Hopp til innhold

Jahn Teigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jahn Teigen
FødtJan Teigen
27. sep. 1949[1][2][3]Rediger på Wikidata
Tønsberg (Norge)[1]
Død24. feb. 2020[4][5][6]Rediger på Wikidata (70 år)
Ystad (Skåne län, Sverige)[4][5]
BeskjeftigelseSanger, gitarist, låtskriver, plateartist Rediger på Wikidata
EktefelleAnita Skorgan (1984–1987)
BarnSara Skorgan Teigen
NasjonalitetNorge
Medlem avPopol Vuh
Prima Vera
The Enemies
Utmerkelser
6 oppføringer
Spellemannprisen for årets mannlige artist (1978) (for verk: This Year's Loser)
Norsk Artistforbunds Ærespris (2003)
Solprisen (2010)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1983)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (2009)
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2010)[7]
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk, rock, komedierock, progressiv rock
InstrumentVokal
Aktive år1967–2020
Nettstedhttp://www.jahnteigen.com
IMDbIMDb
Signatur
Jahn Teigens signatur
Jahn Teigen på Commons

Jahn Teigen (født Jan Teigen; 1949–2020) var en norsk sanger, låtskriver og underholder.[8][9]

Gjennom sin karriere i norsk musikk- og underholdningsliv fra 1965 med bandet The Enemies, etablerte han seg utover i 1970-årene som en markant, fargerik og folkekjær artist og rikskjendis i Norge.[10][11][12] Han ga ut over 40 album, mer enn 60 singler og sang i band som Popol Vuh, Lions of Judea og Prima Vera. Teigen er også sterkt knyttet opp mot Melodi Grand Prix, hvor han deltok i 14 finaler – mer enn noen andre. Han representerte dessuten Norge i Eurovision Song Contest tre ganger, og fikk enorm oppmerksomhet i 1978 da han endte på null poeng med «Mil etter mil». Blant andre kjente Jahn Teigen-låter er «Optimist», «Det vakreste som fins», «Do re mi» og «Min første kjærlighet».

Teigen har vunnet en rekke priser for sitt virke i musikk- og underholdningsbransjen, og han mottok hedersprisen under Spellemannprisen i 1983 og 2009. I 2010 ble Jahn Teigen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame.[13][14] Han ble senere også hyllet med en egen plass og en skulptur av seg selv hjemme i Tønsberg, og med TVNorge-serien En hyllest til Jahn Teigen, der kjente artister sang sine versjoner av Teigens sanger.[15]

Teigen var gift med sangeren Anita Skorgan fra 1984 til 1987. Sammen har de datteren Sara Skorgan Teigen.[16][17]

Etter 2006 levde Jahn Teigen et tilbaketrukket liv på gården sin i Skåne, men han dukket opp i rampelyset med jevne mellomrom – senest som pauseinnslag i Melodi Grand Prix 2016 og som hedersgjest i En hyllest til Jahn Teigen høsten 2016.[18]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen ble født i Tønsberg 27. september 1949 som sønn av frisør Arne Teigen (1911–1993) og Esther Jahnsen (1918–2009).[11] Hjemme i Tønsberg fattet han tidlig interesse for musikk og lærte seg å spille gitar.

I 1964 debuterte Teigen som bassist i bandet The Little Stones, og i 1965 startet han The Enemies sammen med tre venner. Bandet var inspirert av The Beatles og holdt seg innenfor sjangrene rhythm and blues og beat.[10] I 1967 platedebuterte The Enemies da de akkompagnerte barnestjernen Anne-Mette Pålsrud på singelen «En hemmelig hemmelighet»/«Blomsterslottet».[19] Samme år ga gruppa ut debutsingelen «Wishes»/«Not Even You», der Teigen hadde vært med på å skrive A-siden. Etter dette ga bandet ut flere singler under navnet Jahn Teigen med The Enemies, og vinteren 1967–1968 ga gruppa ut sin første LP, The Enemies.[20] Kort tid etter albumutgivelsen ble bandet oppløst, og Jahn Teigen dro i stedet på soloturné og jobbet som diskjockey og altmuligmann på danserestauranten Rondo i Oslo.[10][21][22]

Jahn Teigen er kjent for sitt humoristiske talent, ikke minst gjennom gruppa Prima Vera. Her fra en konsert i Stockholm i 1983.
Foto: Trygve Indrelid, Riksarkivet

I 1968 fikk Teigen tilbud om å bli vokalist og gitarist i det britiske bandet Red Squares. Gruppa hadde hatt en viss suksess, blant annet i Danmark, men det store gjennombruddet uteble. Sommeren 1969 sluttet Teigen seg til det israelske bandet Lions of Judea. Han turnerte Israel rundt og spilte inn seks låter med dem før han sluttet høsten 1970 og dro tilbake til Norge.

