San Francisco 49ers
| San Francisco 49ers | ||
|---|---|---|
 San Francisco 49ers i NFL-sesongen 2023
| ||
| ||
| Uniformer | ||
| ||
| Maskot | Sourdough Sam | |
| Lagfarger | Rød, gull, hvit[1][2][3] | |
| Laginformasjon | ||
| Stiftet | 4. juni 1944[4] | |
| By |  Santa Clara California
| |
| Kallenavn | • Niners | |
| Conference | National Football Conference | |
| Division | NFC West | |
| Ledelse | ||
| Eier | York-familien (majoritet) | |
| General manager | John Lynch | |
| Hovedtrener | Kyle Shanahan | |
| Laghistorie | ||
|
San Francisco 49ers (1946-nå) | ||
| Meritter | ||
|
| ||
|
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| Hjemmebane | ||
| ||
| San Francisco 49ers' hjemmebane | ||
| Stadionnavn | Levi's Stadium | |
| Bygget | 2014 | |
| Kapasitet | 68 500 | |
San Francisco 49ers er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i San Francisco Bay Area. Laget konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC West-divisjonen. De spiller hjemmekampene sine i Levi's Stadium i Santa Clara, California, 38 miles (61 km) sørøst for San Francisco, midt i Silicon Valley. 49ers har hatt hovedkvarter i Santa Clara siden 1988.
Laget ble stiftet i 1946 som et oppstartslag i All-America Football Conference (AAFC), og ble med i NFL i 1949 da de to ligaene ble sammenslått. 49ers var det første store idrettslaget basert i San Francisco. Navnet kommer fra gullgravere som ankom Nord-California under gullfeberen i 1849.[5] Laget er registrert som San Francisco Forty Niners.[6] Da laget ble stiftet spilte de i Kezar Stadium i San Francisco, før de flyttet til Candlestick Park i 1971 og til slutt til Levi's Stadium i Santa Clara i 2014.
49ers vant fem Super Bowls mellom 1981 og 1994. Fire av disse kom på 80-tallet, da laget var under ledelsen av Hall of Famere som Joe Montana, Jerry Rice, Ronnie Lott, Steve Young, Charles Haley, Fred Dean og trenerne Bill Walsh og George Seifert.[7][8] De har vunnet divisjonen 22 ganger siden 1970, noe som gjør laget til et av de mest vellykkede i NFLs historie. 49ers har delt flest seiere i sluttspillet (38) og har nådd sluttspillet 30 ganger: 29 i NFL og én gang i AAFC. De har også spilt i flest NFC Championship Games (19) og spilte på hjemmebane i 11 av dem, en NFC-rekord.
Laget har satt rekorder i NFL, inkludert flest borteseiere på rad (18), flest poeng i et sluttspill (131), flest sesonger på rad som #1 i poeng i ligaen (420 kamper, 1992–95), flest kamper med en scoring på rad (1979–2004), flest field goals i én sesong (44) samt flest touchdowns (8) og poeng (55) i ett Super Bowl. Ifølge Forbes Magazine er laget det sjette mest verdifulle i NFL, med en estimert verdi på $5,2 milliarder.[9] I 2020 ble 49ers rangert som det 12. mest verdifulle idrettslaget i verden, bak Los Angeles Rams og over Chicago Bears.[10] I juni 2023 fullførte bedriftsavdelingen av 49ers kjøpet av det engelske fotballaget Leeds.[11]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: San Francisco 49ers’ historie
Morabito-familien (1946–1976)
[rediger | rediger kilde]Buck Shaw-årene (1946–1954)
[rediger | rediger kilde]San Francisco 459ers, som var et originalt medlem av All-America Football Conference (AAFC), var det første store profesjonelle idrettslaget i San Francisco, og et av de første på USAs vestkyst.[12]
Under en kamp mot Chicago Bears i 1957 døde lagets eier Tony Morabito av et hjerteinfarkt. Eierskapet ble overført til Victor Morabito og Tonys enke, Josephine V. Morabito. Louis G. Spadia ble utpekt til general manager.[13]
På 50-tallet ble 49ers kjent for sitt "Million Dollar Backfield", bestående av fire fremtidige Hall of Famere: quarterback Y. A. Tittle og running backs John Henry Johnson, Hugh McElhenny, og Joe Perry.[14]
I løpet av de neste 13 årene lå 49ers på en seierprosent rundt .490, med unntak av i 1963 og 1964 da de gikk henholdsvis 2–12 og 4–10. De ble i denne perioden det første laget i NFL til å brukte en "shotgun"-formasjon, navngitt av lagets hovedtrener Red Hickey i 1960, som var utformet for å gi quarterbacken bedre tid til å kaste en pasning. Den 10. mai 1965 døde Victor Morabito, 45 år gammel. Ifølge lagets årbok fra 1965 var lagets medeiere Mrs. Josephine V. Morabito Fox, Mrs. Jane Morabito, Mrs. O.H. Heintzelman, Lawrence J. Purcell, Mrs. William O'Grady, Albert J. Ruffo, Franklin Mieuli, Frankie Albert, Louis G. Spadia og James Ginella.
Dick Nolan-årene (1968–1975)
[rediger | rediger kilde]Lou Spadia ble i 1966 utpekt til lagets president, og i 1968 ble Dick Nolan utpekt til hovedtrener, etter å ha tidligere vært defensive coordinator under Tom Landry for Dallas Cowboys.[15]
49ers sikret sin første divisjonstittel i 1970 etter en seier mot Los Angeles Rams i finalekampen av seriespillet,[15] men tapte eventuelt 17–10 mot Dallas Cowboys i NFC Championships-kampen. Dette ble lagets siste sesong i Kezar Stadium, da de flyttet til Candlestick Park før neste sesong. Det nye stadionet lå i mindre sentralt, men hadde mer moderne fasiliteter og lå ved en hovedvei som gjorde det lettere for tilskuere å nå det.[16] I sin første sesong i Candlestick Park gjentok 49ers suksessen fra fjoråret med nok en divisjonstittel. Igjen møtte de Cowboys i NFC Championships-kampen, og tapte igjen, denne gangen 14–3. I 1972 ble 49ers det første laget til å vinne tre divisjonstitler etter sammenslåingen av AFL og NFL i 1970. De møtte Cowboys i sluttspillet for tredje år på rad, denne gangen i divisjonsrunden, og tapte nok en gang, 30–28. Etter 1975-sesongen ble Nolan erstattet med Monte Clark som hovedtrener.[15]
Edward DeBartolo-æraen (1977–1999)
[rediger | rediger kilde]Louis G. Spadia pensjonerte seg fra 49ers i 1977 da laget ble solgt til Edward J. DeBartolo Jr. i mars. Til tross for at 49ers avsluttet sesongen med et positivt resultat, 8–6, fikk Clark sparken av lagets nylig ansatte general manager Joe Thomas, som skulle ende opp med å lede laget gjennom dets dårligste periode noensinne.[15]
Den nye hovedtreneren Ken Meyer hadde en svak start, da laget gikk 5–9 i hans første sesong i 1977. Meyer ble sparket av Thomas etter den ene sesongen, og ble erstattet med lagets tredje hovedtrener på tre sesonger under Thomas, Pete McCulley.[17] Etter nok en skuffende sesong i 1978, som endte 2–14, fikk Thomas sparken.
Bill Walsh-årene (1979–1988)
[rediger | rediger kilde]Bill Walsh, tidligere hovedtrener ved Stanford University, ble lagets redning etter et katastrofalt dårlig tiår for 49ers. Walsh, som ble ansatt under offseason i 1978, hadde tidligere jobbet under Paul Brown som offensive coordinator for Cincinnati Bengals, og skulle vise seg å være en ekspert når det kom til drafting, og har også fått deler av æren for populariseringen av West Coast offense, som er basert rundt korte pasninger med et hovedfokus på rushing, som konsekvent kunne plukke opp 6–8 yards per play. Under NFLs draft i 1979 plukket Walsh opp både quarterbacken Joe Montana fra Notre Dame og wide receiver Dwight Clark i tiende runde, to spillere som endte opp med å spille en viktig rolle for laget i den nære fremtiden. Det skulle derimot ta noen år før 49ers under Walsh kunne produsere gode resultater, med svake sesonger i både 1979 og 1980.
Super Bowl XVI-vinnere (1981)
[rediger | rediger kilde].jpg)
Til tross for to tap i sesongens tre første kamper, avsluttet 49ers 1981-sesongen 13–3, som da var lagets beste seriespill noensinne. Både Montana og Clark hadde en særs god sesong, men laget stilte svakt når det kom til løp. Nok en gang var det Dallas Cowboys som ventet i NFC Championships-kampen, men denne gangen var det 49ers som sikret en seier på et play som senere ble kjent som "The Catch". I Super Bowl møttes to lag som aldri før hadde nådd tittelkampen, da 49ers møtte Cincinnati Bengals, og det var 49ers som kom fra det med seieren, mens Joe Montana plukket opp tittelen som Super Bowl MVP.
