Francesco Crispi
| Francesco Crispi | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 4. okt. 1818[1][2] Ribera (De to sicilier)[1][3] | ||
| Død | 11. aug. 1901[1][4] (82 år) Napoli (Kongedømmet Italia)[1][3] | ||
| Beskjeftigelse | Advokat | ||
| Akademisk grad | Laurea[5] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Palermo | ||
| Ektefelle | Rosalia Montmasson | ||
| Parti | Historiske venstre | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1901) | ||
| Gravlagt | San Domenico, Palermo | ||
| Utmerkelser | Offiser av Italias militærorden | ||
| Italias statsminister | |||
| 29. juli 1887 – 6. februar 1891 | |||
| Regjering | Crispi I, II | ||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Antonio Starabba di Rudinì | ||
| Italias statsminister | |||
| 15. desember 1893 – 10. mars 1896 | |||
| Regjering | Crispi III | ||
| Forgjenger | Giovanni Giolitti | ||
| Etterfølger | Antonio Starabba di Rudinì | ||
| President i Italias deputertkammer | |||
| 26. november 1877 – 6. desember 1877 | |||
| Forgjenger | Giuseppe Branchieri | ||
| Etterfølger | Benedetto Cairoli | ||
| Italias utenriksminister | |||
| 29. juli 1887 – 6. februar 1891 | |||
| Regjering | Crispi I, II | ||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Antonio Starabba di Rudinì | ||
| Italias innenriksminister | |||
| 26. desember 1877 – 7. mars 1878 | |||
| Regjering | Agostino Depretis | ||
| Forgjenger | Giovanni Nicotera | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
| Italias innenriksminister | |||
| 4. april 1887 – 6. februar 1891 | |||
| Regjering | Crispi I, II | ||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Giovanni Nicotera | ||
| Italias innenriksminister | |||
| 15. desember 1893 – 9. mars 1896 | |||
| Regjering | Crispi III, IV | ||
| Forgjenger | Giovanni Giolitti | ||
| Etterfølger | Antonio Starabba di Rudinì | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Francesco Crispi (født 4. oktober 1819 i Ribera, Sicilia, død 11. august 1901 i Napoli) var en italiensk politiker (historiske venstre). Han var landets første statsminister fra sør og ledet regjeringen i to perioder.[6]
Crispi tilhørte som ung den politiske venstreside og arbeidet med stor energi for en samlet, italiensk republikk. Han deltok i planleggingen av Garibaldis ilandstigning på Sicilia med tusen mann. Senere holdt han fast ved monarkiet som en samlende faktor og var som statsminister villig til å bruke makt for å forsvare staten, særlig mot sosialister og anarkister. I utenrikspolitikken knyttet han Italia til Tyskland og Østerrike-Ungarn gjennom trippelalliansen, og brøt dermed med Frankrike. Han arbeidet for utvidelse av Italias kolonier og hadde ansvar for det første angrepet på Etiopia. Etter nederlaget ved Adwa måtte han gå av som statsminister.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Unge år
[rediger | rediger kilde]Francesco Crispi giftet seg i 20-årsalderen med landsbypiken Rosa, sterkt imot viljen til hans egen familie. Paret fikk to barn, men begge barna og til og med Rosa døde allerede to år etter ekteskapets inngåelse.[7][8] Han utga avisen l'Oreteo hvor han sterkt tok til orde for Sicilias frihet. Sener utdannet han seg som jurist og etablerte seg i 1846 som advokat i Napoli.[9][10]
Crispi tilhørte den albanske minoriteten arbëreshë. De var etterkommere av albanske flyktninger fra dagens Sør-Albania og Epirus i Hellas, og hadde flyktet fra ottomansk okkupasjon. Hans onkel Giuseppe Crispi (Zef Krispi på albansk), var en italiensk filolog som i 1831 skrev boken "Shqipja, nena e gjuheve" (albansk: moren til alle språk).[trenger referanse]
Revolusjonen på Sicilia og årene i eksil
[rediger | rediger kilde]
Da revolusjonen på Sicilia startet 12. januar 1848 reiste Crispi straks til øya og deltok som krigsminister i kampen mot Bourbon-regjeringen. Allerede i mai 1849 hadde imidlertid Bourbon etablert en ny regjering på øya. Da Crispi ikke ble omfattet av amnestiet, dro han til Piemonte der han livnærte seg som journalist. I Milano deltok Crispi i Mazzinis kupplaner der og i 1853 ble han utvist. Crispi dro til Paris hvor han bodde i flere år og livnærte seg som språklærer. De italienske myndighetene hadde imidlertid holdt et øye med ham og gjorde at han til slutt ble erklært uønsket også i Frankrike. Han sluttet seg derfor til Mazzini i London og ble i utlendighet i tilsammen 10 år. I London-perioden ble sannsynligvis planene lagt mellom Crispi og Mazzini for frigjøringen av Sicilia.[7]
Arbeide for Italias samling
[rediger | rediger kilde]Tilbake i Genova i 1859 erklærte han seg som republikaner og tilhenger av en samlet italiensk stat.[10] Samme år dro han to ganger inkognito tilbake til Sicilia. Sammen med Bertani, Bixio, Medici og Garibaldi forberedte han Garibaldis berømte ilandstigning med tusen mann på Sicilia.