Popol Ace

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Popol Ace

Kort tid etter hjemkomst tok Teigen kontakt med den progressive rockegruppa Arman Sumpe D.E. Han ble raskt hyret inn som vokalist, og bandet skiftet navn til Popol Vuh, for så å endre navnet igjen til Popol Ace i 1975. Samme år fikk Teigen tilbud om å delta på audition for ny vokalist for det britiske bandet Genesis; de hadde samtidig plassert en annonse i «Melody Maker» hvor de kunngjorde (anonymt) at de var på jakt etter "a singer for a Genesis-type group", hvorpå de fikk rundt 400 svar og mange kom for å prøvesynge. Bandet ville vurdere om Teigen kunne erstatte Peter Gabriel som nettopp hadde forlatt bandet, men Teigen takket nei fordi han ønsket å satse videre på Popol Ace.[10][23]

I 1974 deltok Teigen i Melodi Grand Prix for første gang. Han deltok på nytt i 1975 og 1976. I 1976 vakte han oppsikt da han framførte duetten Voodoo i skjelettdrakt.[11]

Etter at han forlot Popol Ace i 1977, bygget Teigen opp en karriere som soloartist – godt hjulpet av suksessen med «Mil etter mil» og albumet This Year's Loser i 1978. Da kultmusikalen The Rocky Horror Show ble satt opp på Centralteatret i 1977 spilte Teigen rollen som Dr. Frank-N-Furters medhjelper Riff Raff. Teigen sang også på et av sporene på plata fra musikalen.

Prima Vera

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prima Vera

Deler av Teigens karriere var knyttet sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen i crazy-humorgruppa Prima Vera, som turnerte og ga ut en rekke album fra 1977 til 1984. De sto også bak flere filmer og sceneoppsetninger.[24]

Gruppas gjennombrudd kom med albumet Brakara (1978), som var fylt med parodier og sarkastisk humor med sleivspark i alle retninger og solgte over 100 000 eksemplarer. Tittelen på albumet henspilte på den spanske discogruppa Baccara, som på den tiden var populære i Europa med hitlåtene «Yes Sir, I Can Boogie» og «Sorry, I'm a Lady», begge parodiert av Prima Vera på tilttelsporet «Brakara».

Sceneshow fra Prima Vera omfatter musikalene Fantomets glade bryllup (1978), Bloody Mary (1979) og Fisle Narrepanne i Tyrol (1981).[25] De laget også den Monty Pythoninspirerte filmen Prima Veras saga om Olav den hellige (1983) – hvor Teigen hadde manus og musikk og spilte hovedrollen mot Anita Skorgan.

Parallelt med deltakelsen i Prima Vera ga Teigen ut en rekke singler utover 1980-årene. Herodes Falsk var fast tekstskribent fram til 1983, mens Tore Syvertsen produserte de fleste av låtene.[10] Blant utgivelsene var sanger som «Jeg gi'kke opp» (1978), «Har du lyst på litt mer» (1979), «Ja» (1980), «Bli bra igjen!» (1982), «Adieu» (1982) og «Do re mi» (1983). I begynnelsen av 1980-årene innledet han også et musikalsk samarbeid med sin kjæreste, Anita Skorgan. De sang sammen på låter som «Adieu» og «Friendly» (1983), og i 1983 ga paret ut albumet Cheek to Cheek.

I 1986 hadde Teigen hovedrollen som Rudolphe i Wiener Kammeropers rocke-oppsetning av Puccinis opera La Bohème, mens Skorgan hadde rollen som Mimi.[25] Stykket ble oppført i Oslo året etter. Han spilte rollen som bøddel i musikalen Which Witch. Der sang han sangen «The Executioner», både i konsertversjonen (1987–1989) og da den ble oppført i London høsten 1992.[10]

Ekteparet Teigen/Skorgan ble skilt i 1987. Bruddet ga Teigen inspirasjon til å skrive ny musikk. Det resulterte i albumet Klovn uten scene i 1988, som var Teigens første album som gikk til topps på VG-lista.[10] Han hadde også et musikalsk samarbeid med Rolf Løvland, som blant annet knyttet til låter som «Glasnost», «Slå ring», «Optimist», «Det vakreste som fins» og «Gi meg fri» i årene 1988–1992.

Etter 1987

[rediger | rediger kilde]

Utover 1990-årene ble det færre musikkutgivelser, men han ga ut albumene Lys (1996), Magnet (2001) og Utkledd som meg selv (2003) – hans siste studioalbum. I tillegg har Teigen også utgitt en rekke samlealbum med tidligere hits, blant annet samleboksen Hele historien 1967–1994 (1995) og Fra null til gull (2004). I 2011 ga han ut samlealbumet Jahn Teigen fra Tønsberg, og i 2014 singelen «Til kongen».[26] Teigen signaliserte imidlertid at han ville gi ut mer ny musikk[27], og til 70-årsdagen sin i september 2019 ga han ut singelen «Ikke som alle andre».[28] Dette ble hans siste utgivelse, og Teigen døde fem måneder senere.

