Hopp til innhold

Tango

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tango
Argentinsk tango
Marilyne og Vincent blander gamle og nye figurer. Dette er også argentinsk tango. Paret har holdt kurs og oppvisninger på flere kontinenter.
Argentinsk tango, kurs i Buenos Aires

Tango er en dans og en musikkform som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. De to nasjonene har lenge stridt om hvor tangoens vugge stod, men bila striden i 2008 og søkte året etter i fellesskap UNESCO om at dansen skulle defineres som del av Verdensarven gjennom oppføring på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Valsen, som er en av tangoens røtter, hadde lenge vært den mest populære europeiske dansen i Latin-Amerika, men var forbeholdt de bemidlede samfunnslag. Tangoen hadde imidlertid en lyssky begynnelse, og ble i utgangspunktet danset i bordeller, lugubre kneiper med jordgulv, og på gatehjørner. Danser som europeernes polka og mazurka; cubanernes habanera; de argentinske gauchoenes milonga, og afrikanske slavers candombes, ble blandet gjennom dansegulvets virvler, til tango: En ny pardans skapt av bakgateduellens voldsestetikk, livsbejaende afrikanske rytmer og valsens eleganse. Den argentinske tangoen har tre underkategorier, nemlig musikk, sangtekster og dans.

Tangomusikk

De første tangomusikerne (ca. 1880-1920) blir kalt Guardia Vieja (Den eldre garde), og tilhørte de lavere klasser. Det gikk en stund før musikken spredte seg til andre samfunnssjikt: På 1880- og 90-tallet var tangoen den foretrukne musikken til småskurker og dagdrivere som frekventerte bordeller og bakgater. Dansen som oppsto sammen med denne musikken reflekterer dagliglivet til menn som danset tango med menn, mens de ventet på gledespikene. Musikken og dansen uttrykker smerte, glede og seksuelt begjær, med undertoner av både aggresjon og ømhet. Tangomusikken ble fremført av payadores (halvprofesjonelle gatemusikere) på bærbare instrumenter som fløyte, gitar og fiolin.

Man brukte etterhvert også organito, en slags lirekasse. Det trekkspillignende instrumentet bandoneón ankom senere. Instrumentet ble muligens oppfunnet av tyskeren Heinrich Band, hvis idé var å lage et bærbart kirkeorgel. Ifølge legenden ble bandoneónen fraktet til Buenos Aires av en tysk sjømann som byttet den mot en flaske sprit. Eduardo Arolas var hovedpersonen bak etableringen av bandoneónen som det viktigste instrumentet i tango. Andre viktige orkesterledere i denne epoken er Vicente «Garrote» Greco (1888–1924), mannen bak låter som Rodríguez Peña og La viruta; og Juan «Pacho» Maglio (1890–1934), som var den første som gjorde en grammofoninnspilling med bandoneónsolo.

Som musikkform kom tangoen til Paris allerede i 1907, med de argentinske musikerne Angel Villoldo og Alfredo Gobbi. Målet for reisen var å spille inn plater, ettersom det på denne tiden var i Paris man fant de beste innspillingfasilitetene. Noe av forklaringen på tangoens suksess er nettopp at argentinske musikere kom til Europa samtidig som store fremskritt ble gjort innenfor grammofonteknologi. Blant låtene de spilte inn var El Choclo og La Morocha, som fortsatt er blant verdens mest populære tangolåter. I 1916 droppet orkesterlederne Roberto Firpo og Francisco Canaro fløyten, og tok inn kontrabass istedet. Dermed hadde tangoens standard-sekstett tatt form, med to bandoneóner, to fioliner, piano og kontrabass.

Fil:Gardel.jpg
Carlos Gardel

Perioden 1920-1950 regnes som tangoens gullalder. Tango-orkestre finner veien til kinoer og fasjonable kabareter. Sangeren Carlos Gardel forbindes med tangoens ferd fra å være gangstermusikk til å bli godtatt på middelklassens barer og overklassens salonger. Det er vanlig å gi Gardel æren for at tango-canción (tangosang) ble en egen musikksjanger med bred appell. Gardel hadde en utrolig karisma og en særegen stemme, og spilte hovedrollen i en rekke filmer. Gardel omkom i en flyulukke i Medellín, Colombia, 24. juni 1935. På slutten av 1930-tallet ble orkestrene større. Takket være radio og grammofon var tangoen nå blitt underholdning for massene. Orkesterlederne Aníbal Troilo og Carlos di Sarli distanserte seg fra tradisjonalister som Rodolfo Biagi og Juan D'Arienzo.

