Stortingets budsjettkomite
Stortingets budsjettkomite var en av det norske Stortingets fagkomiteer. Den eksisterte i ulike former fra den første ordinære samlinga i 1815 og til 1920, da den blei erstatta av finans- og tollkomiteen. Etter dette var det i noen perioder en såkalt «stor budsjettkomite» som skulle samordne budsjettarbeidet i fagkomiteene.
De første åra
[rediger | rediger kilde]Det første ordentlige storting (1815) hadde seks faste komiteer, og en av disse – 3. komite – var komiteen for finans-, skatte-, bank- og pengevesen. I tillegg var det ei rekke spesialkomiteer knytta til enkeltsaker, også innen økonomi. I alt hadde dette tinget 85 komiteer i arbeid.[1]
Det andre storting (1818) hadde ingen fast komite for økonomisaker, men det var i arbeid mer enn tretti spesialkomiteer innafor feltet. Tilsvarende var det oppnevnt 25 spesialkomiteer på feltet ved det tredje storting (1821).[2]
Det overordentlige storting i 1822 oppnevnte en komite for statslånet og oppgjøret med Danmark og – for første gang – en budsjettkomite.[3]
Et mer strukturert komitesystem
[rediger | rediger kilde]Fra midten av 1820-tallet blei det etablert et fastere komitesystem med færre spesialkomiteer. I nærmere hundre år hadde en nå to eller tre komiteer som behandla saker knytta til landets generelle økonomi. Det fjerde storting i 1824 hadde en komite for gasjer, pensjoner, budsjett og skattevesen og en annen komite for bank- og pengevesenet.[4]
1827-stortinget valgte å dele arbeidet i tre: gasje- og pensjonskomiteen, komiteen for budsjett- og skattevesen og bankkomiteen.[5] I 1830 var det to komiteer: gasje- budsjett- og skattekomiteen og komiteen for bank- og pengevesenet.[6] I 1833 valgte en samme ordning som i 1824.[7], mens oppgavene i 1836 var fordelt på en budsjettkomite og en bankkomite[8] Det overordentlige storting i 1836–37 valgte en budsjettkomite og en gasjekomite i tillegg til en bevilgningskomite (som spesialkomite).[9]
I 1839 valgte en ei tredelt løsning, som med ett vesentlig unntak skulle benyttes i mer enn tretti år: en gasje- og pensjonskomite, en budsjettkomite og en bankkomite.[10] Unntaket var i 1842 da tredelinga var gasje- og pensjonskomiteen, komiteen for budsjett- og skattevesen og komiteen for bank- og pengevesen.[11] I 1848 hadde den første av de tre komiteene bare betegnelsen gasjekomiteen. Dette året var det i tillegg tre aktuelle spesialkomiteer, en angående bevilgning til «en eventuel krig», en med navn finanskomiteen og en for statslånet.[12]
Ved flere anledninger blei budsjettkomiteen forsterka med medlemmer fra andre komiteer, for eksempel i 1854 i samband med jordbrukssaker. Ved andre høve blei enkelte budsjettsaker behandla i såkalte kombinerte komiteer, det vil si at budsjettkomiteen og den aktuelle fagkomiteen satt samla.[13]
I 1877 gikk en over til to komiteer: budsjettkomiteen og gasje- og pensjonskomiteen, ei løsning som vedvarte fram til 1920.[14] Også i denne perioden forekom det spesialkomiteer med økonomioppgaver og kombinerte komiteer.
Oppgavestrid
[rediger | rediger kilde]De overnevnte variasjonene i komitestruktur hadde dels med arbeidsmengden knytta til budsjettarbeidet å gjøre, men gjenspeilte også ulike syn på statens rolle og størrelse. Det var blant representantene forskjellige synspunkt på hvor store midler som skulle brukes på ulike offentlige anliggender. Samtidig var det innen gruppene uenighet om hvordan en best kunne få gjennomslag for sine meninger. For eksempel var bonderepresentantene, som gjerne tilhørte de «sparsommelige», usikre på om deres syn var best tjent med ei samla budsjettbehandling, som kunne gi god oversikt, eller ei mer oppsplitta behandling der detaljkontrollen var bedre.[15]
Etter hvert blei en del etaters budsjett overført til etatenes fagkomiteer. I 1836 fikk tollkomiteen ansvaret for tolletatens budsjett og militærkomiteen ansvaret for hærens budsjett. Etter hvert gjaldt dette stadig flere områder, noe som ikke minst skyldtes at statsbudsjettet økte.[16] Budsjettkomiteens arbeidsmengde og betydning svant med dette hen. I 1871 hadde komiteen hånd om bare rundt 47 prosent av innstillinger som gjaldt budsjettsaker. I 1889 var dette ytterligere redusert – til 29 prosent.[17] For å kompensere for denne oppsplittinga, som førte til at Stortinget hadde liten kontroll med det totale budsjettet, blei det i 1874 bestemt at budsjettkomiteens formann kunne innkalle formennene i de øvrige komiteene til felles samtaler. Denne bestemmelsen blei imidlertid lite brukt.[18]