Han spilte i teaterfarsen Charlies Tante (Oslo 1995) og i sceneversjonen av Sofies verden (1999). Han hadde små roller i den svenske filmen Enkel resa (Ferjekuppet, 1988) og i den danske filmen Walter & Carlo i Amerika (1989) med Tony Curtis og Ghita Nørby.[29] I filmene På stigende kurs (1987), Viva Villaveien! (1989) og Sigurd Drakedreper (1989) bidro han til musikken.[30][31]

Teigen var programleder for tv-programmene Hallo Scandinavia (1987), Midt i smørøyet (1988), Melodi Grand Prix (1991 og 1992), Stjerner i sikte (1996–2001), Småstjerner (1997) og HitAwards (1998). I tillegg har Teigen turnert både Norge og Sverige, sist i 2009 med jubileumsshowet Jahn Teigen fra Tønsberg. I showet deltok blant annet Anita Skorgan, og turneen pågikk fra sommeren 2009 til sommeren 2011 – til sammen rundt 200 forestillinger.[26]

Høsten 2016 var Teigen emne for programserien En hyllest til Jahn Teigen på TVNorge. I programserien besøkte artistene Hilde Selvikvåg, Bettan, Alexander Rybak, Carola, Hanne Sørvaag, og Didrik Solli-Tangen ham på gården i Skåne og sang sine versjoner av Teigens låter.[18]

Melodi Grand Prix

[rediger | rediger kilde]

Ingen andre artister har deltatt flere ganger i Melodi Grand Prix enn Jahn Teigen. Han deltok som artist i 14 finaler, i tillegg var han programleder for Melodi Grand Prix 1992, og han var pauseunderholder en rekke ganger – i 1985, 1986, 2001, 2008 og 2016. I 1991 ledet han også NRK-programmet Bare for gøy!, som erstattet den avlyste finalen i Melodi Grand Prix 1991. Til sammen var Teigen vært delaktig 22 norske finaler i perioden 1974–2016. Teigen kommenterte også Eurovision Song Contest 1991 sammen med John Andreassen.

1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen deltok for første gang i Melodi Grand Prix i 1974, da han framførte «Hvor er du?» med lite orkester.[32] Sangen vant finalen, men det var Anne-Karine Strøm som framførte sangen med stort orkester, som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1974. I 1975 var Teigen tilbake i konkurransen, da han sang bidraget «Kjærlighetens under» med lite orkester. Sangen ble nummer to i den norske finalen.

I Melodi Grand Prix 1976 framførte Teigen tre av de fem finalebidragene og vakte oppsikt da han framførte sangen «Voodoo» iført skjelettdrakt sammen med Inger Lise Rypdal.[33] Kostymet har brent seg inn i den nasjonale hukommelsen, og 40 år senere ble nummeret hedret med sitt eget pausenummer under Melodi Grand Prix 2016.[34] Det var også i 1976 han første gang møtte sin kommende kone, Anita Skorgan, som også var en av deltakerne i finalen.[35]

1978 skulle bli et enda større år for Jahn Teigen i Melodi Grand Prix-sammenheng. Han vant den norske finalen med Kai Eides «Mil etter mil» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Paris samme år. Der gjorde han seg bemerket med splitthopp, røde bukser, solbriller og gullblomst festet i bukseselen.[36] Det norske bidraget endte helt sist og uten poeng – for første gang med det nåværende poengsystemet som ble innført i 1975. Tross sisteplassen klarte Teigen å snu situasjonen. «Mil etter mil» gikk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble den liggende i hele 19 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinnerlåt blitt en så stor salgssuksess.[37] Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som lå 16 uker på albumlista.[38]

Poenggivningen fikk også stor oppmerksomhet i utlandet, ikke minst i Storbritannia.[39][40] Da Storbritannia selv fikk null poeng i 2003, ringte avisen The Times til Jahn Teigen for å få råd om hvordan de skulle takle sisteplassen.[41]

1980-årene

[rediger | rediger kilde]
Teigen under en konsert i Wrightegaarden i Langesund i 2011.
Foto: Bamble kommune

I likhet med tiåret før var Teigen også en hyppig deltaker i Melodi Grand Prix i 1980-årene. Han kom på delt sisteplass i finalen i 1980, men vant finalen i 1982 sammen med sin daværende kjæreste Anita Skorgan og sangen «Adieu». Teigen vant finalen på nytt i 1983 med «Do re mi». Sangen endte på en niendeplass i Eurovision Song Contest, som er Teigens beste plassering i en internasjonal finale. I 1985 og 1986 var han også sentral i konkurransen, da som stuntreporter og pauseunderholder.

I 1988 var Teigen tilbake som deltaker med låten «Glasnost».[42][43] Tross favorittstempelet kom Teigen på andreplass, bak Karoline Krüger og «For vår jord».