Super Bowl XIX-vinnere (1984)
[rediger | rediger kilde].jpg)
Allerede tre år senere, i 1984, skulle San Francisco nå Super Bowl igjen, etter å nok en gang ha satt en rekord for beste seriespill i lagets historie med et sesongresultat på 15–1, som skulle forbli en rekord for flest seiere i seriespillet frem til New England Patriots vant 16 kamper i 2007. 49ers dominerte i sluttspillet; 21–10 mot New York Giants i divisjonsrunden, 23–0 mot Chicago Bears, og til slutt 38–16 mot Miami Dolphins i Super Bowl XIX.
49ers byttet bort sine to første picks under NFLs draft i 1985 til New England Patriots mot deres pick i første runde, som var #16 totalt, og brukte det på å plukke opp Jerry Rice fra Mississippi Valley State. Til tross for relativt gode resultater fra 1985 til og med 1989, klarte 49ers ikke å nå ligamesterskapet igjen, med to nederlag mot New York Giants i '85[18] og '86, inkludert et tap på 49–3 i 1986, lagets største tap i sluttspillet per sesongslutt 2018. Lagets quarterback Joe Montana slet også med skader disse årene, inkludert en seriøs ryggskade og en kraftig hjernerystelse pådratt i kampen mot Giants i '86.[19]
På grunn av Montanas usikre fremtid plukket Walsh opp Steve Young i et bytte med Tampa Bay Buccaneers, men Montana overrasket med en sterk sesong i 1987 hvor han blant annet satte en personlig rekord med 31 touchdownpasninger, samt en NFL-rekord for flest vellykkede pasninger på rad med 22 og over 3 000 yards totalt, mens Rice samme sesong satte en NFL-rekord med 22 touchdowns på 12 kamper og ble utpekt til Offensive Player of the Year. Til tross for at laget rangerte som #1 i både angrep og forsvar i NFL det året, tapte de mot Minnesota Vikings i divisjonsrunden. Etter kampen ble Walsh fratatt stillingen som lagets president.
Super Bowl XXIII-vinnere (1988)
[rediger | rediger kilde]Etter å ha prestert svakt i fjorårets sluttspill var det usikkerhet rundt Montanas stilling som startende quarterback for laget i forkant av 1988-sesongen, og Walsh byttet flere ganger mellom Montana (som pådro seg en albueskade i første uke) og Young. Etter 11 kamper var det fare for at laget ikke kom til å nå sluttspillet med et serieresultat på 6–5, men etter at Montana hadde komt seg helt fra skaden i uke 1 tok han over som startende quarterback på fulltid, og ledet laget til et sesongresultat på 10–6. I sluttspillet fikk de hevnet seg på Minnesota Vikings i divisjonsrunden, før de slo Chicago Bears 28–3 for NFC-tittelen. I Super Bowl XXIII møtte de nok en gang Cincinnati Bengals, hvor laget avsluttet kampen med et 92 yard drive på like under tre minutter i fjerde kvarter som endte i en touchdownpasning til John Taylor som sikret deres tredje Super Bowl-tittel med et sluttresultat på 20–16.
George Seifert-årene (1989–1996)
[rediger | rediger kilde]Super Bowl XXIV-vinnere (1989)
[rediger | rediger kilde]Bill Walsh pensjonerte seg etter sesongen og valgte sin defensive coordinator, George Seifert som erstatning. Montana satte en NFL-rekord med en quarterback rating på 112,4 i 1989 på vei til Super Bowl XXIV, hvor de slo Denver Broncos 55–10, som både var en rekord for flest poeng og største målforskjell i et Super Bowl. Med tittelen ble 49ers også det første laget til å vinne to Super Bowls på rad med to forskjellige hovedtrenere.
Med et seriespill i 1990 som endte 14–2 så det ut til at 49ers var klare for å sikre sin tredje Super Bowl-seier på rad. I divisjonsrunden slo de Redskins 28–10,[20] men i NFC Championships pådro Montana seg en skade i fjerde kvarter mot New York Giants, som endte opp med å sikre seieren med et field goal i kampens siste minutter.[21] I løpet av perioden mellom 1988 og 1990 satte 49ers en ligarekord med 18 borteseiere på rad. Montana gikk glipp av mesteparten av de to påfølgende sesongene med en albueskade.[22]
Også Steve Young ble plassert på sidelinjen med en skadet tommel i 1991, før han senere samme sesong skadet kneet sitt. Med reserven Steve Bono klarte 49ers å sikre en vinnende sesong, men nådde ikke sluttspillet som resultat av en tiebreaker med Atlanta Falcons. Montana returnerte i 1992, og laget nådde sluttspillet med et sesongresultat på 14–2, hvor de nådde NFC Championships før de ble slått ut av Dallas Cowboys. Ved sesongslutt ba Montana om å bli byttet til Kansas City Chiefs, et ønske han fikk oppfylt, som ifølge han var for å unngå en kontrovers ettersom at laget da hadde to sterke quarterbacks som begge kunne være starter. I lagets første sesong uten Montana i 1993 sikret 49ers andre seed i NFC med et sesongresultat på 10–6, men tapte igjen mot Dallas Cowboys i NFC Championships i Texas Stadium.
Super Bowl XXIX-vinnere (1994)
[rediger | rediger kilde]
Etter en svak start på 1994-sesongen, delvis som et resultat av flere skader i lagets angrepsrekke, viste en spørreundersøkelse utført av den lokale radiostasjonen KNBR at en stor majoritet av lagets tilhengere ville se lagets hovedtrener, George Seifer, sparket. Til tross for den dårlige starten begynte 49ers å dominere bare en uke etter, med en seierrekke på ti kamper som startet med Detroit Lions. I løpet av de ti kampene vant 49ers med et snitt på nesten 20 poeng per kamp, og satte en ny rekord for totalt antall poeng i serie- og sluttspill i én sesong, som stod frem til Patriots slo den i 2007. 49ers avsluttet sesongen 13–3 og sikret hjemmebane i sluttspillet, hvor de slo Chicago Bears 44–15 på vei til sin tredje NFC Championships-kamp på rad mot Dallas Cowboys. Det gikk bedre for 49ers denne gangen, som gikk videre til Super Bowl XXIX, deres femte, hvor de overkjørte San Diego Chargers 49–26, og ble dermed det første laget med fem Super Bowl-titler. Med sine fem Super Bowl-seiere på 14 sesonger etablerte 49ers seg som et av det moderne NFLs store dynastier, sammen med Vince Lombardis Green Bay Packers på 60-tallet og Chuck Knolls Pittsburgh Steelers på 70-tallet.[23]
49ers nådde sluttspillet igjen i '95 og '96, men ble begge årene slått ut av sluttspillet i divisjonrunden av Green Bay Packers. Seifer pensjonerte seg den 17. januar 1997 og ble samme dag erstattet av tidligere hovedtreler for California Golden Bears Steve Mariucci, som da kun hadde ett års erfaring som hovedtrener. Sesongåpningen så ut til å være katastrofal for laget, da både quarterback Steve Young og receiver Jerry Rice ble skadet i kampen mot Tampa Bay Buccaneers, men Young returnerte etter to uker og, sammen med et forsvar som ble rangert som #1, ledet laget til et sesongresultat på 13–3. 49ers nådde NFC Championships for første gang siden 1994, hvor det igjen ble Green Bay Packers som avsluttet sesongen for dem. I løpet av sesongen ble Eddie DeBartolo Jr. involvert i en korrupsjonsetterforskning rundet guvernøren i Louisiana Edwin Edwards og et av hans kasinoer i Mississippi. DeBartolo erklærte seg senere skyldig i å ikke ha rapportert et grovt lovbrudd og ble suspendert fra aktiv kontroll over laget i ett år. Hans søster, Denise og hennes ektemann John York tok over kontrollen.
Jerry Rice returnerte for 1998-sesongen, som skulle bli den nest mest produktive sesong for en angrepsrekke i ligaens historie. San Francisco avsluttet sesongen 12–4, deres 16. positive sesong på rad (alle med 10 seiere eller fler), og sikret seg en Wild Card-plass i sluttspillet. De møtte igjen Green Bay Packers, men skulle denne gangen sikre seg en seier, 30–27, etter en touchdown med tre sekunder igjen av kampen. Sluttspillet var derimot over etter divisjonrunden, hvor de tapte 20–18 mot Atlanta Falcons.
York-familien (2000–nå)
[rediger | rediger kilde]I 1999 var DeBartolos suspensjon over, men en rekke søksmål rundt kontroll over familiens store formue førte til at han ga sin andel til Yorks-familien i et oppgjør i 2000. Denise York ble styreleder, og John York ble CEO. Tilstanden på banen var like turbulent, med et lag som avsluttet sesongen 4–12, deres første negative sesong siden 1980, som også var den siste gangen at laget avsluttet en sesong med under ti seiere. I forkant av 2000-sesongen ble Jeff Garcia utpekt til startende quarterback, og forbedret seg gjennom sesongen. Til tross for det klarte ikke laget å sikre en vinnende sesong, og endte sesongen sist i divisjonen, 6–10. De nådde sluttspillet i 2001, men ble slått ut i første runde av Green Bay Packers.
.jpg)
I 2000 fikk 49ers to nye divisjonsmotstandere, Seattle Seahawks og Arizona Cardinals, mens de tidligere tre motstanderne Atlanta Falcons, New Orleans Saints og Carolina Panthers ble flyttet til den nye NFC South-divisjonen. Til tross for at 49ers sikret tittelen i den nye divisjonen i 2002, skulle dette markere starten på en lang periode uten positive sesonger, hvor laget gikk 8 sesonger uten å kvalifisere seg til sluttspillet eller vinne divisjonstittelen. Inkludert Steve Mariucci, som var lagets hovedtrener i 2002, gikk laget gjennom fem forskjellige hovedtrenere på 9 sesonger, mellom 2002 og 2010, inkludert Mike Nolan, Mike Singletary, Dennis Erickson og Jim Tomsula.
Jim Harbaugh-årene (2011–2014)
[rediger | rediger kilde]Den 4. januar 2011 ble Trent Baalke oppgradert fra midlertidig til permanent general manager av Jed York, etter å ha tatt over rollen da Scot McCloughan ble sparket året før. Noen dager senere, den 7. januar, ble tidligere hovedtrener ved Stanford University Jim Harbaugh utpekt til lagets nye hovedtrener.[24] Under draftet i 2011 ble quarterback Colin Kaepernick fra University of Nevada, Reno plukket opp i andre runde.[25]
Harbaughs første sesong som lagets hovedtrener skulle ende opp med å være en stor suksess. Etter ti uker hadde San Francisco 49ers vunnet ni av ti kamper, med et forsvar som ikke gav motstanderlag en eneste rushing touchdown før i uke 16 av seriespillet.[26] Divisjonstittelen var sikret allerede i uke 13 med en seier mot St. Louis Rams, og førte til lagets første tur til sluttspillet på ni sesonger. De nådde sitt første NFC Championship siden 1997, hvor de tapte 20–17 mot New York Giants på overtid.[27] De gjentok suksessen det følgende året, med et sesongersultat på 11–4–1, med nok en divisjonstittel. Sesongen var derimot preget av en kontrovers da Harbaugh valgte Kaepernick som startende quarterback over Alex Smith, til tross for at Smith ledet ligaen i fullførte pasninger (70%) og passer rating (104,1).[28][29] Kaepernick endte opp med å starte kampene ut sesongen, med fem seiere og to tap, og satte også rekorden for rushing yards av en quarterback i sluttspillet med 181 mot Green Bay Packers.[30] I NFC Championships-kampen slo de Atlanta Falcons, før de tapte mot Baltimore Ravens i Super Bowl XLVII, 34–31.[31]
49ers hadde nok en god sesong i 2013, hvor de nådde sluttspillet som et wild card etter et sesongresultat på 12–4. Med seier mot Packers og Panthers nådde de sitt tredje NFC Championship på tre sesonger,[32] hvor de tapte 23–17 mot Seattle Seahawks.[33] Etter en lang prosess kunne John York den 9. november 2011 annonsere at laget skulle bygge et nytt og moderne stadion i Santa Clara som skulle stå klart for 2014-sesongen. Til tross for at laget ikke lenger skulle befinne seg innenfor storbyområdet San Francisco skulle de bholde navnet, selv om blant andre senator Dianne Feinstein prøvde å hindre lagets fortsatte bruk av "San Francisco" og "49ers".[34][35] Bygningsarbeidet begynte den 19. april 2012.[36] Den 8. mai i 2013 kunne laget annonsere at Levi Strauss & Co. hadde kjøpt navnerettighetene for det nye stadionet. Avtalen går ut på at Levi's betaler $220,3 millioner til byen Santa Clara og 49ers over 20 år, med muligheter for å utvide kontrakten i fem år for $75 millioner ekstra.[37]
Den 14. januar 2015 ble Jim Tomsula ansatt som Harbaughs erstatning, mens Geep Chryst ble forfremmet til offensive coordinator og Eric Mangini ble ansatt som defensive coordinator. All-Pro linebacker Patrick Willis kunngjorde den 10. mars 2015 at han skulle pensjonere seg på grunn av de mange skadene han hadde pådratt seg i begge føtter i løpet av sin spillerkarriere.[38] Flere andre nøkkelspillere skulle pensjonere seg i løpet av offseason før 2015-sesongen, som spilte en stor rolle i lagets sesongresultat på 5–11, som førte til at Tomsula fikk sparken etter bare én sesong som hovedtrener.[39] Chip Kelly ble ansatt til stillingen den 14. januar 2016,[40] og startet sesongen med en sterk seier, 28–0, mot Los Angeles Rams i første uke.[41] Laget skulle derimot tape de neste 13 kampene, og den 21. oktober samme år ble laget rangert som det verste laget i Nord-Amerika av ESPN.[42] Både Kelly og Baalke fikk sparken etter sesongslutt.[43]
I 2016 startet quarterback Colin Kaepernick en trend med å gå ned på ett kne mens nasjonalsangen ble spilt.[44] Hensikten var å protestere behandlingen av minoriteter i USA,[44] og trenden spredte seg fort gjennom NFL og førte til en politisk kontrovers.[45] Sittende president Donald Trump uttalte seg negativt om protesten flere ganger.[46]
Kyle Shanahan-årene (2017–nå)
[rediger | rediger kilde]Etter å ha ansatt John Lynch som general manager og Kyle Shanahan som hovedtrener startet 49ers 2017-sesongen med ni tap på rad. I løpet av denne tapsrekken byttet de til seg quarterback Jimmy Garoppolo fra New England Patriots.[47] Etter en seier over New York Giants og ett tap mot Seattle Seahawks ble Garoppolo utpekt til starter etter at nykommeren C. J. Beathard ble skadet.[48] Med Garoppolo vant de sine fem neste kamper, og avsluttet sesongen 6–10. Etter sesongen signerte Garoppolo en 5-årig kontraktforlengelse verdt $137,5 millioner, som gjorde han til den best betalte spilleren i NFLs historie.[49] Under en kamp mot Kansas City Chiefs i tredje uke revnet Garoppolos ACL, som førte til at han ble plassert på benken ut 2018-sesongen.[50]
49ers startet 2019-sesongen 8–0 for første gang siden 1990, da de startet sesongen 10–0 og eventuelt tapte i NFC Championship Game. Lagets første nederlag kom mot Seattle Seahawks i uke 10. Den 29. desember slo 49ers Seahawks i revansjen, 26–21, i uke 17 av seriespillet, og sikret med det divisjonstittelen i NFC West og første seed for NFC for første gang siden 1997. I sin første sluttspillkamp siden 2013 vant 49ers 27–10 over Minnesota Vikings. Dette sikret dem en plass i NFC Championship-kampen i Levi's Stadium, hvor de møtte Green Bay Packers, som de slo 37—20 og sikret en plass i Super Bowl for første gang siden 2012. 49ers ble også det første laget til å nå et Super Bowl etter fire strake sesonger med 10+ tap. I Super Bowl LIV tapte San Francisco 31–20 mot Kansas City Chiefs etter å ha holdt en 20–10 ledelse halvveis inn i fjerde kvarter.
Etter å ha gått 6–10 i 2020 avsluttet 49ers 2021-sesongen 10–7 og nådde sluttspillet. Den 16. januar 2022 vant de 23–17 over Dallas Cowboys, og uken etter slo de første seed i NFC Green Bay Packers 13–10. I NFC Championship Game møtte de Los Angeles Rams, hvor de tapte 20–17.
I 2022 begynte 49ers sesongen 3–4, men endte opp med divisjonstittelen og et sesongresultat på 13–4. Trey Lance, den originale startende quarterbacken, ble skadet etter tre kamper og erstattet med Garoppolo. Etter at han pådro seg en skade mot Miami Dolphins ble han erstattet av Brock Purdy, som vant alle sine kamper som starter og hadde 13 touchdowns og 4 interceptions i de fem siste seriekampene, og sikret andre seed i sluttspillet. De slo Seattle Seahawks 41–23 og Dallas Cowboys 19–12 på vei til NFC Championship Game, hvorbåde Purdy og hans backup Josh Johnson ble skadet, og 49ers endte opp med et 7–31 tap mot Philadelphia Eagles.
Det ble den siste sesongen med laget for både Trey Lance og Jimmy Garoppolo, som ble byttet til henholdsvis Dallas Cowboys og Las Vegas Raiders. Brock Purdy ble lagets startende quarterback i 2023-sesongen. De begynte sesongen med fem strake seiere før et tap mot Cleveland Browns var det første av tre strake nederlag. Etter pauseuken vant laget seks kamper på rad, og sikret divisjonstittelen i NFC West med en 45–29 seier over Arizona Cardinals. To uker senere sikret de første seed i NFC med en seier over Washington Commanders, kombinert med nederlag for Detroit Lions og Philadelphia Eagles, og endte seriespillet 12–5. I sluttspillet slo de Green Bay Packers 24–21 i divisjonsrunden og nådde sitt tredje NFC Championship Game på rad. Til tross for å ligge under med 17 poeng til halftime slo de Detroit Lions 34–31, og nådde Super Bowl for første gang siden 2019. I Super Bowl LVIII, den andre gangen noensinne at kampen gikk til overtid, tapte 49ers 25–22 mot Kansas City Chiefs.
Mesterskap
[rediger | rediger kilde]Super Bowls
[rediger | rediger kilde]49ers har vunnet fem Super Bowls, hvor de tre første var under Bill Walsh. Walsh pensjonerte seg etter den tredje seieren i 1988, men hans erstatning, George Seifert, vant Super Bowl i sitt første år som hovedtrener i 1989, og vant igjen i 1994.[51]
| År | Hovedtrener | Super Bowl | Sted | Motstander | Stilling | Sesongresultat | Ref |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1981 | Bill Walsh | XVI | Pontiac Silverdome (Pontiac, MI) | Cincinnati Bengals | 26–21 | 16–3 | [52] |
| 1984 | XIX | Stanford Stadium (Stanford, CA) | Miami Dolphins | 38–16 | 18–1 | [53] | |
| 1988 | XXIII | Joe Robbie Stadium (Miami) | Cincinnati Bengals | 20–16 | 13–6 | [54] | |
| 1989 | George Seifert | XXIV | Louisiana Superdome (New Orleans) | Denver Broncos | 55–10 | 17–2 | [55] |
| 1994 | XXIX | Joe Robbie Stadium (Miami) | San Diego Chargers | 49–26 | 16–3 | [56] | |
| Totalt antall Super Bowl-seiere: 5 | |||||||
NFC-titler
[rediger | rediger kilde]| År | Hovedtrener | Sted | Motstander | Stilling | Sesongresultat | Ref |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1981 | Bill Walsh | Candlestick Park (San Francisco) | Dallas Cowboys | 28–27 | 16–3 | [57] |
| 1984 | Chicago Bears | 23–0 | 18–1 | [58] | ||
| 1988 | Soldier Field (Chicago) | Chicago Bears | 28–3 | 13–6 | [59] | |
| 1989 | George Seifert | Candlestick Park (San Francisco) | Los Angeles Rams | 30–3 | 17–2 | [60] |
| 1994 | Dallas Cowboys | 38–28 | 16–3 | [61] | ||
| 2012 | Jim Harbaugh | Georgia Dome (Atlanta) | Atlanta Falcons | 28–24 | 13–5–1 | [62] |
| 2019 | Kyle Shanahan | Levi's Stadium (Santa Clara, California) | Green Bay Packers | 37–20 | 15–4 | [63] |
| 2023 | Detroit Lions | 34–31 | 14–5 | [64] | ||
| Totalt antall NFC-titler: 8 | ||||||
Logoer og uniformer
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: San Francisco 49ers’ logoer og uniformer
Logo
[rediger | rediger kilde]Lagets originale logo bestod av en gullgraver fra gullfeberen i California i 1849, iført bukser med tartanmønster og en rød skjorte som hopper i luften mens hatten faller av og avfyrer pistoler med begge hender: en skyter han nesten seg selv i foten med, og røyken fra den andre former ordet "Forty-Niners".[65] En alternativ logo var et skjold med tallet "49", en fotball i øvre høyre hjørne og "SF" i nedre venstre hjørne, og ble brukt i 1965 og for markedsføring frem til 1972. Siden 1962 har 49ers' logo bestått av bokstavene "SF" i en rød oval; den har fått mindre endringer gjennom årene, som en sort ytterlinje på "SF" som ble lagt til i 1989 og en gullkant inni ovalen som ble lagt til i 1996.
Uniformer
[rediger | rediger kilde]San Francisco 49ers har to forskjellige uniformer: hjemmeuniformene er i rødt og gull, og borteuniformene er i rødt, gull og hvitt. Laget har gått gjennom flere forskjellige design og fargekombinasjoner gjennom årene. Da laget ble stiftet i 1946 brukte de mørk eller kardinalrød, men gikk over til skarlagenrøde trøyer og gullfargede bukser i forkant av 1948-sesongen, med en gullfarget hjelm med én rød stripe, røde sokker og bukser uten striper. I sin første sesong i NFL i 1949 fikk trøyene tre striper, kombinert med bukser og hjelm i gull uten striper, og røde sokker med tre hvite striper. Fra 1953 til 1955 brukte de røde hjelmer med en gullfarget stripe over midten, med sølvfargedebukser med en rød stripe. Sokkene hadde i likhet med trøyene tre striper. 1955 var også et unikt år i at 49ers brukte hvite bukser med en sort stripe omkranset med to røde striper, med sort skygge på de hvite trøyenumrene.
Året etter brukte laget hvite hjelmer uten striper, samt hvite bukser med en rød stripe. I 1957 brukte de røde trøyer og gullfargede hjelmer og bukser uten striper; dette var det første året 49ers brukte hvitt på bortebane da NFL implementerte nye regler om at minst ett lag måtte ha lyse trøyer i hver kamp. Den første hvite trøyen hadde to røde striper rundt en gullstripe, i likhet med bortesokkene. San Francisco brukte rødt og gull i 1958, men de hvite trøyene hadde da en enkelt stripe på skuldrene, mens TV-numre ble lagt til på ermene av borte- og hjemmeuniformene. Bortesokkene var også helt røde. I 1959 gikk de over til rød og platinagull, og i de følgende årene hadde de hvite trøyene en dobbel stripe på skuldrene. I 1960 fikk hjelmene tre røde striper, en tykk i midten og to smalere rundt den, som ble endret i 1962 da laget begynte å bruke det designet de har brukt mest siden: en hvit stripe med to røde på hver side, og lagets logo på begge sider.
I 1964 ble lagfargene endret igjen. Alle sølvfargede elementer ble endret til det de kalte "49er Gold". Nye bukser i en beige/gull-farge med striper i samme stil som på hjelmene ble introdusert. Dette designet ble brukt i de neste 30 årene med få mindre endringer, som overgang fra sans-serif til blokktall fra 1970 til 1974, og utbytting av de tynne stripene til en tykk stripe på buksene i 1976 (et år da laget stort sett brukte hvite trøyer på hjemmebane). Kombinasjonen av røde og hvite trøyer og beige/gullfargede bukser med tykke striper ble brukt til 1995 med får endringer. I 1994-sesongen brukte flere lag "throwback"-uniformer for å feire ligaens 75-årsdag. 49ers valgte å bruke en uniform fra 1955, med sans-serif tall med en sort skygge med hvite bukser som hadde tynne rød-sort-rød striper, samt stripete røde sokker. Hjelmdesignet fra 1989-95 ble brukt sammen med uniformen, da hjelmene fra 1955 ikke hadde en logo.
I 1996 feiret laget sin 49-årsdag med et emblem basert på deres gamle våpenskjoldlogo. De debuterte også et nytt uniformsdesign, hvor de i hovedsak byttet rødfargen fra en lys skarlagensrød til en dypere kardinalrød med sorte skygger på numrene. I likhet med i 1994 brukte de hvite bukser i hele 1996-sesongen (samt i 1997 og i sesongoppkjøringen i 1998), men stripene på buksene var nå tykkere og fargene på dem var reversert til å matche hjelmene. I sesongåpningen i 1998 gikk laget tilbake til gullfargede bukser med en metallisk gull istedenfor den mer matte fargen som ble brukt før. Stripene på buksene forble uendret med unntak av en tynn gullkant, samt inklusjonen av lagets logo på begge hofter.[66]
Designet på hjelmene og trøyene fra 1996 med de gullfargede buksene fra 1998 ble brukt som lagets hoveduniformer til slutten av 2008-sesongen. I 2009 byttet de uniformer igjen, til noe som lignet veldig på det klassiske designet med noen viktige endringer. Stripene på ermene ble tilpasset til de kortere ermene som var normalt med moderne trøyer.[67] En oppdatert uniform som satt bedre og hadde materiale som pustet bedre ble debutert (sammen med resten av lagene i ligaen) av ligaens nye uniformprodusent Nike den 3. april 2012.[68]
Den 30. april 2015 avduket laget sin første alternative uniform noensinne. Uniformen bestod av sorte trøyer og bukser med røde numre og striper. Nikes logo er i gull, mens sokkene er de standard røde. Disse uniformene kan ifølge ligaens regler brukes i to kamper per år.[69][70]
I 2018 avduket 49ers en ny alternativ uniform, og erstattet de sorte uniformene med hvite. De ble produsert i samme stil som uniformene fra 1994, med støre skrift og dypere skygger. Hjelmene var gullfargede og brukte den gamle logoen (uten striper og skygger). Uniformene blir brukt én gang per sesong, vanligvis på Alumni Day. 49ers brukte uniformen én gang på bortebane, i sesongfinalen i uke 17 mot Seattle i 2019. De ba også om tillatelse til å bruke uniformene i Super Bowl LIV, men fikk søknaden avslått av NFL på grunnlag av at salg av lagets vanlige uniformer med Super Bowl-emblemet allerede var lagt ut for salg.
