Pipa

Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Pipa (kinesisk: 琵琶; pinyin: pípá) er et klimpreinstrument innen den klassiske kinesiske musikk.

Beskrivelse

Den ligner i utseende og oppbygning på Midtøstens oud/barbat og Europas lutt. Imidlertid er dens korpus klarere pæreformet-oval av form, og den er også vesentlig flatere enn en lutt. Som regel lages den av mahogni, sandel eller annet edeltre; dessforuten kan den også produseres av billigere treslag. Etter en vekslende historisk utvikling er den moderne pipa blitt et instrument med vanligvis fire stålstrenger, stemt A-E-D-A, og med 24-30 tverrbånd.

To teknikker benyttes for å frembringe lyden. Instrumentets kinesiske navn følger av disse to måtene. Ved pí (琵) blir høyre hånds pekefinger ført fra høyre til venstre over strengene, ved pá (琶) føres tommelen i motsatt retning. Man spiller med egne eller med kunstige fingernegler. Bruk av plekter er mer sjeldent.

Historie

Instrumentets historie kan spores tilbake til Qin-dynastiets tid. Men instrumentet har gjennomgått en rekke endringer siden da.

I Qin- og Han-tiden var pipaens korpus sirkelrund. Men allerede under Tang-dynastiet fikk instrumentet sin pæreform. Det er klart at dette skyldes impulser fra importerte persiske barbatinstrumenter fra 300-tallet og fremover.

Tidligere hadde instrumentet fem strenger, men i løpet av århundrene er de blitt redusert til fire.

Opprinnelig hadde instrumentet bare fem til seks tverrbånd. Etterhvert steg det til 14, 16, 17, 24, 29, og på 1900-tallet så mange som 30. Den i lang tid tradisjonelle 16-bånds-pipaen er nå så å si borte, skjønt den her og der kan gjenfinnes sør i Kina (nanguan/nanyin-stil).
Tidligere benyttet man plekter, dette er blitt erstattet av bruk av fingerneglene. Etter at stålstrenger er blitt vanlig, forekommer det ofte at fingerneglene erstattes med forsterkede, mer stabile kunstige fingernegler.
I gamle dager ble instrumentet spilt i horisontal stilling, nå er stillingen vertikal – eller nesten vertikal.

Pipaspillingen hadde en blomstringsperiode i Tang-tiden, og det var meget populært ved keiserhoffet. Det skyldes nok for en stor del at det bodde ganske mange persere i hovedstaden Chang'an. Mange persere og kuchanere virket som musikere ved keiserhoffet. På veggmalerier i Mogaogrottene nær Dunhuang er det mange avbildninger av buddhistiske halvguddommer som spiller på pipa. I dikt fra Tang-tiden prises ofte pipaen for sin utsøkte og forfinede klang.

Pipaen har fått avleggere i andre østasiatiske land, den japanske biwa, den vietnamesiske đàn tỳ bà og den gamle koreanske bipa.

Pipa på New Yorks undergrunnsbane, 2004.

Repertoar

Det skjelnes grovt mellom fire klassiske spillestiler: Wen (文; sivil), wu (武; krigersk), da (大; suite) og xiao (小; solo).

Til de mest berømte pipakomposisjoner hører Shimian Maifu (十面埋伏; omgitt av ti strenger); Xiyang Xiaogu (夕陽簫鼓; fløyte og trommel i kveldsdemringen), Yangchun Baixue (陽春白雪; hvit snø i vårsolen), Long Chuan (龍船; dragebåten), Yizu Wuqu (彝族舞曲; Yi-folkets dans), Dalang Taosha (大浪淘沙; store bølger slår mot sandbanken), Zhaojun Chusai (昭君出塞; Zhaojun reiser over grensen) og Bawang Xiejia (霸王卸甲; kong Ba legger av seg rustningen).

Mot slutten av 1900-tallet er en rekke nye solo- og orkesterverker for pipa blitt til, skrevet av komponister som Wu Man og Min Xiao-Fen.

Spillere

Blant de mer kjente pipaspillere på 1900-tallet kan nevnes Sun Yude (孙裕德; 1904-1981) og Li Tingsong (李庭松; 1906-1976). Begge var elever av Wang Yuting (1872–1951) og benyttet spillestilen guoyue (国乐), en kombinasjon av kinesiske musikktradisjoner og vestlig stil. Wei Zhongle (卫仲乐; 1908 eller 1909-1998) spilte pipa og en rekke andre gamle instrumenter og avdelingen for tradisjonelle musikkinstrumenter i Shanghais musikkonservatorium tidlig i 1950-årene. Andre fremtredende pipaspillere er Shen Haochu (沈浩初; 1899–1953), hans elev Lin Shicheng (林石城; 1922-2006), dennes elev Liu Dehai (刘德海; * 1937), og Wu Man. Ellers kan nevnes Min Xiao-Fen, Tang Liangxing, Jiang Ting, Gao Hong, Qiu Xia He, Cheng Yu, Liu Fang (劉芳), Yang Jing, Ting Ting (Zong Tingting), Zhang Jingyu, Zhou Yi, Yu Jia (俞嘉), Yang Wei (杨惟) og Fan Wei (樊薇).

Eksterne lenker