Tangomusikk etter 1950 betegnes som avant-garde. Astor Piazzolla, Atilio Stampone, Horacio Salgán og Leopoldo Federico, er sentrale nyskapere i denne epoken.

Flere norske tangomusikere har høstet internasjonal anerkjennelse, med personer som Per Arne Glorvigen og Sverre Indris Joner fra orkesterene Tango for 3 og Electrocutango blant de mest kjente. Det finnes/fantes også andre tangoensembler i Norge, kvintettene (Piazzollakvintettene) Tango Concertino, (oppløst i 2010) og Quinteto Nidaros samt et «Orquesta típica»; Tangueros del Norte, alle grunnlagt av bandoneonisten Kåre Jostein Simonsen. Den ettertraktede bandoneónisten Glorvigen var orkesterleder da Rikskonsertene turnerte Norge våren 2007 med Maria de Buenos Aires, en «tango-operita» av Astor Piazzolla og Horacio Ferrer. Ferrer og Piazzolla samarbeidet intenst i perioden 1967-1973. Operitaen ble også fremført på Tahitibrygga i Kristiansund under Operafestdagene 2007 hvor Simonsen båder var veileder for kontrabassisten og trakterte bandoneonet.

Siden slutten av 1990-tallet er elektronisk tango, også kalt teknotango eller tango fusion, etablert som en egen sjanger innenfor tangomusikken. Viktige grupper er Gotan Project, Narcotango, Tanghetto, og Bajofondo Tango Club.

Tangotekster

Sjangermessig kan tangotekstene minne om blues. Tekstene handler ofte om smerten eller selvmedlidenheten til en mann som har blitt forlatt av en dame. Det vanligste ordet i tangotekster er corazon, hjerte. Den tangopoeten som har høstet høyest anerkjennelse i litterære kretser, er argentineren Enrique Santos Discépolo (1901–1951). Han skrev bl. a. tekst til berømte tangoer som Cambalache og El Choclo, og samarbeidet med sangere som Carlos Gardel. Discépolo skrev drama før han ga seg i kast med tango.

En bronsebyste av tangopoeten Homero Manzi (1907–1951), kan i dag beundres på hjørnet av Avenida Centenera og Tabaré, i Buenos Aires. Journalisten Julio Nudler mener at Sur, med tekst av Manzi og musikk av Troilo, er den beste tangoen fra 1940-tallet: «I motsetning til de andre store tangopoetene skriver ikke Manzi sosialrealistiske krøniker eller feller moralske dommer. Versene hans er fulle av nostalgi, akkurat som tangoen.»[1]

Tangodans

Våren 1913 slo den argentinske tangoen som dans for alvor igjennom i parisiske salonger og dansehaller. I tillegg var dansen nå blitt et massivt populærkulturelt fenomen, en industri som skulle prege alt fra moter og postkort til livsstil og kjønnsroller. Tangoen bidro trolig til å forskyve grensene for normer om dyd og sømmelighet, ettersom kvinner plutselig kunne tillate seg å danse i mer utfordrende klær. Den argentinske tangoen hadde dessuten et mye tydeligere erotisk symbolspråk enn de øvrige pardanser.

Argentinsk tango er etterhvert blitt den mest populære sosiale pardansen i Norge, og undervises i de fleste større byer. Ukentlig danses det argentinsk tango på organisert basis i 14 norske byer. I Oslo er det et eller annet tangoarrangement hver dag. Den mest utbredte tangosjangeren på verdensbasis er argentinsk tango. Ballroom-tango er først og fremst en konkurransedans, og danses ikke i sosiale sammenhenger.

Finsk tango i Seinäjoki
Argentinsk tango brukes ofte i kunstfoto og reklame
Tangoen, slik den ble danset i 1914
Ballroom-tango under en konkurranse

I visse distrikter av Finland, er finsk tango populært, men danses ikke i Helsingfors.[2] Finsk tango er en upretensiøs, folkelig blanding av ballroom-tango og argentinsk tango. I Finland har man uttrykket, «att trampa tango.» Hollywood-tango er en karikert variant av ballroom-tango, og danses bare på film. Et par typiske elementer i hollywood-tango er at danserne har en rose i munnen, og den ene armen strukket ut i full lengde, jf. Arnold Schwarzenegger og Tia Leoni i filmen True Lies.

Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger.

Den argentinske tangoen er i større grad en "ført dans," enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt spill, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Imidlertid skal ikke den som blir ført være passiv, men både eksperimentere og påvirke der mulighetene oppstår. Det som ved første øyekast kan se ut som enveiskommunikasjon, er i virkeligheten dialog og samarbeid mellom to aktivt skapende dansere. Innenfor Queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen.

Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer. Det er tillatt å stanse og gjøre stasjonære figurer, så lenge man ikke blokkerer for andre par: Har man en en stor luke foran seg, er man trolig til hinder for paret som kommer bak. Det forventes av alle par at de skal respektere de andre som befinner seg på dansegulvet, for å unngå kollisjoner o.l., som gjerne ødelegger flyten i dansen. I tråd med sunn fornuft er det vanlig å tilpasse dansestilen sin til de generelle omstendighetene på dansegulvet. Er det lite folk, står du ganske fritt til å danse utagerende. Er det derimot trangt om plassen, gjør man klokt i ta ekstra hensyn og ikke gjøre ville krumspring.

Tangoens historie i Norge

Den norske maleren Per Krohg bodde i Paris da tangoen erobret Europa. Han lærte seg tangoen på den harde måten, ved å danse på Bal Bullier. Der var dansen bokstavelig talt blodig alvor. Hvis man danset dårlig i nærheten av de beste danserne kunne man ifølge Krohgs selvbiografi risikere å bli banket opp. Krohg tok også dansetimer hos en amerikansk billedhugger.

I desember 1913 hadde Per Krohg og hans franske femme fatale, Lucy Vidil, en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir i Kristiania. Det ble en sensasjon, og både presse og publikum var henrykt. Per og Lucy hadde en rekke forestillinger på Chat Noir i 1914, og gjorde Skandinaviaturné i 1915. I København opptrådte de en kveld for 1500 mennesker på Paladshotellet. Etterhvert flyttet de tilbake til Paris, men der var alle dansestedene stengt på grunn av krigen. Etter den første verdenskrig ønsket Per Krohg å fremstå som seriøs kunster, og sluttet å danse. Han ble skilt fra Lucy, som levde bohemlivet på felgen. Fra 1930-tallet og til sin død i 1965, bodde Per Krohg primært i Norge.

Tango ble danset mange steder i Norge i mellomkrigstiden. Ballroom-tangoen ble kodifisert i England på 1920-tallet: Reglene innebar bl. a. rigide standardfigurer, omfavnelse med ryggsvai og stakkato hodebevegelser. Alt dette er helt fremmed i argentinsk tango. Konsekvensen i Norge var at tangoen delte seg i 1) ballroom tango, 2) flat-tango (som vi kjenner fra det prøysenske univers), og 3), en argentinsk tango som ble mer og mer en perifer subkultur. Under den annen verdenskrig hadde nesten all danseaktivitet harde kår i Norge. I 1942 erklærte nazistene danseforbud, som en kollektiv straff mot Noregs Ungdomslag og andre lite samarbeidsvillige organisasjoner.

Mye tyder på at tangoen var populær på Svalbard på 1950-tallet. I Svalbardposten nr. 18, 1959, stilles følgende spørsmål: «Er rocken på retur? Det ser faktisk slik ut! De unge må visst ha rast fra seg for en tid. I Statene hevdes det at vals og tango igjen er kommet på moten.»

Tango for to, den enorme slageren til Alf Prøysen og Bjarne Amdahl, ble innspilt i 1957, og var i nesten 30 år Norges bestselgende plate.[3] Den såkalte flat-tango har en liten, men viktig rolle i Prøysens eneste roman, Trost i Taklampa. I filmadaptasjonen av denne romanen, kan man se at flat-tangoen er en jevn og uanstrengt dans, som er nærere beslektet argentinsk tango enn ballroom tango.

I romanen Oppfordring til dans (1957), av Nils Johan Rud, er pardans fremdeles noe alle oppegående folk behersker. Men på 1960 og 70-tallet var det muligens andre danseuttrykk som dominerte.

Oslo

I 1987 startet argentineren Ramon Gimenez den første milongaen i Norge, med tirsdagsdans på Slurpen i Sars gate. I 1994 ble milongaen flyttet til Cosmopolite i Industrigata. Fem år senere flyttet Cosmopolite til Møllergata 26 og milongaen fulgte med. I 2008 ble det klart at Møllergata 26 skulle bygges om til hotell, og at både jazz-scenen Cosmopolite og milongaen gjenoppsto på Soria Moria på Torshov. Siste tango på Cosmopolite i Møllergata ble danset natt til onsdag 5. mars 2008, kl. 00.45.

Det danses tango en rekke steder i Oslo, blant annet på Bårdar og Veterinærhøyskolen. Det finnes dessuten en rekke tangoskoler i Oslo.