I 2021 lanserte 49ers en rød versjon av throwback-uniformene for 1994 som de skal bruke i noen hjemmekamper, mens den hvite versjonen kun skulle brukes i bortekamper. Året etter avduket de nye utgaver av lagets standarduniformer, som inkluderte en ny skrifttype og en trøye med tre striper.[71]
Kultur
[rediger | rediger kilde]Cheerleadere
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: San Francisco 49ers Gold Rush
49ers' offisielle cheerleadergruppe heter "The Gold Rush"..[72] Gruppen ble stiftet tidlig på 80-tallet, da bestående av 14 dansere.[73]
I november 2018, like etter begynnelsen av en kamp mot Oakland Raiders, gikk en av 49ers' cheerleadere ned på kne under nasjonalsangen, og ble med det den første cheerleaderen i NFL som deltok i protesten.[74] Denne formen for protest ble startet av quarterbacken Colin Kaepernick for å rette søkelyset mot rasisme og diskriminering av minoriteter fra politiet.[75]
Maskot
[rediger | rediger kilde]_(cropped).jpg)
Lagets offisielle maskot er Sourdough Sam, som bruker trøyenummer 49.[76]
Rivaler
[rediger | rediger kilde]Divisjonsrivaler
[rediger | rediger kilde]Los Angeles Rams
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Rams
Rivaliseringen mellom Los Angeles Rams og San Francisco 49ers blir av mange sett på som det beste i NFLs historie, og ble rangert som #8 på Sports Illustrateds "Top 10 NFL Rivalries of All Time", som ble utgitt i 2008.[77] Etter at Rams flyttet til St. Louis erklærte Roger Craig i Tales from the San Francisco 49ers Sideline at Rams alltid ville være lagets erkerival, uavhengig av hvor laget befinner seg.[78] Rams er det eneste laget som har spilt mot 49ers to ganger hver sesong i de siste 58 sesongene[79] med kombinert over 100 kamper i seriespillet; 49ers leder sammenlagt 72–67–3 i seriespillet. Lagene ble igjen geografiske rivaler etter at Rams flyttet tilbake til Los Angeles i 2016. Det har også vært en del fiendtlighet mellom lagenes tilhengere,[80][81] trenere,[82] og spillere.[83][84][85][86] De to har møttes i sluttspillet to ganger, først den 14. januar 1990 da 49ers vant 30–3 i Candlestick Park på vei til seier i Super Bowl XXIV.[87] De møttes igjen den 30. januar 2022 da Rams lå under med ti poeng i fjerde kvarter før de sikret en 20–17 seier, Rams’ første mot 49ers etter seks strake tap.[88]
Seattle Seahawks
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Seahawks
På 2010-tallet vokste Seattle Seahawks frem som en ny rival for 49ers. Kamper mellom lagene i seriespillet var ofte intense etter NFL omorganiserte divisjonene i 2002 og de to havnet i samme divisjon. Før 2002 møttes lagene nesten årlig i sesongoppkjøret, men kun hvert tredje år i seriespillet. Etter ansettelsen av Jim Harbaugh i 2011 ble rivaliseringen noe mer intens, da han og Seahawks' hovedtrener Pete Carroll var rivaler i college football. I NFC Championship Game 2013 slo Seattle 49ers på vei til lagets seier i Super Bowl XLVIII.
Arizona Cardinals
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Cardinals
Selv om 49ers og Arizona Cardinals først møttes i 1951 og hadde flere kamper mot hverandre frem til 2000 utviklet ikke rivaliseringen seg før lagene ble plassert i NCF West i 2002. Quarterback Steve Young pådro seg en hjernerystelse som markerte slutten på spillerkarrieren hans i en kamp mot Cardinasl den 27. september 1999 etter en hard takling fra Arizonas cornerback Aeneas Williams.[89] Selv om lagene er relativt jevne med tanke på antall seiere er rivaliseringen ofte ensidig. Etter at 49ers vant ni av ti kamper mellom 2009 og 2013 vant Cardinals åtte på rad mellom 2014 og 2018. San Francisco leder sammenlagt 35–29, og lagene har aldri møttes i sluttspillet.[90]
Conference
[rediger | rediger kilde]Green Bay Packers
[rediger | rediger kilde]En feide med Green Bay Packers vokste frem på midten av 90-tallet, da Packers overrasket med en seier i divisjonsrunden i 1995 i Candlestick Park, året etter at 49ers vant Super Bowl. Packers vant fire ganger til etter det, inkludert to kamper i sluttspillet, før San Francisco fikk hevn i Wild Card-runden i 1998. Packers slo så 49ers åtte ganger på rad, inkludert én gang i sluttspillet i 2001, før 49ers fikk en seier i 2012 i Lambeau Field i uke 1 av sesongen, og igjen i divisjonsrunden av sluttspillet samme år. I 2019 møttes 49ers og Packers i NFC Championship Game i Levi's Stadium hvor 49ers vant 37–20. Green Bay leder sammenlagt, 32–37–1, og San Francisco leder 6–4 i sluttspillet.
Historiske rivaler
[rediger | rediger kilde]Dallas Cowboys
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Cowboys
San Francisco 49ers og Dallas Cowboys har vært rivaler siden 1970-tallet. NFL Top 10 rangerte dette som det tiende beste i NFLs historie. De to lagene har møttes i sluttspillet ni ganger. I NFC Championship-kampen i 1971 og 1971 vant Cowboys, samt i divisjonsrunden i 1972. Kampen mellom de to under NFC Championship i 1981 har blitt en av de mest kjente i NFLs etter en avgjørende pasning fra 49ers' Joe Montana til Dwight Clark mot slutten av kampen (nå kjent som The Catch). Feiden ble mer intens i løpet av 1992–94-sesongene, da de to møttes tre ganger i NFC Championship. Dallas vant de to første, mens San Francisco vant den tredje, og i hvert møte var det vinneren som gikk videre til å vinne Super Bowl samme år. Begge lagene er på delt tredjeplass for antall Super Bowl-seiere i NFL bak Pittsburgh Steelers og New England Patriots med fem hver. Rivaliseringen representerer også en kulturell rivalisering mellom California og Texas. Feiden har i de siste årene roet seg da begge lagene har hatt lengre perioder med dårlige resultater.
I 2022 fortsatte 49ers seierrekken mot Cowboys da de slo dem 19–12 i divisjonsrunden av sluttspillet.
49ers leder sammenlagt, 20–19–1 inkludert sluttspill.
New York Giants
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Giants
I sluttspillet er det New York Giants som 49ers har møtt flest ganger (åtte). Rivaliseringen stammer fra 80-tallet, da begge lagene gikk gjennom en storhetstid. 49ers under Joe Montana vant de to første møtene i sluttspillet, 38–24 i 1981 og 21–10 i 1984, begge i divisjonsrunden og i Candlestick Park, og 49ers vant Super Bowl begge sesongene. Giants fulgte opp med tre strake seiere i sluttspillet, inkludert 49–3 i Giants Stadium i 1986, og 15–13 under NFC Championships i 1990, og ødela med det 49ers' sjanser for å vinne et tredje Super Bowl på rad. Giants vant også sine to første Super Bowls de to sesongene. I 1993 var det 49ers som vant, 44–3 i divisjonsrunden.[91]
Atlanta Falcons
[rediger | rediger kilde]Atlanta Falcons var også divisjonsrivaler frem til omorganisasjonen i 2002, og i likhet med Saints var det 49ers som dominerte da de to var i samme divisjon, mens Falcons har holdt ledelsen etter laget ble flyttet til NFC South. De møttes i divisjonsrunden av sluttspillet i 1998, da Garrison Hearst knakk ankelen i Georgia Dome mens han prøvde å spinne seg vekk fra Falcons' defensive end Chuck Smith; 49ers tapte kampen 20–18. De møttes i NFC Championships i 2012 da 49ers, ledet av quarterback Colin Kaepernick, slo Falcons i Atlanta 28–24. Året etter spilte Falcons borte mot 49ers i deres siste hjemmekamp i Candlestick Park, som avsluttet med en dramatisk "pick six" hvor en pasning ble intercepted for en touchdown, som senere er blitt kjent som "The Pick at the 'Stick".[92] 49ers leder sammenlagt 47–32–1, men lagene har én seier hver i sluttspillet.
Las Vegas Raiders
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom 49ers og Raiders
Las Vegas Raiders var 49ers geografiske rival før Raiders flyttet til Las Vegas, og kamper mellom de to ble ofte referert til som "The Battle of the Bay".[93] Den første kampen ble spilt i 1967, da NFLs 49ers slo AFLs Raiders 13–10. Etter sammenslåingen i 1970 vant 49ers igjen, 38–7 på bortebane. Rivaliseringen forble intens da Raiders flyttet til Los Angeles. I 1982 overrasket Raiders da de slo 49ers, som vant Super Bowl året før, 23–17. Siden de to lagene spiller i hver sin conference møtes de hvert fjerde år i seriespillet. Under den tredje kampen i sesongoppkjøret i 2011 begynte tilhengere av de to lagene å slåss på toalettene og i tribunene i Candlestick Park, og skudd ble avfyrt utenfor stadion. Dette resulterte i at en avgjørelse fra NFL om å ikke lenger arrangere kamper mellom de to i sesongoppkjøret. Flere kjente spillere har spilt for begge lag, inkludert Jim Plunkett, Jerry Rice, Ronnie Lott, Michael Crabtree, Tom Rathman, and Charlie Garner.
The Battle of the Bay endte uavgjort 7–7. San Francisco vant den siste gangen de to møttes 34–3 den 1. november 2018.
Lagene møttes i Las Vegas for første gang den 1. januar 2023. 49ers tok en knapp seier på overtid med et field goal for et sluttresultat på 37–34.
I tredje uke av sesongoppkjøringen i 2011, den 20. august, oppstod det slåsskamper i tribunen og på toalettene i Candlestick Park, inkludert en skyteepisode utenfor stadionet hvor flere ble skadet. NFL bestemte senere at de to lagene ikke lenger kunne møtes i sesongoppkjøringen.
Cleveland Browns
[rediger | rediger kilde]Lagets størst rival i AAFC var Cleveland Browns, men rivaliseringen fortsatte ikke inn i NFL-årene, især etter lagene endte opp i forskjellige conferencer i 1970. Rivaliseringen har siden utviklet seg til et vennligere forhold da flere ansatte i 49ers hjalp Browns i å gjenetableres i 1999, spesifikt tidligere president og CEO for 49ers Carmen Policy og visepresident/director of football operations Dwight Clark, som ble ansatt av det nye Browns i de samme rollene. I tillegg bort eierne av 49ers, John York og Denise DeBartolo York i Youngstown i Ohio, rundt 60 miles (97 km) sørøst for Cleveland. Langvarig placekicker og seerfavoritt Phil Dawson samt reservequarterback Colt McCoy signerte med 49ers i 2014.
Sesongresultater
[rediger | rediger kilde]Listen under viser 49ers’ siste fem fullførte sesonger. For fullstendige resultater se Liste over San Francisco 49ers’ sesonger.
| Super Bowl-vinnere† | Conference-vinnere* | Divisjonsmestere^ | Wildcard i sluttspillet# | Ute av sluttspillet etter én kamp+ |
Per 26. april 2024[oppdater]
| Sesong | Lag | Liga | Conference | Divisjon | Seriespill | Sluttspill | Priser | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Plassering | Seier | Tap | Uavgjort | |||||||
| 2019 | 2019 | NFL | NFC* | West^ | 1st^ | 13 | 3 | 0 | Vant i divisjonsrunden (Vikings) 27–10 Vant NFC Championship (Packers) 37–20 Tapte Super Bowl LIV (mot Chiefs) 31–20 |
Nick Bosa (DROY) |
| 2020 | 2020 | NFL | NFC | West | 4. | 6 | 10 | 0 | – | – |
| 2021 | 2021 | NFL | NFC | West | 3.# | 10 | 7 | 0 | Vant i wildcardrunden (at Cowboys) 23–17 Vant i divisjonsrunden (at Packers) 13–10 Tapte i NFC Championship (at Rams) 17–20 |
– |
| 2022 | 2022 | NFL | NFC | West^ | 1.^ | 13 | 4 | 0 | Vant i wildcardrunden (Seattle) 23–41 Vant i divisjonsrunden (Cowboys) 12–19 Tapte i NFC Championship (at Philadelphia) 7–31 |
Nick Bosa (DPOY) |
| 2023 | 2023 | NFL | NFC* | West^ | 1.^ | 12 | 5 | 0 | Vant i divisjonsrunden (Packers) 24–21 Vant NFC Championship (Lions) 34–31 Tapte Super Bowl LVIII (mot Chiefs) 25–22 (OT) |
Christian McCaffrey (OPOY) |
Merkbare spillere
[rediger | rediger kilde]Nåværende spillerstall
[rediger | rediger kilde]
Pro Football Hall of Fame
[rediger | rediger kilde]
_(cropped).jpg)
_(cropped).jpg)
Pensjonerte numre
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Liste over pensjonerte numre for San Francisco 49ers
| San Francisco 49ers' pensjonerte numre[96] | ||||
| Nr. | Spiller | Posisjon | Periode | Pensjonert |
|---|---|---|---|---|
| 8 | Steve Young | QB | 1987–1999 | 5. oktober 2008 |
| 12 | John Brodie * | QB | 1957–1973 | 1973 |
| 16 | Joe Montana | QB | 1979–1992 | 15. desember 1997 |
| 34 | Joe Perry | FB | 1948–1960, 1963 | 1971 |
| 37 | Jimmy Johnson | CB / WR[97] | 1961–1976 | 1977 |
| 39 | Hugh McElhenny | RB | 1952–1960 | 1971 |
| 42 | Ronnie Lott | S / CB | 1981–1990 | 17. november 2003 |
| 70 | Charlie Krueger | DT | 1959–1973 | 1974 |
| 73 | Leo Nomellini | DT / OT[95] | 1950–1963 | 1971 |
| 79 | Bob St. Clair | OT | 1953–1963 | 2. desember 2001 |
| 80 | Jerry Rice | WR | 1985–2000 | 20. september 2010 |
| 87 | Dwight Clark | WR | 1979–1987 | 1988 |
* I løpet av sin tid med 49ers fra 2006 til 2007 brukte quarterback Trent Dilfer, som var en god venn av Brodie, #12 med hans tillatelse.[98]
49ers Hall of Fame
[rediger | rediger kilde]The Edward J. DeBartolo Sr. 49ers Hall of Fame er lagets offisielle æresgalleri for de beste spillerne og støttespillere.[99]
| Innlemmet i Pro Football Hall of Fame |
| 49ers Hall of Fame | ||||
| År | Nr. | Navn | Posisjon(er) | Periode |
|---|---|---|---|---|
| 2009 | 8 | Steve Young | QB | 1987–1999 |
| 12 | John Brodie | QB | 1957–1973 | |
| 14 | Y. A. Tittle | QB | 1951–1960 | |
| 16 | Joe Montana | QB | 1979–1992 | |
| 34 | Joe Perry | RB | 1948–1960, 1963 | |
| 35 | John Henry Johnson | RB | 1954–1956 | |
| 37 | Jimmy Johnson | CB / WR[97] | 1961–1976 | |
| 39 | Hugh McElhenny | RB | 1952–1960 | |
| 42 | Ronnie Lott | S / CB | 1981–1990 | |
| 64 | Dave Wilcox | LB | 1964–1974 | |
| 70 | Charlie Krueger | DL | 1959–1973 | |
| 73 | Leo Nomellini | DT / OT[95] | 1950–1963 | |
| 74 | Fred Dean | DE | 1981–1985 | |
| 79 | Bob St. Clair | OT | 1953–1963 | |
| 87 | Dwight Clark | WR | 1979–1987 | |
| – | Edward DeBartolo Jr. | Eier | 1978–2000 | |
| – | Bill Walsh | Hovedtrener | 1979–1988 | |
| 2010 | 80 | Jerry Rice | WR | 1985–2000 |
| – | Tony Morabito | Grunnlegger | 1946–1957 | |
| – | Vic Morabito | Eier | 1946–1964 | |
| 2011 | 27 | R.C. Owens | WR | 1957–1961 |
| 33 | Roger Craig | RB | 1983–1990 | |
| 2012 | 82 | Gordon Soltau | WR | 1949–1958 |
| 2013 | – | John McVay | Leder | 1980–1995 1998–1999 |
| 2014 | – | George Seifert | DB Coach Defensive Coordinator Hovedtrener |
1980–1982 1983–1988 1989–1996 |
| 2015 | 94/95 | Charles Haley | DE/LB | 1986–1991 1998–1999 |
| 2017 | 44 | Tom Rathman | RB RB Coach |
1986–1993 1997–2002, 2009–2016 |
| 2019 | 81 | Terrell Owens | WR | 1996–2003 |
| 2020 | 97 | Bryant Young | DT | 1994–2007 |
| 2021 | 82 | John Taylor | WR / KR | 1987–1995 |
| 52 | Patrick Willis | LB | 2007–2014 | |
| 2024 | 21 | Frank Gore | RB | 2005–2014 |
Forty-Niner 10-Year Club
[rediger | rediger kilde]49ers har en tiårsklubb som hedrer medlemmer av laget som har tilbragt 10 eller flere sesonger med organisasjonen, og ble startet av Bill Walsh[100] for å anerkjenne spillere som har vært konsistente over lengre tid. Hvert medlem inkluderes i et sort-hvitt bilde på en plakett i skarlagensrød og gull, med sitt navn og aktive periode under bildet. På en plakett i midten av bildene står det:
- "Forty-Niners 10-year club. Dedicated to those Forty-Niners who have served 10 or more years proudly wearing the scarlet and gold."
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Rekorder
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Liste over rekorder for San Francisco 49ers
| Rekordholdere for 49ers | ||||
|---|---|---|---|---|
| Statistikk | Spiller | Verdi | År med 49ers | Refs |
| Pasningsyards | Joe Montana | 35 124 | 1979–92 | [101] |
| Yards på løp | Frank Gore | 11 073 | 2005–14 | [102][103] |
| Mottatte yards | Jerry Rice | 19 247 | 1985–2000 | [104] |
| Seiere som trener | George Seifert | 98 | 1989–96 | [105] |
Nåværende personale
[rediger | rediger kilde]
|
| |||||
Priser
[rediger | rediger kilde]Individuelle priser
[rediger | rediger kilde]
|
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||
Radio og TV
[rediger | rediger kilde]
49ers’ hovedstasjoner på radio er KSAN 107,7 FM ("The Bone"), KNBR 680 AM og KTCT 1050 AM. KSAN sender alle 49ers-kamper på FM. På AM blir de sendt samtidig på KTCT i august, september og oktober, og på KNBR fra oktober og ut sesongen. Alle tre stasjonene er eid av Cumulus Media. Joe Starkey, som er best kjent som stemmen for University of California og The Play, var før ekspertkommentator på sendinger sammen med den legendariske kommentatoren Lon Simmons i 1987 og 1988, og tok over som hovedkommentator i 1989. Lon Simmons og Gordy Soltau var kommentatorer på KSFO på 50- og 60-tallet. I en kort periode mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var det Don Kline, The Voice of Stanford som kommenterte kampene. Starkey jobbet først med Wayne Walker fra Detroit Lions, deretter tidligere linebacker for 49ers Gary Plummer fra 1998 til 2008, før Starkey pensjonerte seg etter 2008-sesongen. Ted Robinson erstattet Starkey og kommenterte med Plummer i 2009 og 2010. Plummet ble erstattet i 2011 av tidligere lagkamerat Eric Davis.[106] Tim Ryan erstattet Davis i 2014.[107] Greg Papa erstattet Robinson som hovedkommentator i 2019.[108]
Kamper i sesongoppkjøringen som ikke vises på riksdekkende TV sendes på ABCs affiliate KGO-TV (kanal 7). I seriespillet kan kampene sendes på Fox' KTVU (kanal 2). Dersom de spiller mot et lag i AFC sendes kampene på CBS' KPIX-TV (kanal 5). NBCs KNTV (kanal 11) sender også Sunday Night Football-kamper.