Året etter var Teigen på plass igjen. Denne gang med «Optimist». Igjen var han forhåndsfavoritt, men «Optimist» kom ikke med i superfinalen. Reaksjonene var så sterke at programleder Øystein Bache hadde problemer med å roe ned publikum.[44] Publikum trampeklappet og ropte «Teigen, Teigen!». Til slutt løp Jahn Teigen ut i salen for å motta publikums hyllest. Han fikk i ettertid kritikk for å ha «tatt oppmerksomheten bort» fra de tre superfinalistene.[45] Teigen selv svarte: «Det var som å få et kick. Jeg måtte bare ut for å vise dem min takknemlighet.»[46] Etter finalen var ikke Teigen selv særlig nådig og spurte sarkastisk «Hvem vant?» under en improvisert pressekonferanse. Også presse og tv-seere kritiserte juryordningen i dagene etter finalen, og den svenske journalisten Måns Ivarsson kalte resultatet for en skandale og sammenlignet Teigens fall som «om brudgommen ble kastet ut fra bryllupsfesten.»[47]

1990-årene og etter år 2000

[rediger | rediger kilde]

Etter «Optimist»-rabalderet året før lot NRK Teigen få delta i Melodi Grand Prix 1990 med sangen «Smil». Teigen overrasket seerne med å stille i konkurransen med to svært kjente artister som støttevokalister – Anita Skorgan og Carola.[48] Sangen endte på andreplass, bak Ketil Stokkan og «Brandenburger Tor».

I 1991 avlyste NRK Melodi Grand Prix og fikk i stedet skrevet bidraget «Mrs. Thompson» med gruppa Just 4 Fun. Bidraget ble presentert i underholdningsprogrammet Bare for gøy!, som Jahn Teigen ledet. Teigen ledet også Melodi Grand Prix 1992 sammen med Elisabeth Andreassen. I 1993 var Teigen tilbake som deltaker, da med låten «Jackpot» som endte sist i konkurransen. Han deltok også i 1994 med låten «Gi alt vi har». Der endte han på en femteplass.

I Melodi Grand Prix 1995 satt Teigen i juryen, og ble intervjuet mellom to av bidragene som deltok. I 1996 prøvde Jahn Teigen å få representere Norge på hjemmebane i Oslo med låten «Ariel» sammen med Øystein Wiik. Sangen fikk stor oppmerksomhet i forkant av finalen, men den endte til slutt på en fjerdeplass. I stedet ble det Elisabeth Andreassen og «I evighet» som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1996.

Etter år 2000 var Teigens deltakelse i Melodi Grand Prix mindre hyppig, men han bidro som pauseunderholder i 2001, 2008 og 2016. Mest oppmerksomhet fikk han nok i 2008, da Teigen framførte en elleve minutter lang medley med sine mest kjente sanger.[49][50]

Sin siste deltakelse i Melodi Grand Prix hadde Jahn Teigen i 2005, da han sang balladen «My Heart Is My Home». Teksten var skrevet av Jan Vincents Johannessen, mens ekskona Anita Skorgan hadde komponert låten.[51] «My Heart Is My Home» endte til slutt på en fjerdeplass i finalen. I 2016 hadde han sin aller siste opptreden i Melodi Grand Prix, da han fremførte «Voodoo» i pausen før avstemningen.

Oversikt over deltakelser

År Tittel Plass Noter
1974 «Hvor er du?» 1 Framført med lite orkester. Anne-Karine Strøm sang den i Eurovision Song Contest.
1975 «Kjærlighetens under» 2 Framført med lite orkester.
1976 «Hastverk» 3 Framført med lite orkester.
«Alltid en vind» 4 Framført med lite orkester sammen med Gudny Aspaas.
«Voodoo» 2 Sammen med Gudny Aspaas med lite orkester og Inger Lise Rypdal med stort orkester.
1978 «Mil etter mil» 1 Endte som nummer 20 av 20 med null poeng i Eurovision Song Contest.
1980 «Ja» 9 Delt sisteplass.
1982 «Adieu» 1 Sammen med Anita Skorgan. Endte som nummer 12 av 18 i Eurovision Song Contest.
1983 «Do re mi» 1 Endte som nummer 9 av 20 i Eurovision Song Contest.
1988 «Glasnost» 2 Hadde med tre unge gutter som støttevokalister. Den ene var barneskuespiller og senere lege Kristian Tonby.
1989 «Optimist» – Var én av ni finalister, men var ikke blant de tre låtene som avanserte til superfinalen.
1990 «Smil» 2 Hadde med seg Carola og Anita Skorgan som støttevokalister.
1993 «Jackpot» 8 Sisteplass. Senere på året i en bearbeidet versjon på albumet Rondo under tittelen Den nye Jesus.
1994 «Gi alt vi har» 5 Låtskriveren, artisten Geir Rønning, spilte den inn på sitt debutalbum Første gang i 1996.
1996 «Ariel» 4 Sammen med Øystein Wiik. Duoen kalte seg To tenorer.
2005 «My Heart Is My Home» 4

Andre deltakelser

Anita Skorgan og Jahn Teigen opptrer i pausen under Melodi Grand Prix 1986. Artistene var gift 1984–1987.
Foto: Bo Mathisen, NÅ / Riksarkivet
År Rolle
1985 Stuntreporter og pauseunderholder i Melodi Grand Prix.
Kommenterte Eurovision Song Contest på NRK P1 med Erik Heyerdahl.[52]
1986 Pauseunderholder i den norske finalen sammen med Anita Skorgan.
1991 Programleder for Bare for gøy! som erstattet Melodi Grand Prix.

Kommenterte Eurovision Song Contest med John Andreassen.

1992 Programleder sammen med Elisabeth Andreassen.
1995 Jurymedlem og intervjuet.
2001 Reporter og pauseunderholder sammen med Carola.
2008 Pauseunderholder. Framførte en medley av sine kjente låter.
2016 Pauseunderholder. Framførte «Voodoo» fra 1976.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigens private liv var gjenstand for omfattende mediainteresse fra 1970-årene. Mediainteressen økte voldsomt da Teigen ble kjæreste med Anita Skorgan.[53] Paret giftet seg i all hemmelighet i 1984. De fikk et barn sammen, datteren Sara Skorgan Teigen, født 25. august 1984. I 1987 skilte Jahn Teigen og Anita Skorgan lag, men bevarte vennskapet og det musikalske samarbeidet.[27]

Teigen gjorde suksess i rollen som spilloppmaker og nasjonalklovn, men han var også åpen om sine tunge perioder.[53] Etter flere feilslåtte investeringsprosjekter og en brutt forlovelse i begynnelsen av 1990-årene, dro en utslitt og nedbrutt Teigen til Italia i 1991. Han kom dit etter en invitasjon fra proffsyklist Dag Erik Pedersen, og Italia-oppholdet varte i flere år.[54] I 2006 forlot Teigen Norge på nytt, denne gangen til landstedet Klockaregården utenfor Ystad i Skåne.[55] Han bodde i Sverige siden, og i et intervju i 2016 fortalte Teigen at han flyttet fra Norge for å slippe oppmerksomhet og kjendisliv og i stedet få tid og ro for seg selv.[56]

Teigen led av alvorlig leddgikt og hadde tidvis problemer med å bevege seg. Teigen mente selv at et langt og aktivt sceneliv bidro til å forverre plagene i godt voksen alder.[57][58] Han døde på Ystad sykehus i Sverige 24. februar 2020, og meldingen om hans død ble mottatt med stor sorg i Norge,[59][60] kulturminister Abid Raja uttalte at «nasjonalskatten vår» hadde gått bort.[61] Teigen ble bisatt fra Tønsberg domkirke 11. mars 2020, overført direkte på NRK1. Biskop emeritus Per Arne Dahl forrettet. Blant annet talte Anita Skorgan, Alexander Rybak med barn sang «Slå ring», og Sara Skorgan Teigen «Adieu». Kostnadene for bisettelsen ble dekket av en privat innsamlingsaksjon, som reaksjon på at Teigen ikke fikk begravelse på statens bekostning.

Heder, priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Gjennom sin lange karriere ble Jahn Teigen en av Norges mest kjente og folkekjære artister.[27] I Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag, 2013) omtales Teigen slik: «Vi kjenner Jahn både som popartisten, moromannen, gjøgleren, musikeren og skuespilleren. Bak fasaden skjuler det seg imidlertid en artist med dyp respekt for det ekte, varme og nære. Jahn er en ukuelig optimist, og han har en egen evne til å spre glede og latter.»[10]

Jahn Teigen, 2002.
Foto: Robert E. Haraldsen

Høsten 2008 kom biografien Om Jahn Teigen av Morten Stensland. I boka hadde også familie og venner bidratt.[62] Samme år åpnet også Jahn Teigens plass i hjembyen Tønsberg.[63] I byen står også en statue av Jahn Teigen, laget av Nina Nesje. Teigen avduket selv statuen sammen med datteren Sara sommeren 2012.[64][65]

Teigen mottok Spellemannjuryens hederspris to ganger: i 1983 og i 2009, og i 2010 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[13] I 2010 ble han avbildet på et frimerke som Posten Norge ga ut i anledning Eurovision Song Contest 2010.[66] Det var folket som stemte hvilken Melodi Grand Prix-deltaker som skulle pryde frimerket, og Teigen fikk 52 prosent av stemmene.[67][68]

I 2012 ble Jahn Teigen innlemmet i Rockheim Hall of Fame.[69] Han fikk samtidig en egen utstilling i Rockheim.[70] I 2017 ble Teigen dobbelt representert da Popol Ace også fikk en plass i Rockheim Hall of Fame.[71]

I november og desember 2016 sendte TVNorge programserien En hyllest til Jahn Teigen. I programmet tok Teigen imot kjente artister hjemme i Skåne, og deretter framførte artistene sine versjoner av Teigen-sanger. Programmet fikk middels kritikker, og 372 000 så premiereprogrammet 19. november 2016.[72] Seertallene ble imidlertid halvert utover i sesongen på seks programmer.[73]

Oversikt

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jahn Teigens diskografi

Album

[rediger | rediger kilde]

Lista omfatter både studioalbum og samlealbum.[81][82]

År Album Plateselskap VG-lista
Høyeste Uker
1975 Teigen synger Falsk (med Herodes Falsk) Mercury – –
1976 Jahn Teigen 67–76 Mercury – –
1977 Teigens tivoli Polydor – –
1978 This Year's Loser RCA Victor 4 16
1979 En dags pause RCA Victor 1 26
1980 Mentalkrem RCA Victor 1 22
1980 Jahn Teigen!!  Polydor – –
1980 All We Have Is the Past Polydor – –
1982 Klar dag/Instamatik RCA Victor 3 10
1983 Hopp 78–83 Polydor 14 5
1983 Cheek to Cheek (med Anita Skorgan) Sonet 1 14
1988 Klovn uten scene EMI 1 19
1989 Jahn Teigen EMI 19 1
1992 Esilio Paradiso EMI 8 4
1993 Rondo EMI 7 5
1994 Jahn Teigens beste (Litt av historien)  EMI 7 11
1995 Hele historien 1967–1994 EMI – –
1996 Lys EMI 4 5
2000 Magnet EMI 13 4
2003 Utkledd som meg selv Global Music 21 7
2004 Fra null til gull Global Music 4 10
2009 40 største hits EMI 9 19
2020 Ikke som alle andre – Solo 1967–2020 C+C Records 30 1

Singler på VG-lista

[rediger | rediger kilde]

Ingen annen norsk artist har hatt flere singler og album på VG-lista enn Jahn Teigen.[27] I løpet av karrieren og frem til sin død hadde han til sammen 13 singler og 16 album på Norges offisielle musikkliste.[83] I tillegg hadde han ytterligere to singler og ett album inne på lista sammen med Anita Skorgan.[84]

År Sang Høyeste
plassering 		Uker
på lista
1978 «Mil etter mil» 1 19
1978 «Jeg gi'kke opp» 6 9
1979 «Har du lyst på litt mer» 7 4
1980 «Ja» 10 1
1982 «Bli bra igjen» 4 12
1982 «Adieu» (med Anita Skorgan) 3 5
1983 «Do re mi» 2 8
1983 «Friendly» (med Anita Skorgan) 2 13
1988 «Glasnost» 3 6
1988 «Slå ring» 7 3
1989 «Optimist» 4 5
1990 «I skyggen av en drøm» 9 2
1992 «Gi meg fri» 8 1
1993 «Ensom natt» 7 2
2008 «Det vakreste som fins» 6 3

