Et dukkehjem (1923)
| Et dukkehjem | |||
|---|---|---|---|
| orig. Nora | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama | ||
| Utgivelsesår | 1923 | ||
| Prod.land | Tyskland | ||
| Lengde | 105 min (1923) 85 min (2001) | ||
| Språk | Stum (Tyske mellomtitler) | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Berthold Viertel | ||
| Manusforfatter | Georg Frösche] Berthold Viertel | ||
| Basert på | Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem | ||
| Sjeffotograf | Frederik Fuglsang | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Olga Tsjekhova Carl Ebert Fritz Kortner | ||
| Prod.selskap | PAGU (på oppdrag av UFA) | ||
| Premiere | 2. februar 1923 (Berliner Uraufführungstheater, Kurfürstendamm, Berlin, Tyskland) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Et dukkehjem (tysk originaltittel: Nora) er et tysk stumfilmdrama fra 1923. Det var debutfilmen til regissør Berthold Viertel. Manuset ble skrevet av Georg Fröschel og Viertel, etter Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem fra 1879. Filmen Nora ble produsert i 1922 og gikk igjennom filmsensuren 5. januar 1923.
Handling
[rediger | rediger kilde]Unge Nora Helmer er lykkelig gift med sakfører Torvald og har tre barn med ham. Når Torvald en dag blir alvorlig syk og gjelda truer med å bli et virkelig problem for den unge familien, fatter Nora en vidtrekkende og tragisk beslutning. Hun forfalsker i tidsnød en veksel. Den skulle egentlig ha blitt underskrevet av hennes far, men han ligger for døden.
Sakfører Krogstadt, som vet om vekselforfalskningen, begynner å sette Nora under press. I frykt for at han kunne fortelle Torvald om hennes moralske avvik, beretter Nora selv om feilsteget for ham. Han har i mellomtiden blitt frisk. Torvald, et dydsmønster, tilgir henne ikke denne misgjerningen, selv om Nora begikk den for å hjelpe ham da han var syk. Gjennom innflytelsen til Noras venninne, Christine Linde, som Krogstadt i lang tid har vært forelsket i, avslutter han utpresningsforsøket. Til slutt innser også Torvald at han hadde reagert for sterkt overfor sin hustru og vil satse på en ny start med henne. Nora avslår og vil fra nå av føre et liv hvor hun selv bestemmer.
I rollene
[rediger | rediger kilde]- Olga Tsjekhova – Nora
- Carl Ebert – Torvald Helmer, Noras mann
- Fritz Kortner – Krogstadt, sakfører
- Anton Edthofer – dr. Rank
- Helga Thomas – Krogstadts datter
- Paul Günther – Krogstadts sønn
- Lucie Höflich – Christine Linde
- Ilka Grüning – Marianne, Noras gamle amme
Anmeldelser
[rediger | rediger kilde]Wiens Neue Freie Presse skrev følgende i sin utgave den 22. januar 1924:
Manuskript: Berthold Viertel og Georg Fröschel. Disse to navnene borger for at de litteraturinteresserte ikke blir stilt overfor smertefulle amputasjoner [kutt] eller proteser [tilføyelser], slik fremragende diktverk ofte blir utsatt for på film. De som bearbeidet manuset må takkes for at forblir trofaste mot den Nora som har blitt et begrep hos oss (bortsett fra mindre avvik) (...) Olga Tsjekhova innehar tittelrollen. Hun makter det som flere, også gode tolkere av Nora, ikke har lyktes med på scenen: Å framstille overgangen fra Nora slik hun er i begynnelsen til avslutningens Nora (...). Regien, som Berthold Viertel var ansvarlig for, var fortreffelig, også fotograferingen.[1]
Paimann's Filmlisten sammenfattet det slik:
I sin bok Vom Werden deutscher Filmkunst. 1. Teil: Der stumme Film skriver Oskar Kalbus følgende:
