Hopp til innhold

Henrik VI av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Henrik VI
Konge av England
Født6. desember 1421
Windsor Castle
Død21./22. mai 1471
Tower of London
BeskjeftigelsePolitiker, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleMargaret av Anjou
FarHenrik V av England[1]
MorKatherine av Valois[1]
SøskenEdmund Tudor, 1. jarl av Richmond
Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford
BarnEdward av Westminster
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtSt. George's Chapel
UtmerkelserGylne rose
Annet navnHarry av Windsor
Regjeringstid31. aug. 14224. mars 1461 og
31. okt. 147011. april 1471
Signatur
Henrik VI av Englands signatur
Våpenskjold
Henrik VI av Englands våpenskjold

Henrik VI (født 6. desember 1421, død 21. eller 22. mai 1471 var konge av England fra 31. august 1422 til 4. mars 1461 og igjen fra 31. oktober 1470 til 11. april 1471. Han var konge da rosekrigene brøt ut og var en av de sentrale brikkene i spillet om tronen.

Barndom

Henry av Windsor, med tilnavn etter Windsor Castle hvor han ble født, var eneste barn av Henrik V av England, og dermed tronarving. Det var derfor store forventninger til ham allerede fra fødselen. Hans far døde da han var bare noen måneder gammel, og han ble kronet som Henrik VI. Moren, Catherine av Valois, var datter av den franske kongen, og bare tyve år gammel da hun ble enke. Da man ikke stolte på henne på grunn av hennes opphav spilte hun en svært liten rolle i sin sønns liv.

Mens Henrik var mindreårig ble landet styrt av et regentråd som ble dominert av Humphrey, hertug av Gloucester (Henrik IVs yngste sønn) og biskop Henry Beaufort (kardinal fra 1426), som også var i slekt med kongen. En eldre sønn av Henrik IV, John, hertug av Bedford, var regent av Frankrike med ansvar for den pågående hundreårskrigen. Når han befant seg i England var han også regent av England.

Fra 1428 var jarlen av Warwick kongens mentor. Hans far hadde vært sentral i opposisjonen mot Rikard II. Kongen ble også sterkt påvirket av kardinal Beaufort, og senere William de la Pole, 1. hertug av Suffolk. Gjennom deres påvirkning ble han innstilt på fred med Frankrike, noe som senere ble et konflikttema.

Henriks halvbrødre Edmund og Jasper, som var født i morens andre ekteskap, ble utnevnt til jarler. Edmund var faren til Henry Tudor, senere kong Henrik VII.

Kroning

Henrik ble kronet i Westminster Abbey den 6. november 1429, en måned før han fylte åtte år. Han ble så kronet til konge av Frankrike 16. desember 1431. Han tok ikke makten selv før han ble erklært myndig i 1437, samme år som hans mor døde.

To av de viktigste regentene forsvant etterhvert ut; John, hertug av Bedford døde i 1435, og Humphrey, hertug av Gloucester ble beskyldt for høyforræderi og antagelig myrdet i 1447.

Ekteskap

Henrik V hadde hatt store fremganger i hundreårskrigen, og England kontrollerte derfor betydelige områder i Frankrike. Da han døde i 1422 forsvant drivet i krigføringen, og mens Henrik VI var mindreårig gikk mye av besittelsene tapt. Franskmennene tok initiativet, blant annet gjennom Jeanne d’Arcs bedrifter, og Henrik mistet kongemakten i Frankrike. Den franske dauphinen ble kronet i Reims, og gjenerobringen av områder fortsatte.

Som voksen viste Henrik seg som en dypt åndelig person; samtidig manglet han den verdslige innsikt som måtte til for å styre landet effektivt. Han lot hele tiden noen få favoritter blant de adelige ved hoffet dominere seg. De som ønsket fred med Frankrike var sterkest av disse, mens Richard Plantagenet, 3. hertug av York og hertugen av Gloucester, som ønsket fortsatt krig, ble satt på sidelinjen.

Kardinal Beaufort og Suffolk overtalte kongen til å inngå ekteskap med Karl VII av Frankrikes niese Margaret av Anjou, for på denne måte å styrke muligheten for fred. Henrik aksepterte, ikke minst fordi han fikk vite at hun var svært vakker. Han sendte Suffolk for å forhandle med Karl VII. Den franske kongen aksepterte på den betingelse at han ikke måtte betale den sedvanlige medgiften, og at han i stedet fikk områdene Maine og Anjou fra engelskmennene. Dette ble nedfelt i Tourstraktaten, men betingelsene ble ikke avslørt for parlamentet, fordi man visste at det ville være svært upopuært i den engelske befolkningen at man avhendet besittelsene.

Ekteskapet ble inngått i 1445, og det ser ut til at Margaret snart utfylte Henrik ved at hun var rede til å ta avgjørelser og vise seg som en leder, mens han ikke hadde noe imot å bli ledet av henne. Selv om hun bare var seksten år gammel viste hun seg som en meget kompetent leder. Henrik utsatte en stund å gjøre noe med overleveringen av Maine og Anjou. Margaret insisterte på at han måtte oppfylle sin del av avtalen, og i 1446 ble innholdet i traktaten kjent. De var særlig Suffolk som måtte ta støyten, ettersom han hadde forhandlet den frem. Men kongeparet var fast bestemt på å stå ved ham, fordi de også var sårbare og ikke kunne akseptere at noen skulle straffes for en avtale de selv hadde kjent til.

I 1447 innkalte kongen, dronningen og en gruppe adelige – Suffolk, Somerset og kardinal Beaufort – Gloucester Bury St. Edmunds og anklaget ham for høyforræderi foran parlamentet. Han ble fengslet, og døde i fangenskap; det er uvisst om det var av naturlige årsaker eller om han ble tatt av dage. Gloucesters død betydde at hertugen av York ble tronarving, men Henrik anerkjente aldri dette formelt, og fortsatte å holde York utenfor hoffet. Hertugen ble i stedet sendt for å styre Irland, mens Suffolk og Edmund Beaufort ble elevert til hertuger. Beaufort, som var nevø av kardinalen, ble sendt til Frankrike for å lede krigen.

Misnøye og sinnssykdom

Kongen og regjeringen ble gjenstand for en økende grad av misnøye. Dette skyldte særlig manglende lov og orden, korrupsjon, fordeling av kongelige eiendommer til kongens favoritter, kronens dårlige økonomiske forfatning og det stadige tapet av besittelser i Frankrike. I 1447 førte dette til en kampanje fra parlamentet mot hertugen av Suffolk, som var den mest upopulære i kretsen av rådgivere. Henrik måtte sende ham i eksil, mens skipet hans ble bordet i Den engelske kanal, og Suffolk ble myrdet. Liket ble funnet på stranden ved Dover, og det ble aldri klart hvem som stod bak mordet. Dronningen var rystet over det som hendte.

I 1449 begynte Edmund Beaufort, som ledet krigen i Frankrike, nye krigshandlinger i Normandie. I løpet av høsten ble engelskmennene presset tilbake til Caen, og i 1450 hadde franskmennene tatt tilbake hele provinsen som Henrik V hadde kjempet så hardt for å sikre seg. Soldatene som kom tilbake til England, mange av dem uten å få lønn, bidro til følelsen av lovløshet i den sørlige delen av England. I Kent ledet Jack Cade samme år et opprør, under navnet «John Mortimer». Han støttet Richard, hertug av York, og opprettet sitt hovedkvarter på White Hart Inn i Southwark (en hvit hjort var Rikard IIs symbol). Kongen kom til London med en hær for å knuse opprøret, men ble overtalt til å la halve styrken vente mens den andre halvdelen møtte Cade ved Sevenoaks i Kent. Cade seiret, og okkuperte London. Opprøret ble slått ned bare noen dager senere, uten å ha oppnådd særlig annet enn å skape kaos i London, men det stod klart at det var sterke følelser i sving.