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Rockipedia, Rockipedia artist-ID jahn_teigen-29411[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Movie Database, www.imdb.com, besøkt 28. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b NRK, Pedja Kalajdzic, Munevver Yildiz, «Jahn Teigen er død», utgitt 25. februar 2020, besøkt 25. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Stein Østbø, «Jahn Teigen er død», publisert i VG, utgitt 25. februar 2020, besøkt 25. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Dagbladet, «Jahn Teigen er død», utgitt 25. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tildelinger av ordener og medaljer, besøkt 17. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ - Nasjonalskatten vår har gått bort - Aftenposten 25. februar 2020
  9. ^ Teigens liv og karriere i bilder - Aftenposten 25. februar 2020
  10. ^ a b c d e f g h Rockheim. «Jahn Teigen « Rockipedia». Rockipedia. Arkivert fra originalen 15. januar 2018. Besøkt 28. april 2017. 
  11. ^ a b c «Jahn Teigen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  12. ^ Eilertsen, Henriette (25. februar 2020). «- Nasjonalskatten vår har gått bort». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 25. februar 2020. 
  13. ^ a b «Utnevnelse til St. Olavs Orden». www.kongehuset.no (på norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  14. ^ «Jahn Teigen utnevnt til Ridder». Aftenbladet. Besøkt 28. april 2017. [død lenke]
  15. ^ «Jahn Teigen gjør TV-comeback: – Skroget er kanskje skralt, men lanterna lyser ennå». VG (på norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  16. ^ Jeanette Pjaaka Hauge, Asle Hansen (22. november 2008). «-». Dagbladet. Arkivert fra originalen 7. juli 2012. Besøkt 15. november 2016. 
  17. ^ «Sara Skorgan Teigen visste ikke hvor hun ville her i verden - helt til hun fant et lite, rødt kamera». Aftenposten. Besøkt 28. april 2017. 
  18. ^ a b «TV-anmeldelse: «En hyllest til Jahn Teigen»». VG (på norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  19. ^ «Anne-Mette Med The Enemies - En Hemmelig Hemmelighet». Besøkt 29. april 2017. 
  20. ^ «Enemies». Discogs (på engelsk). Besøkt 29. april 2017. 
  21. ^ «Teigen, Jahn». Ballade.no. Besøkt 30. april 2017. 
  22. ^ Haugsbø og Kilvik, Frank og Anne Britt (16. oktober 1993). «Jahn Teigen ser tilbake». Verdens Gang. s. 60–61. «Teigens karriere startet på danserestauranten Rondo på Skansen nær havna ved Oslo Rådhus. Han var egentlig ansatt som altmuligmann, men havnet ved en tilfeldighet på turne med det engelske bandet The Red Squares.» 
  23. ^ «Natt&Dag møter Jahn Teigen - NATT&DAG». NATT&DAG. 2. mars 2001. Arkivert fra originalen 7. august 2017. Besøkt 28. april 2017. 
  24. ^ Arvid Skancke-Knutsen: Jahn Teigen 1949-2020 - En norsk legende - Klassekampen/Muskkkmagasinet 2. mars 2020
  25. ^ a b Musikaler Arkivert 21. april 2017 hos Wayback Machine.; Musikalsk historie fra 1964; owick.com
  26. ^ a b «Tønsbergs Blad - Teigen med live-album og konge-sang». www.tb.no (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  27. ^ a b c d Brakstad, Tommy H.S. «– Nå ler ikke svenskene av oss mer». Nettavisen (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  28. ^ «Låtanmeldelse: Jahn Teigen - «Ikke som alle andre». Lys i lanterna». www.vg.no. Besøkt 26. februar 2020. 
  29. ^ «Jahn Teigen». IMDb. Besøkt 30. april 2017. 
  30. ^ Viva Villaveien, Norsk filmografi, Nasjonalbiblioteket
  31. ^ Film Arkivert 9. september 2017 hos Wayback Machine.; Musikalsk historie fra 1964; owick.com
  32. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1974 – norsk finale». NRK Nett-tv (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  33. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1976 – norsk finale». NRK Nett-tv (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  34. ^ «Her er Jahn Teigen tilbake på Grand Prix-scenen – i skjelettkostyme». VG (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  35. ^ «- Jeg så ikke på Anita som et kjæresteemne». seher.no (på norsk). 8. mars 2016. Besøkt 29. april 2017. 
  36. ^ setheurovision94 (27. april 2008). «Opptak av Teigens framføring i Eurovision Song Contest 1978». RTF/EBU via Youtube. Besøkt 29. april 2017. 
  37. ^ «VG-lista for «Mil etter mil»». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  38. ^ «VG-lista for This Year's Loser». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  39. ^ «BBC NEWS | Entertainment | Eurovision nul points hall of fame». news.bbc.co.uk. Besøkt 29. april 2017. 
  40. ^ Jordan, Paul (15. januar 2017). «Nul points at Eurovision – the best of the "worst"». eurovision.tv. Besøkt 30. april 2017. 
  41. ^ Vestvik, Silje (27. mai 2003). «United Kingdom: 0 points». Bergens Tidende url=http://www.bt.no/kultur/United-Kingdom-0-points-61634b.html.  [død lenke]
  42. ^ Haave, Harald (23. mars 1988). «Teigen bruker brus for å markedsføre Grand Prix-melodi». Norsk Telegrambyrå. 