Kommentatorer for San Francisco 49ers på radio
[rediger | rediger kilde]| År | Hovedstasjon | Hovedkommentator | Ekspertkommentator | Sidelinjereporter |
|---|---|---|---|---|
| 1994 | KGO | Joe Starkey | Wayne Walker | Rich Walcoff |
| 1989 | KGO | Joe Starkey | Wayne Walker | |
| 1988 | KGO | Lon Simmons (Uke 1–5 og 8–16) Joe Starkey (Uke 6–7) |
Wayne Walker | Joe Starkey (Uke 1–5 og 8–16) |
| 1984 | KCBS | Don Klein | Don Heinrich | Ted Robinson |
| 1981 | KCBS | Don Klein | Wayne Walker |
Se også
[rediger | rediger kilde]- Liste over Super Bowl-rekorder
- San Francisco 49ers’ drafthistorikk
- Liste over lagrekorder i National Football League
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «San Francisco 49ers Team History». NFL Football Operations (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 26. januar 2024.
- ^ «Table of Contents» (PDF). 2023 San Francisco 49ers Media Guide (PDF) (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 26. januar 2024.
- ^ «San Francisco 49ers Team Capsule» (PDF). 2022 Official National Football League Record and Fact Book (PDF) (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 26. januar 2024.
- ^ «San Francisco 49ers Team Facts». ProFootballHoF.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 20. mai 2019.
- ^ «The Founder». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 25. mai 2019.
- ^ «San Francisco Forty Niners Company Information». Hoovers.com (på engelsk). Besøkt 25. mai 2019.
- ^ «Team Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 25. mai 2019.
- ^ «Team Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 25. mai 2019.
- ^ «2022 NFL Valuations». Forbes (på engelsk). Besøkt 18. august 2023.
- ^ Badenhausen, Kurt (31. juli 2020). «The World’s Most Valuable Sports Teams 2020». Forbes (på engelsk). Besøkt 29. september 2020.
- ^ «Leeds United: 49ers Enterprises agree deal to purchase chairman Andrea Radrizzani's remaining 56 per cent stake». Sky Sports (på engelsk). 5. november 2021. Besøkt 11. juni 2023.
- ^ A.S. "Doc" Young, "The Black Athlete in the Golden Age of Sports, Part VI: The Black Athlete Makes His Mark," Ebony, mai 1969, s. 118.
- ^ «Lou Spadia, ex-San Francisco 49ers president, dies at 92». NFL.com (på engelsk). 19. februar 2013. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ «The 1950s and The King». ProFootballHoF.com (på engelsk). Pro Football Hall of Fame Official Site. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ a b c d «49ers Yearly Results and Statistics National Football League (1950-present)» (PDF). 2016 Season Media Guide (på engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 25. mai 2017. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Parkhouse, B. L. (1991). The Management of Sport: Its Foundation and Application. Maryland Heights, MO: Mosby. s. 166.
- ^ «49ers Name McCulley Coach». WashingtonPost.com (på engelsk). Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Litsky, Frank (30. desember 1985). «Giants Stop 49ers in Wild-Card Playoff, 17-3». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Janofsky, Michael (5. januar 1987). «Montana is hospitalized for concussion». The New York Times (på engelsk). Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Stellino, Vic (13. januar 1991). «Montana picks Redskins apart in 28-10 victory 49ers' interceptions thwart two drives». The Baltimore Sun (på engelsk). Arkivert fra originalen 18. mai 2015. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Merron, Jeff. «The List: Gutsiest calls in sports». ESPN.com (på engelsk). Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Gay, Nancy (4. september 1991). «Mystery still surrounds extent of injury to Montanta's elbow». Baltimore Sun (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. juni 2013. Besøkt 4. juni 2019.
- ^ Costello, Brian (27. januar 2018). «Little debate about who tops the best dynasties in NFL history». New York Post (på engelsk). Besøkt 4. juni 2019.
- ^ «Jim Harbaugh to 49ers, evokes 'Genius'». ESPN.com (på engelsk). 9. januar 2011. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ «Draft Finder Query Results». Pro Football Reference (på engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Booth, Tim (25. desember 2011). «Akers Sets Field Goal Record in Win». Statesman Journal (på engelsk). Salem, Oregon. s. 3B. Besøkt 22. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ «Williams; 49ers Fumble Away Chance at NFC Title». The Dispatch (på engelsk). Moline, Illinois. 23. januar 2012. s. 20. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Dodds, Eric (28. november 2012). «Examining the 49ers Quarterback Controversy». time.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. november 2012. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Sando, Mike (27. november 2012). «Reaching back for 49ers QB parallels». ESPN.com (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Dougherty, Pete (13. januar 2013). «Kaepernick Shreds Green Bay for Record 181 Rushing Yards». Wisconsin State Journal (på engelsk). Madison, Wisconsin. s. D4. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Martel, Brett (4. februar 2013). «Drama Prevails in Brother Battle». The San Francisco Examiner (på engelsk). San Francisco, California. s. A21. Besøkt 22. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Branch, Eric (6. januar 2014). «Kaepernick drives 49ers to cold win over Packers». SFGate.com (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Farmer, Sam (20. januar 2014). «Sherman Tips Balance». The Chicago Tribune (på engelsk). Chicago, Illinois. s. 3-3. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Epstein, Edward (14. november 2006). «Dianne Feinstein leads charge for keeping 49ers in S.F.». The San Francisco Chronicle (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ «Senator Feinstein Announces Plans to Explore Legislative Options to Keep the San Francisco 49ers in San Francisco» (på engelsk). Washington, D.C.: Dianne Feinstein. 14. november 2006. Arkivert fra originalen 16. september 2012. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Knapp, Gwen (20. april 2012). «Santa Clara shovels begin end of 49ers in S.F.». San Francisco Chronicle (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Rosenberg, Mike (8. mai 2013). «Levi's Stadium: 49ers' new Santa Clara home gets a name in $220 million deal». San Jose Mercury News (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Orr, Conor (10. mars 2015). «Patrick Willis retiring after eight seasons with 49ers» (på engelsk). National Football League. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Gutierrez, Paul (4. januar 2016). «49ers dismiss Jim Tomsula after 5-11 season -- his first». ESPN (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Gutierrez, Paul (14. januar 2016). «Chip Kelly hired as 49ers coach». ESPN (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ «Watch Los Angeles Rams vs. San Francisco 49ers [09/12/2016] - NFL.com». NFL.com (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ «Ultimate Standings: 49ers drop to last place in sports». ESPN.com (på engelsk). 21. oktober 2016. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Dubow, Josh (2. januar 2017). «49ers Fire Kelly, GM Baalke». Napa Valley Register (på engelsk). Napa, California. s. B2. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ a b Inman, Cam (28. august 2016). «Kaepernick Creates Stir with his Stand». Albuquerque Journal (på engelsk). Albuquerque, New Mexico. s. C8. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Bongiovanni, Domenica; Martin, Ryan (12. november 2017). «Vets to NFL Players: Stand for the Anthem». The Indianapolis Star (på engelsk). s. 28A. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Phillip, Abby; Boren, Cindy (24. september 2017). «Players, owners unite as Trump demands NFL ‘fire or suspend’ players or risk fan boycott». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 5. juni 2019.
- ^ Finn, Chad (1. november 2017). «Another Bewildering Move». The Boston Globe (på engelsk). Boston, Massachusetts. s. C4. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Dubow, Josh (30. november 2017). «49ers Turn to Jimmy at QB». Rutland Daily Herald (på engelsk). Rutland, Vermont. s. A9. Besøkt 20. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Lauletta, Tyler (8. februar 2018). «Jimmy Garoppolo to sign $137 million contract and become the highest-paid player in the NFL after 5 breakout games». Business Insider (på engelsk). Besøkt 21. oktober 2019.
- ^ Sessler, Marc (24. september 2018). «Jimmy Garoppolo suffers season-ending torn ACL». NFL.com (på engelsk). Besøkt 21. oktober 2019.
- ^ Williamson, Bill. «San Francisco 49ers to honor George Seifert». ESPN.com (på engelsk). Besøkt 5. juni 2019.
