiet er registrert i [[Partiregisteret]]. |
||
== Politisk plattform == {{objektivitet-seksjon}} |
== Politisk plattform == |
||
{{objektivitet-seksjon}} |
|||
Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter: |
Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter: |
||
* Omfordeling av ressurser fra dem som tjener mye til dem som tjener mindre eller ikke kan jobbe.{{tr}} |
* Omfordeling av ressurser fra dem som tjener mye til dem som tjener mindre eller ikke kan jobbe.{{tr}} |
||
Sideversjonen fra 15. feb. 2011 kl. 19:11
| Arbeiderpartiet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 Arbeiderpartiet holder til i Folketeaterbygningen på Youngstorget. | |||
| Land | Norge | ||
| Leder(e) | Jens Stoltenberg | ||
| Generalsekretær | Kjersti Stenseng | ||
| Partisekretær | Raymond Johansen | ||
| Grunnlagt | 1887 | ||
| Erstatter | Den socialdemokratiske Forening | ||
| Hovedkvarter | Oslo | ||
| Ungdomsorg. | Arbeidernes ungdomsfylking | ||
| Kvinnefløy | Arbeiderpartiets kvindeforbund (1901–1923) | ||
| Antall medlemmer | 48 444[1] (2022) | ||
| Ideologi | Sosialdemokrati | ||
| Politisk posisjon | Sentrum-venstre | ||
| Europeisk tilknytning | Det europeiske sosialdemokratiske parti | ||
| Internasjonal tilknytning | Komintern (1919–1923) International Revolutionary Marxist Centre (1932–1935) Arbeider- og sosialistiskpartiet internasjonal (1938–1940) Sosialistinternasjonalen (1951–2016) Progressiv allianse (2013–) | ||
| Slagord | «De store oppgavene løser vi best sammen» | ||
| Nettsted | arbeiderpartiet.no (nb) | ||
| Stortinget | 48 / 169
| ||
Det norske Arbeiderparti (DnA), ofte kalt Arbeiderpartiet (A/Ap), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti stiftet i Arendal i 1887. Partiet ble stiftet for å organisere arbeidstakere og fagbevegelsen politisk til kamp for et mer rettferdig samfunn med sosialistiske verdier. I mellomkrigstiden gjennomgikk partiet to partisplittelser som bidro til å avklare partiets ideologi som reformorientert og sosialdemokratisk, og partiet vant regjeringsmakt i 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935-1965 og med en del større avbrekk siden 1973.
Partiet har særlig arbeidet for generelle velferdsordninger og faglige rettigheter, gjennom nært faglig-politisk samarbeid med LO. Ap er i dag største parti i Stoltenberg II-regjeringen sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg er Norges statsminister.
Partiets nestleder er Helga Pedersen, og Raymond Johansen er partisekretær. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. Partiet er registrert i Partiregisteret.
Politisk plattform
 | Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter:
- Omfordeling av ressurser fra dem som tjener mye til dem som tjener mindre eller ikke kan jobbe.[trenger referanse]
- Moderat regulering av individets frihet hvis dette ses som samfunnets beste. F.eks. alkoholavgift, byggeregulering, allemannsretten til naturen osv.[trenger referanse]
- Likestilling
Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien. Ap ønsker å bevare en godt utbygd velferdsstat, og beholde en viss politisk styring.
Historie
Det norske Arbeiderpartiet ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med Anders Andersen fra Hønefoss som formann. Det første programmet hadde bare fire punkter: Alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser. Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket.
Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.
1900–1918
I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte. Kommunevalget i 1910 ble selve beviset på at partiet heretter skulle sette sitt preg på det politiske landskapet ved at de to første kommunene i Akershus fikk arbeiderordførere; Gustav Jahr i Lillestrøm og Karl Olsrud i Eidsvoll. Stortingsvalget i 1912 ble en ny opptur ved at partiet fikk innvalgt sin første stortingsrepresentant fra Akershus; M. Jul. Halvorsen.
1918–1927 Fra revolusjon til revisjon
Utdypende artikler: Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923 og Arbeiderpartiets partisamling i 1927
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av den kommunistiske internasjonale også kalt komintern. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet. I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er imidlertid hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Det er imidlertid verdt å merke seg at Ap etter bruddet med NKP i aller høyeste grad opprettholdt en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning.
1927–1935 Krisetid og ny politikk
Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at Stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise Kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering.
Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.
Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble imidlertid grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.
Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.
En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.
1935–1945 Ny regjeringsepoke og krigstid
I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935-1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.
1945–1965 Arbeiderpartiets storhetstid
Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Samtidig skjedde det også endringer innad i Arbeiderpartiet; partiet gikk gradvis vekk fra sosialismen til å bli et sosialdemokratisk parti. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin radikalisme spesielt i Nato-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.
1965–1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid
Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.
1986–1997 Ny Ap-epoke
Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.
1997–nå Opposisjon og ny kurs
Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs første regjeringstid varte kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste valg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV.
Ledere
Valghistorikk
|
Stortingsvalgshistorikk 1906–2009
|
Fylkestingsvalghistorikk 1928–2007
|
Medlemstall
Fram til 1995, hadde Arbeiderpartiet en ordning med Kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette.[2]
|
|
