Svein Knutsson

Svein Knutsson Konge av Norge
Født		ca. 1025 Danmark
Død		1036 Danmark
Beskjeftigelse		Konge
Embete		Regent (Norge, 1030–1035)
Ektefelle		Ingen
Far		Knut II av Danmark
Mor		Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton
Søsken		Gunhild av Danmark Hardeknut Harald Harefot
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Annet navn		Svend Knutsson
Regjeringstid		1029 - 1035

Svein Knutsson eller Svein Alfivason (som han helst referers til i kildene) var sønn av Knut den mektige av Danmark og en frille ved navn Aelfigja (på dansk ble hun kalt Alfiva), som visstnok skal ha vært av angelsaksisk adelsslekt. Svein styrte Norge fra ca. 1030 til 1035. Det danske navnet er Svend. Han ble født ca. 1016 og døde i 1035. Han styrte Norge på vegne av Knut den mektige.

I 1029 ble Håkon Eiriksson borte på havet, og det oppsto et maktvakum i Norge. Dette ville Olav Haraldsson benytte seg av, og prøvde å gjenerobre kongedømmet, men mislyktes.

Knut sendte sønnen sin, Svein Alfivason, sammen med sin mor og en rekke andre danske menn til Norge, og lot Svein være visekonge i Norge.

Dette kom som en stor skuffelse for en del nordmenn som hadde ønsket å tre inn i Ladejarlenes sted. Spesielt skuffet var stormenn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, som begge mente de hadde fått løfter av Knut om å få makten.

Svein Alfivason var angivelig en uselvstendig person, og mange mener at det var hans mor, den engelske frillen Alfiva, som i praksis styrte landet. De skal angivelig ha styrt landet med hard hånd og av den grunn ble deres styre sterkt mislikt blant folk.

1030-tallet var vanskelige år i Europa, og omtales som uår. Den danske politikken i Norge var annerledes enn tidligere, og hadde et sterkt kongelig nærvær med meget strenge reaksjoner på mange områder. Ifølge sagaen vakte Svein og morens skattekrav og nye lover sterk uvilje.

Snorre skriver at «Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere. Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommen hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle (mellom 15 og 20 liter) malt fra hvert ildsted og et lår av en tre års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten et spann smør.»

Det skapte grunnlag for en folkelig motstand mot det nye regimet som kan karakteriseres som en motstand av samme karakter som den Olav den hellige hadde møtt tidligere.

Det begynte å gå ord om at det hadde skjedd undre ved Olav den helliges grav, og det resulterte i at Olavs sønn, Magnus Olavsson, ble hentet hjem fra Gardarike (Russland) der han hadde vært siden Olavs fall på Stiklestad.

Det var de samme som hadde drept Olav den hellige som hentet Magnus Olavsson; blant annet Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson.

Tryggve Olavsson, kong Olav I Tryggvasons påståtte sønn angrep i 1033 Norge. Han kom fra England med en hær av leiesoldater for å gjenerobre Norge og skaffe seg kongsnavn. Forsøket var mislykket. Trygve Olavsson falt i et slag i Soknasundet i Ryfylke.

Etter at Magnus Olavsson ble hentet hjem fra Gardarike, flyktet Svein og Alfiva i 1035 uten kamp til Danmark, der han døde etter kort tid. Og de norske høvdingene tok Magnus Olavsson «den Gode», sønn til Olav den Hellige til konge.