Utenfor hovedstaden

Tangoens spredning til andre deler av Norge er her beskrevet i form av en noenlunde kronologisk sortert liste over når og hvor landets tangomiljøer har oppstått. Tilgjengelige kilder om de forskjellige miljøene varierer kraftig i kvalitet. Ikke alle oppgir initiativtakere eller annen historisk interessant informasjon. Noen miljøer mangler historisk dokumentasjon fullstendig, og er derfor utelatt.

1990-årene

  • Trondheim Tangoklubb ble etablert en gang i perioden 1990[4]–1992 på initiativ fra Grete Indahl, som også ble klubbens første leder.[5]
  • Bodø Danseklubb ble stiftet 11. januar 1996.[6] Argentinsk tango er bare en av mange danseformer i klubben.[7]
  • Lillehammer tango- og salsaklubb, Tango Banco, ble startet i september 1997. Initiativtakerne var Frank Jarle Bruun, Brynjulf Handgaard og Inger-Johanne Solli. Navnet Tango Banco skriver seg fra klubbens første periode da det ble danset fast i Kulturhuset Banken.[8]
  • Tango Abrazo i Bergen ble stiftet 24. mars 1998.[9] Før dette var det blant annet Tangocompagniet som sto for kurs og ukentlige milongaer. 20.1.2000 ble det etablert et eget organisasjon Bergen tangofestival som arrangerte internasjonale tangofestivaler i 7.-10.9.2000, i 5.-9.9.2001 og i 26.-30.2002. Tirsdag 18.12.2001 var åpningen av Tango Abrazos eget danselokale i Jekteviken.[10]
  • Tromsø Tangoklubb startet sine aktiviteter i mars 1998, men ble først i januar 2001 formelt etablert med et styre. Klubben skiftet da også navn til det mer eksotiske Tango Polar.[11]
  • Grenland Tangoklubb ble startet i 1998 av Gunn Karin og Claudio Ferrada. I begynnelsen holdt klubben til på Gamle Posten i Porsgrunn. Etter ca. halvannet år flyttet klubben til Galaxi på Høyers hotell i Skien.[12]
  • Kristiansand tangoklubb, Tangueros del Sur, ble etablert 20. september 1998.[13][14]
  • Stavanger Tangoverksted ble stiftet i 1998 av tangoentusiaster i Stavanger. I 1998 var det 25 brukere av tangoverkstedet.[15]
  • Tango Nordvest i Kristiansund ble stiftet 5. januar 1999[16] i Musikkhusets selskapslokaler, Langveien 32, med 31 personer tilstede, og på dette møtet fikk også klubben sitt navn etter forslag fra Dan Yttervik. Klubben hadde jevnlige aktiviteter i de samme lokaler fram til høsten 2007, da de flyttet til Brodkorbgården, Fosnagata 25.[17]

2000-årene

  • Tango Harstad startet opp våren 2005. «Gudmødre» for klubben har vært Alexandra Archetti, Oslo og Irene Nordhaug Hansen, Tango Polar, Tromsø.[18]
  • Voss Tangoklubb ble startet høsten 2005, og i 2007 hadde de 20–30 dansere hver medlemskveld.[19]
  • Tango Rio i Drammen ble etablert i september 2006 av Lene Lafosse. Lene anslår i 2007 at det i Drammen og omegn er rundt 30 mer eller mindre aktive tangodansere.[20]
  • TangoTare ble startet i Haugesund av Siv Joanna Meiburg, Jon Magne Svendsbøe, Birgitte Torbjørnsen og Ragnhild Øverland i oktober 2009.

2010-årene

  • Hell Tango ble startet i 2010 av Torill Ellingsen og Terje Lundemo Tangen, begge med fartstid fra Trondheim Tangoklubb. De ønsket å skape et tangomiljø på Hell og Stjørdal gjennom kurs, practica og dansekvelder.[21] Det første kurset i argentinsk tango i Stjørdal, arrangert i samarbeid med tangoskolen Tango Tango, hadde 20 deltagere fra Malvik, Trondheim, Levanger og Stjørdal.[22]
  • Stjørdal Tangoklubb ble startet 29. november 2010. De er en klubb for de som ønsker å kose seg med argentinsk tango i Stjørdal og omegn.[23] Klubbens første nybegynnerkurs i tango, arrangert i samarbeid med Hell Tango, hadde 16 deltagere fra Trondheim, Stjørdal, Levanger og Verdal.[24]
  • Tango Levanger ble stiftet 18. mars 2012. Merete Haseth har vært kontaktperson og styrets leder.[25]
  • Tango i Molde startet med første kurs i april 2012. Det danses tango hver tirsdag i regi av latingruppen i Molde Swing og Rockeklubb. TangoMoro v/ Eva Spirdal-Jacobsen og Arne Borch Akselvoll ønsker å skape et tangomiljø i Molde og arrangerer ARGENTINSK tangokurs med jevne mellomrom. Tangomiljøet i Molde vokser sakte men sikkert. Siste Milonga i regi av tangodansere i latingruppen i september 2015 fikk 37 dansere samlet på "baldoza". .

Se også

Referanser

  1. ^ Nudler, Julio. «Homero Manzi» (på spansk). TODO Tango. Besøkt 18. november 2007.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Engelsk oversettelse.
  2. ^ Drevon, Fredrik (9. juli 2007). «Tango for 120 000». Aftenposten. Besøkt 18. november 2007. 
  3. ^ «Smakebit på pop- og rockeleksikonet: Alf Prøysen». MIC, Norsk musikkinformasjon. 14. oktober 2005. Besøkt 18. november 2007.  Gjengivelse fra Siren Steen, red. (2005). «Alf Prøysen». Norsk pop- og rockleksikon. Vega Forlag. ISBN 978-82-92-48909-3. 
  4. ^ «Organisasjonsnummer 995 323 834». Brønnøysundregistrene. 23. mars 2010. Besøkt 6. januar 2013. 
  5. ^ Hellemo, Lars (august 2011). «Trondheim Tangoklubb – Historie». Trondheim Tangoklubb. Besøkt 6. januar 2013.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «HISTORIE».
  6. ^ «Organisasjonsnummer 985 554 072». Brønnøysundregistrene. 2. april 2003. Besøkt 7. april 2008. 
  7. ^ «Bodø Danseklubb». Bodø Danseklubb. Besøkt 30. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Bodø Danseklubb».
  8. ^ «Om Tango Banco». Tango Banco. 11. oktober 2006. Besøkt 14. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Klubbinfo».
  9. ^ «Organisasjonsnummer 982 339 286». Brønnøysundregistrene. 3. april 2001. Besøkt 7. april 2008. 
  10. ^ Dokumenter hos Eero Olli, tidlegere leder av Tango Abrazo [trenger bedre kilde]
  11. ^ «Tango Polars Hjemmeside – Historien». Tango Polar. Besøkt 14. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Historien» under «Om klubben».
  12. ^ Ferrada, Claudio (februar 2005). «Den første tangoen i grenland». Grenland Tangoklubb. Besøkt 14. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Klubbens historie».
  13. ^ «Organisasjonsnummer 984 656 505». Brønnøysundregistrene. 18. april 2006. Besøkt 7. april 2008. 
  14. ^ «Vedtekter». Tangueros del Sur. 21. februar 2007. Besøkt 14. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Vedtekter».
  15. ^ «Historikk». Stavanger Tangoverksted. Besøkt 14. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Om oss».
  16. ^ «Organisasjonsnummer 893 568 182». Brønnøysundregistrene. 2. mars 2009. Besøkt 23. mars 2009. 
  17. ^ «Tango Nordvest – En kort historikk». Tango Nordvest. 28. desember 2008. Besøkt 23. mars 2009.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Om Tango Nordvest».
  18. ^ Mikalsen, Kirsten Oline (19. april 2006). «Argentinsk tango i Harstad». Kirsten Oline. Besøkt 30. januar 2008.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  19. ^ Linda Hjeltnes og Steinar Rygg (1. november 2007). «Voss Tangoklubb». Fridans og instruksjon kvar onsdag. Besøkt 6. desember 2010.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  20. ^ Johansen, Elin (2007). «Tango Rio (Drammen)» (PDF). Tangofilen (1-2007): 2.  Ekstern lenke i |publikasjon= (hjelp)
  21. ^ «Om oss». Hell Tango. Besøkt 27. oktober 2010.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Om oss».
  22. ^ «Stjørdal i tangoens tid». Stjørdals-Nytt (41-2010): 45. 13. oktober 2010. 
  23. ^ «Stjørdal Tangoklubb – Info». Stjørdal Tangoklubb. Besøkt 4. juli 2011.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp) Menyvalg «Info».
  24. ^ «Tangokurs med fullt hus». Stjørdals-Nytt (6-2011): 43. 9. februar 2011. 
  25. ^ «Organisasjonsnummer 998 314 992». Brønnøysundregistrene. 8. mai 2012. Besøkt 7. mars 2013. 

Eksterne lenker

Litteratur


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tango&oldid=16266874»