Fram mot århundreskiftet kom det flere forslag om revisjon av budsjettbehandlinga. Et gikk ut på å lage en finanskomite bestående av formennene i samtlige fagkomiteer. Et annet forslag var å lage en stor finanskomite som skulle overta alle bevilgningssaker. Ingen av disse forslaga kom til realitetsbehandling i Stortinget. Etter unionsoppløsninga i 1905 døde denne debatten en periode ut, noe som antyder at ønsket om bedre oversikt og totalkontroll for Stortinget i alle fall delvis var knytta til unionsstriden.[19]
Endringene i mellomkrigstida
[rediger | rediger kilde]Under og etter første verdenskrig blei statens virksomhet stadig utvida, noe som førte til ny oppblomstring av debatten rundt Stortingets arbeidsordning. Flere argumenterte for mer samordna budsjettbehandling. I 1918 blei det oppretta en reglementskomite, som arbeidde i flere år og avla innstilling høsten 1923. Bare Høyre støtta da et forslag om en stor budsjettkomite. Derimot blei det vedtatt at finans- og tollkomiteen skulle samle alle budsjettinnstillingene fra de øvrige fagkomiteene i et felles dokument, noe som skjedde første gang i 1924.[20]
Allerede året etter, i 1925, blei en ny reglementskomite oppretta. Det var klart at endring måtte til, men likevel stor motstand mot et forslag om å etablere en «stor budsjettkomite». Fra Venstre-hold blei det påpekt at dette ville redusere fagkomiteenes betydning, mens Arbeiderpartiet frykta at deres innflytelse i en slik komite ville bli liten. De mente også at det ville være vanskelig å få til en god distriktsrepresentasjon med ei slik ordning.[21]
Debatten fortsatte og endte i januar 1927 med et kompromiss. Fagkomiteene skulle fortsatt detaljbehandle budsjettet for sine fagfelt, men det blei også oppretta en budsjettkomite til å behandle det samla budsjettet. Denne komiteen skulle være en utvida finans- og tollkomite med i alt 35 medlemmer. Forslaget blei vedtatt med 83 mot 57 stemmer. Argumentene fra begge sider var de samme som før. Kraftigst mot gikk kommunistene, som mente forslaget var et forsøk på å innskrenke Stortingets (og dermed velgernes) suverenitet og at hensikten var å gjøre det lettere å drive gjennom reaksjonær økonomisk politikk.[22]
Nyordninga varte ikke særlig lenge. Fagkomiteene var fortsatt lite villige til å gi fra seg myndighet. Samtidig gjennomførte regjeringa endringer i sitt budsjettframlegg ved at den inkluderte ei samla oversikt over heile statsbudsjettet sammen med retningslinjer for finanspolitikken. Og det var jo nettopp mangelen på ei slik oversikt som hadde vært et hovedargument for den nye, store budsjettkomiteen. En ny reglementskomite fikk i oppdrag å vurdere situasjonen, og i 1934 vedtok Stortinget å avvikle budsjettkomiteen. I stedet blei finans- og tollkomiteen utvida til 13 medlemmer.[23]
I åra som fulgte, både før og etter krigen, var det gjentakende diskusjoner om forholdet mellom fagkomiteenes detaljarbeid og behovet for samordning og oversikt i statsbudsjettet. Ulike endringer i budsjettarbeidet blei foretatt, men noen egen budsjettkomite blei aldri gjenoppretta.[24]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Lindstøl, side 38–50.
- ^ Lindstøl, side 61–65 og 92–95.
- ^ Lindstøl, side 108–109.
- ^ Lindstøl, side 120.
- ^ Lindstøl, side 134–135.
- ^ Lindstøl, side 150–151.
- ^ Lindstøl, side 165.
- ^ Lindstøl, side 180.
- ^ Lindstøl, side 181–182.
- ^ Lindstøl, side 196.
- ^ Lindstøl, side 211.
- ^ Lindstøl, side 241–243.
- ^ Lindstøl, side 272–273 og flere steder.
- ^ Lindstøl, side 411–413 og flere steder.
- ^ DNS 150, bind 1, side 205–207.
- ^ DNS 150, bind 1, side 207–208.
- ^ DNS 150, bind 2, side 168–169.
- ^ DNS 150, bind 2, side 169–170.
- ^ DNS 150, bind 2, side 174–175.
- ^ DNS 150, bind 3, side 38–43.
- ^ DNS 150, bind 3, side 43–44.
- ^ DNS 150, bind 3, side 44–45.
- ^ DNS 150, bind 3, side 46.
- ^ DNS 150, bind 3, side 47–56.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Tallak Lindstøl: Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 2, Kristiania 1914.
- Det Norske Storting gjennom 150 år, Oslo 1964 (fire bind), i referansene omtalt som DNS 150.