Hertugdømmet Akvitania ble annektert av Frankrike i 1449. De engelske monarkene hadde vært hertuger av Akvitania siden Henrik IIs tid. Etter en tid hvor man vurderte muligheten for å ta det tilbake ble hertugdømmet oppgitt inntil videre i 1450. Calais var dermed den eneste gjenværende engelske besittelsen i Frankrike. I 1452 kom hertugen av York kalt tilbake fra Irland for å ta sin plass i kongens råd og gjøre slutt på det svært mange så som vanstyre av landet. Hans sak vant sterk støtte, og han samlet en hær i Shrewsbury. I London samlet kongens rådgivere en egen hær av omtrent samme størrelse, og de to sidene møtte hverandre sør for London. Med styrkene oppmarsjert presenterte York en liste over klagemål og krav, inkludert krav om at Somerset måtte arresteres. Kongen gikk med på kravene, men dronningen klarte å forhindre at Somerset ble arrestert. I 1453 hadde Somersets innflytelse blitt gjenopprettet, og York var igjen isolert. Samtidig som dette pågikk hadde et engelsk inntog i Akvitania lykkes i å ta Bordeaux, og dronningen annonserte at hun ventet barn.

Fremgangen i Akvitania varte ikke lenge, og da kongen fikk høre om nederlaget der i august 1453 begynte et mentalt sammenbrudd. Han hadde allerede vist tegn på mental sykdom, og utover høsten ble tilstanden verre. Da hans sønn Edward av Westminster ble født 13. oktober var han ute av stand til å reagere på at han endelig hadde en arving, og han ble så syk at han ikke lenger fungerte i sin rolle som monark. York hadde i løpet av de siste månedene alliert seg med Richard Neville, jarl av Warwick, som hadde enorm innflytelse og muligens var enda rikere enn Richard. Et regentråd ble opprettet, og i 1454 ble York utnevnt til Lord Protector. Han hadde dermed den makt han ønsket i første omgang, og sørget for å skyve dronningen ut i kulden, mens Somerset ble plassert i Tower of London. York måtte bruke krefter på å forsøke å få orden på rikets finanser. På første juledag 1454 kunne kongen igjen tiltre etter en lang hvileperiode.

Personlighet

Henrik VIs personlighet blir gjerne oppsummert med ord som gudfryktig, ubesluttsom og lett å lede. Han hadde også flere perioder fra 1453 og utover hvor han var helt ute av stand til å styre på grunn av sinnssykdom. Han var en generøs person, og gav mange ganger bort kongelige eiendommer til trofaste adelsmenn; dette hadde ikke hjulpet på rikets anstrengte finanser.

Han var ikke opptatt av pomp og prakt, og foretrakk å kle seg enkelt. Henrik skiller seg sterkt fra sin far ved at han ikke ser ut til å ha vært det minste opptatt av å lede sine soldater i kamp; i stedet fokuserte han på lesning og boklærdom. Dette er noe ironisk, ettersom hans regjeringstid er en av de blodigste i landets historie. Han var opptatt av rettferdighet, men var ute av stand til å gjøre noe med lovløsheten og korrupsjonen som hindret befolkningen i å oppnå rettferdig behandling. Han var dypt religiøs, og brukte nok ofte sin tro for å flykte fra maktkampen ved hoffet. Kongen var også svært prippen, og unngikk så langt det var mulig å ha seksuelt samkvem med sin kone.

På grunn av hans entusiasme for utdanning gav han generøse bidrag til grunnleggelsen av både Eton College og King's College i Cambridge. Begge ble opprettet som læreinstitusjoner for studenter fra fattige kår, som ellers ikke kunne fått høyere utdanning.