- ^ «49ers Shaft Bengals 26–21 to Gain NFL Championship». Longview Daily News (på engelsk). Longview, Washington. 25. januar 1982. s. 1D. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Lopresti, Mike (21. januar 1985). «Montana King of Mountain». Argus-Leader (på engelsk). Sioux Falls, South Dakota. s. C1. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ «Enberg, Olsen: No Great Game». The Greenville News (på engelsk). Greenville, South Carolina. 23. januar 1989. s. 2D. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Kerasotis, Peter (29. januar 1990). «49ers Thrilled; Broncos Agonize». Florida Today (på engelsk). Cocoa, Florida. s. 20C. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Lopresti, Mike (30. januar 1995). «Young and the Ruthless». The Desert Sun (på engelsk). Palm Springs, California. s. D1. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Wilheim, John (11. januar 1982). «Cadillac Catch Sends 49ers to Pontiac». The Californian (på engelsk). Salinas, California. s. 17. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Patton, Gregg (7. januar 1985). «Tyler, Craig Stand up When Montana Falls». Reno Gazette-Journal (på engelsk). Reno, Nevada. s. 3C. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ D'Angelo, Tom (9. januar 1989). «Niners Weather Bears 28–3 for NFC Title». The Palm Beach Post (på engelsk). West Palm Beach, Florida. s. C1. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Vyeda, Ed (15. januar 1990). «Secondary is Primary for Sticky 49er Defense». Santa Cruz Sentinel (på engelsk). Santa Cruz, California. s. B1. Besøkt 23. januar 2020.
- ^ Plaschke, Bill (16. januar 1995). «Third Time a Charm for 49ers». The Herald-News (på engelsk). Passaic, New Jersey. s. B1. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Hummer, Steve (21. januar 2013). «Sad End, Super Season». The Atlanta Constitution (på engelsk). Atlanta, Georgia. s. A1. Besøkt 23. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ Maiocco, Matt (19. januar 2020). «49ers takeaways: What we learned in 37-20 win over Packers for Super Bowl spot». NBC Sports (på engelsk). Besøkt 23. januar 2020.
- ^ Edholm, Eric (28. januar 2024). «Brock Purdy rallies 49ers to comeback win over Lions, Super Bowl LVIII berth with 'unbelievable' second half». NFL.com (på engelsk). Besøkt 1. februar 2024.
- ^ Jacobs, Martin (2005). San Francisco 49ers. Arcadia Publishing. s. 14. ISBN 9780738529660.
- ^ Hecken, Phil (1. februar 2020). «Supe’s On: San Francisco 49ers Uniform History». Uni Watch (på engelsk). Besøkt 27. november 2021.
- ^ Price, Taylor (25. april 2009). «49ers Unveil Classic Uniforms». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Price, Taylor (3. april 2012). «Morning Tailgate: Uniform Edition (April 3)». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 5. april 2012. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Hanzus, Dan (1. mai 2015). «49ers unveil first alternate uniform in team history». NFL.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «RGB». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. 30. april 2015. Arkivert fra originalen 3. mai 2015. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «49ers Unveil Classic Updates to Standard Home and Away Uniforms». 49ers.com (på engelsk). 25. april 2022. Besøkt 7. juni 2022.
- ^ «Gold Rush». 49ers.com. NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 1. april 2019.
- ^ Goldberg, Leslie (28. desember 1983). «More Than Just Rah Rah». The San Francisco Examiner. San Francisco, California. s. EE2 – via Newspapers.com.
- ^ «NFL cheerleader kneels for US anthem». BBC News (på engelsk). 2. november 2018. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Bekiempis, Victoria (2. november 2018). «Woman becomes first NFL cheerleader to take a knee during national anthem». The Guardian (på engelsk). Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «Sourdough's Fun Facts». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019.
- ^ «Top 10 NFL Rivalries of All Time». Sports Illustrated (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. januar 2009. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Craig (2004) s. 37
- ^ Knapp, Gwen (4. oktober 2009). «49ers must beat Rams». San Francisco Chronicle (på engelsk). Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Lee, Amber (22. september 2015). «49ers fans are terrible because their fans are the worst people on earth». BettingSports (på engelsk). Arkivert fra originalen 9. mai 2023. Besøkt 19. november 2023.
- ^ Taibi, Milo (29. januar 2023). «football fans feel awful for the 49ers». AthlonSports (på engelsk). Besøkt 19. november 2023.
- ^ Robert Saleh is the Hype Man We All Need (video) (på engelsk). San Francisco 49ers. 14. oktober 2019. Besøkt 19. november 2023 – via YouTube.
- ^ Jackson, Cliff (31. januar 2023). «Random Ramsdom: Aaron Donald seemed to be enjoying the 49ers loss». Turf Show Times (på engelsk). SB Nation. Besøkt 19. november 2023.
- ^ «Kelly Stafford: Wife of Rams' QB Matthew Stafford Apologizes for throwing pretzel at 49ers fan».
- ^ Polacek, Scott (13. september 2016). «Aaron Donald ejected for making contact with an official». Bleacher Report (på engelsk). Besøkt 19. november 2023.
- ^ Wagner-McGough, Sean (13. september 2016). «Aaron Donald’s ejection is the most exciting thing from the Rams-49ers MNF game». CBS Sports (på engelsk). Besøkt 19. november 2023.
- ^ «San Francisco 49ers Playoff History». pro-football-reference.com (på engelsk). Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «San Francisco 49ers at Los Angeles Rams - 2021 NFC Championship Game». NFL.com (på engelsk). Besøkt 19. november 2023.
- ^ Judge, Clark (23. februar 2010). «Use Your Head, Brian: Be Smart and Walk Away Now». CBS Sports (på engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2012. Besøkt 19. november 2023.
- ^ «San Francisco 49ers Head To Head Records». Pro Football Reference (på engelsk). Sports Reference. Besøkt 24. november 2023.
- ^ «NFL 1993 Post-season Schedule». NFL.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. mai 2019. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ Fann, Joe (4. juni 2019). «NaVorro Bowman Retires from NFL as a Member of the 49ers». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019.
- ^ «49ers And Raiders Stagger Into Battle» (på engelsk). KGO-TV. 7. oktober 2006. Arkivert fra originalen 19. februar 2007. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «Hall of Famers by Franchise» (på engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ a b c Wilson, Chris (17. august 2018). «San Francisco 49ers: 15 best first-round draft picks of all-time - 3. Leo Nomellini». Niner Noise (på engelsk). FanSided. Besøkt 10. november 2020.
- ^ «49ers Retired Jerseys» (PDF). 2018 San Francisco 49ers Media Guide (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. s. 607. Arkivert fra originalen (PDF) 18. august 2019. Besøkt 1. juli 2019.
- ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn:2 - ^ «Dilfer to wear longtime hero Brodie's No. 12». ESPN (på engelsk). 29. juli 2006. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «49ers Announce Edward DeBartolo Sr. 49ers Hall of Fame». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. mai 2009. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «The Story Behind the 10-Year Club». 49ers.com (på engelsk). NFL Enterprises, LLC. 8. september 2008. Besøkt 6. juni 2019.
- ^ «San Francisco 49ers Career Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 27. januar 2020.
- ^ Bowen, Les (9. mars 2015). «Pluck, Pluck, Loose». Philadelphia Daily News (på engelsk). Philadelphia, Pennsylvania. s. 61. Besøkt 27. januar 2020 – via Newspapers.com.
- ^ «San Francisco 49ers Career Rushing Leaders». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 27. januar 2020.
- ^ «San Francisco 49ers Career Receiving Leaders». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 27. januar 2020.
- ^ «San Francisco 49ers Coaches». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 25. januar 2020.
- ^ «Sports digest: Eric Davis replacing former teammate Gary Plummer as 49ers radio analyst». The Mercury News (på engelsk). 4. april 2011. Besøkt 5. mars 2020.
- ^ «Tim Ryan Named 49ers Color Analyst». 49ers.com (på engelsk). 22. januar 2014. Besøkt 5. mars 2020.
- ^ Inman, Cam (2. januar 2019). «49ers call audible, change play-by-play voice to local legend». The Mercury News (på engelsk). Besøkt 5. mars 2020.
Videre litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dickey, Glenn (2000). Glenn Dickey's 49ers: The Rise, Fall, and Rebirth of the NFL's Greatest Dynasty. Prima Publishing. ISBN 0-7615-2232-8.
- Harris, David (2008). The Genius: How Bill Walsh Reinvented Football and Created an NFL Dynasty. Random House. ISBN 978-0-345-49912-7.
- Lazarus, Adam (2012). Best of Rivals. Joe Montana, Steve Young and the Inside Story behind the NFL's Greatest Quarterback Controversy. DA Capo Press. ISBN 978-0-306-82135-6.
- Myers, Gary (2009). The Catch: One Play, Two Dynasties, and the Game That Changed the NFL. Crown Archetype. ISBN 978-0-307-40908-9.
- Newhouse, Dave (2015). Founding 49ers: The Dark Days Before the Dynasty. Kent State University Press. ISBN 978-1-60635-254-0.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) San Francisco 49ers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- San Francisco 49ers på National Football Leagues nettsider