  43. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1988 – norsk finale». NRK Nett-tv (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  44. ^ «Melodi Grand Prix 1989 – norsk finale (nedtelling til Superfinalen)». Norsk rikskringkasting. 11. mars 1989. Besøkt 1. august 2016. 
  45. ^ «Teigen skapte kaos». Verdens Gang. 13. mars 1989. s. 32–33. 
  46. ^ Lie, Wibecke (12. mars 1989). «Teigen vant, men tapte igjen». Norsk Telegrambyrå. 
  47. ^ Ivarsson, Måns (13. mars 1989). «– En skandale». Verdens Gang. s. 36. 
  48. ^ Banansprik (23. august 2011). «Norsk Melodi Grand Prix 1990 - Melodi 9. "Smil" - Jahn Teigen». Besøkt 30. april 2017. 
  49. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 2008». NRK Nett-tv (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  50. ^ «Norges Melodi Grand Prix-konge hyllet». VG (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  51. ^ NRK. «Hør alle finalelåtene». NRK (på norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  52. ^ «NRK P1 1985.05.04 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 4. mai 1985. s. 51. Besøkt 15. august 2017. 
  53. ^ a b «- Og så møtte jeg prinsessa». Dagbladet.no (på norsk). 21. juni 2012. Besøkt 30. april 2017. 
  54. ^ «Reddet av Dag Erik Pedersen». seher.no (på norsk). 24. november 2008. Besøkt 30. april 2017. 
  55. ^ «Teigen blir svensk». VG (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  56. ^ «Derfor rømte Jahn Teigen til Sverige». seher.no (på norsk). 16. november 2016. Besøkt 30. april 2017. 
  57. ^ «Jahn Teigen om den alvorlige sykdommen: - Det er litt vanskelig å puste og bevege seg». TV 2 (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  58. ^ «- Jeg må dø for ikke å gå på scenen». Dagbladet.no (på norsk). 23. desember 2010. Besøkt 30. april 2017. 
  59. ^ «Jahn the Man». www.vg.no. Besøkt 25. februar 2020. 
  60. ^ NRK (25. februar 2020). «Jahn Teigen er død». NRK. Besøkt 25. februar 2020. 
  61. ^ «Raja: – Nasjonalskatten vår har gått bort». www.dagsavisen.no (på norsk). Besøkt 25. februar 2020. 
  62. ^ Hovde, Bjørn (11. desember 2008). «Fra Teigens tid». ballade.no. Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 30. april 2017. , anmeldelse av Stenslands bok
  63. ^ «Jahn Teigens Plass i Tønsberg». Byen din. 28. mai 2016. Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 30. april 2017. 
  64. ^ «Tønsbergs Blad - Teigen-statuen avduket». www.tb.no (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  65. ^ «Teigen som statue: - En virkelighet større enn drømmen». VG (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  66. ^ «Jahn Teigen fikk eget
    Grand Prix-frimerke»    . Aftenposten. Besøkt 30. april 2017.     
  67. ^ Posten. «Jahn Teigen er folkets frimerkefavoritt - posten.no». www.posten.no (på norsk). Arkivert fra originalen 15. august 2018. Besøkt 30. april 2017. 
  68. ^ NRK. «Folket vil ha Teigen på frimerket». NRK (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  69. ^ «Jahn Teigen - Rockheim». rockheim.no (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  70. ^ «Jahn Teigen får egen utstilling». Aftenposten. Besøkt 30. april 2017. 
  71. ^ «Tønsbergs Blad - Jahn Teigen inn i Rockheims æreshall – for andre gang!». www.tb.no (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  72. ^ Jerijervi, Dag Robert. «TVNorge slo fra seg med Teigen på lørdag». kampanje.com (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  73. ^ Brakstad, Tommy H.S. «Interessen stuper for Jahn Teigen». Nettavisen (på norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  74. ^ a b c d Kalajdzic, Pedja (25. februar 2020). «Jahn Teigen er død: – Ingen kan erstatte deg». NRK. Besøkt 25. mai 2024. 
  75. ^ Schjøll, Anne Charlotte (26. juni 2019). «49 personer har fått prisen – hvem blir den neste?». Tønsbergs Blad (på norsk). Besøkt 25. mai 2024. 
  76. ^ Bakkebø, Stine Hansen (18. juni 2010). «St. Olavs orden til Jahn Teigen». NRK. Besøkt 25. mai 2024. 
  77. ^ Snekvik, Line (19. februar 2010). «Jahn Teigen får eget frimerke». NRK. Besøkt 25. mai 2024. 
  78. ^ Hoel, Ole Jacob (27. januar 2017). «Innlemmes i Hall of fame for andre gang». adressa.no. Besøkt 25. mai 2024. 
  79. ^ Hansen, Fredrik (26. juli 2012). «Statue av Jahn Teigen avduket». NRK. Besøkt 25. mai 2024. 
  80. ^ Revheim, Hanna Huglen (27. januar 2017). «Raga Rockers, Popol Ace og Dizzie Tunes innlemmes i Rockheim Hall of Fame». NRK. Besøkt 25. mai 2024. 
  81. ^ «Jahn Teigen – studioalbum». Discogs (på engelsk). Besøkt 8. mai 2017. 
  82. ^ «Jahn Teigen – samlealbum». Discogs (på engelsk). Besøkt 8. mai 2017. 
  83. ^ «VG-lista – Jahn Teigen». lista.vg.no. Besøkt 30. april 2017. 
  84. ^ «VG-lista – Anita Skorgan/Jahn Teigen». lista.vg.no. Besøkt 30. april 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger  Norge i Eurovision Song Contest
1978 		Etterfølger
Forgjenger  Norge i Eurovision Song Contest
1982, med Anita Skorgan 		Etterfølger
seg selv
med «Do re mi»
Forgjenger 
seg selv og Anita Skorgan
med «Adieu»
 Norge i Eurovision Song Contest
1983 		Etterfølger
Forgjenger  Vinner av Melodi Grand Prix
1974 		Etterfølger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jahn_Teigen&oldid=24713044»