Kongen kan sies å ha vært en anstendig mann, men han var fullstendig ute av stand til å takle intrigene i datidens politikk. Han lot seg dominere fullstendig av maktglade adelsmenn, noe som førte landet ut i borgerkrig, de såkalte rosekrigene. Under krigene var det dronning Margaret som ledet Huset Lancaster, mens kongen var en brikke som brukt av den siden som hadde kontroll over ham til enhver tid.

Rosekrigene

Utdypende artikkel: Rosekrigene.

Det hadde vokst frem en stadig sterkere gruppe av misfornøyde adelsmenn. Blant de viktigste var Richard, hertug av York, Richard Neville, jarl av Warwick og Richard Neville, jarl av Salisbury. De gikk sammen om å støtte Huset Yorks krav, først om regentposisjonen, og deretter om selve tronen. I 1455 støtte partene for første gang sammen på slagmarken, i første slag ved St. Albans.

Edvard IV

4. mars 1461 ble kongen avsatt av sin fetter Edward av York, sønn av Richard, hertug av York, som ble kronet som Edvard IV. Men den nye kongen klarte ikke å få fatt i Henrik, Margaret eller deres sønn, som gikk i eksil. Lancastrianerne gjorde fortsatt motstand, med dronning Margaret som sin leder. I 1465 ble Henrik, etter en gjenoppblussing av krigen, tatt til fange av Edvard IV, og han ble deretter holdt i Tower of London.

Margaret av Anjou gikk igjen i eksil i Skottland, og deretter i Frankrike. Hun fikk hjelp fra kong Ludvig XI, og dannet en allianse med jarlen av Warwick, som dermed skiftet side. Jarlens datter giftet seg med Edward av Westminster for å styrke denne alliansen. Warwick dro så tilbake til England, og den 30. oktober 1470 ble Henrik gjeninnsatt på tronen. Henrik var syk da han ble fengslet i 1465, og årene som hadde gått hadde ikke gjort ham sterkere. Da han ble vist frem i Londons gater som Englands rettmessige konge skal han ha vært upåvirket og viljeløs. Kontrasten til den viljesterke Edvard IV må ha vært markant.

Noen måneder senere gikk Warwick for langt da han erklærte krig mot Burgund, hvis hersker gav Edvard IV den hjelp han trengte for å ta tilbake tronen. Huset Lancasters fremste kandidat etter Henrik, Edward av Westminster, falt i slaget ved Tewkesbury i 1471. Margaret mistet all glød, og levde resten av sine dager tilbaketrukket i Frankrike.

Henriks død

Henrik VI ble igjen fengslet i Tower of London, hvor han ble myrdet 21. eller 22. mai 1471. Legenden forteller av det var Richard, hertug av Gloucester som utførte mordet, men ettersom han bare var nitten år gammel er dette usannsynlig; det var ikke en oppgave man tildelte en så ung mann.

Hvert år legger representanter for Eton College og King's College, Cambridge ned roser og liljer på alteret som står der kongen ble drept.

Han ble først gravlag i Chertsey Abbey, men i 1485 ble hans legeme flyttet til St. Georges kapell i Windsor Castle.

Referanser

  1. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
Forgjenger:
 Henrik V 
Konge av England
Etterfølger:
 Edvard IV 
Lord av Irland
Forgjenger  Hertug av Akvitania
14221449
Etterfølger

Stamtavle

Henrik VI av England – stamtavle i tre generasjoner
Henrik VI av England Far:
Henrik V av England
Farfar:
Henrik IV av England
Farfars far:
John av Gaunt
Farfars mor:
Blanche av Lancaster
Farmor:
Mary de Bohun
Farmors far:
Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford
Farmors mor:
Joan Fitzalan
Mor:
Catherine av Valois
Morfar:
Karl VI av Frankrike
Morfars far:
Karl V av Frankrike
Morfars mor:
Johanna av Bourbon
Mormor:
Isabeau de Bavière
Mormors far:
Stephen III av Bayern-Ingolstadt
Mormors mor:
Thadea Visconti