Crispi ble i 1861 innvalgt til deputertkammeret for Castelvetrano og ble kjent som en aggressiv representant for ytterste venstre og det republikanske partiet. I 1864 snudde han imidlertid i spørsmålet om monarkiet og skrev til Mazzini at
Monarkiet forener oss, republikken ville splittet oss
.
President for deputertkammeret
[rediger | rediger kilde]
I 1876 ble Crispi valgt som deputertkammerets president.[10] Høsten 1877 dro han til Paris, London og Berlin og etablerte kontakter med Gladstone, Granville og Bismarck.
Crispi avløste i 1877 Nicotera som innenriksminister i Depretis' regjering. Da kongen, Viktor Emmanuel II døde i 1878, medvirket Crispi til at den nye kongen ble kalt Umberto I av Italia. Kongens tittel fikk heller ikke inneholde noen tilknytning til Savoia, slik som tidligere.[10] Viktor Emmanuels jordiske levninger ble dessuten plassert i Pantheon i Roma og ikke Savoias mausoleum i Superga slik som hans forgjengere.
Da pave Pius IX døde i 1878, som den første etter Italias samling, klarte Crispi sammen med Mancini og kardinal Pecci (senere Leo XIII) å få lagt konklavet til Roma.[10]
Nytt ekteskap og bigamianklager
[rediger | rediger kilde]Crispi giftet seg på nytt i 1878 og dronning Margarethe tok imot ekteparet. En liten avisartikkel i Napoli avslørte imidlertid samtidig at Crispi i mellomtiden (1853) hadde vært gift i Paris og at denne hans andre hustru Rosalie, fremdeles var i live. Hans motstandere anklaget ham for bigami og dronning Margarethe nektet å være tilstede under noen seremoni hvor Crispi deltok. Det hjalp ikke at Crispis andre ekteskap ble erklært ugyldig av formelle grunner.[10] Crispi måtte i 1878 gå av som innenriksminister.
Banca Romana-skandalen
[rediger | rediger kilde]
Crispi ble i ettertid anklaget for å ha kjent til den såkalte Banca Romana-skandalen, men uten å gripe inn.[10] Banken var en blant flere som utstedte den italienske valuta. Den hadde i korrupsjonsøyemed gitt lån blant annet til store deler av det politiske liv og til representanter for pressen. En rapport som avslørte dette, ble imidlertid holdt tilbake av regjeringen.[11] Etter Crispis avgang som statsminister i 1896 ble det reist krav om tiltale mot Crispi, men dette førte ikke frem.
Statsminister 1887, trippelallianse og brudd med Frankrike
[rediger | rediger kilde]Crispi var fra 1878 ute av politikken, til han i 1887 ble kalt til å være innenriksminister i Depretis regjering.[10] Ved Depretis' død samme år overtok Crispi som statsminister, som den første fra Sør-Italia.
Crispi baserte som statsminister sin utenrikspolitikk på trippelalliansen mellom Italia, Det tyske keiserriket og Østerrike-Ungarn.[10] Han brøt forhandlingene med Frankrike om en handelsavtale og avslo invitasjonen til å lage en italiensk avdeling under verdensutstillingen i Paris i 1889. Crispis holdning til Frankrike blir satt i sammenheng med Frankrikes krav om at Italia skulle velge side og fjerne seg fra trippelalliansen.[10] Crispi var personlig beredt til et godt samarbeid med Frankrike.
Innenrikspolitisk gjennomførte Crispi reformer innenfor helse- og næringslovgivningen.[10] Han mistet imidlertid etterhvert støtte på venstresiden og i 1891 overtok de konservative regjeringsmakten.
Statsminister 1893, interne opprør og kolonikrig
[rediger | rediger kilde]Giolitti-regjeringens manglende evne til å slå ned oppstanden på Sicilia og Lunigiana førte i 1893 til et krav om at Crispi igjen skulle overta regjeringsmakten.[10] Som statsminister viste han stor vilje til maktbruk overfor opprørerne. Han støttet dessuten sin finansminister Sonninos arbeid med å bedre Italias kredittverdighet som hadde blitt skadelidende under Banca Romana-skandalen. Crispi holdt fast ved Italias tilknytning til trippelalliansen. Han var også fast i sitt standpunkt med hensyn til å erobre Etiopia som Italias koloni.
Crispis politikk førte til brudd med hans tidligere allierte Cavallotti og resten av venstresiden.[10] Et mislykket drapsforsøk på Crispi av anarkisten Lega mildnet tonen for en periode, men Cavallottis angrep på Crispi ble snart gjenopptatt,forøvrig til liten nytte. Ved valget i 1895 oppnådde Crispi et stort flertall. Den italienske armeens nederlag i slaget ved Adwa i Abyssinia førte til at han måtte gå av og han fikk senere ingen verv i politikken.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13796, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6tm8ckp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Криспи Франческо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12164249q, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID francesco-crispi-18191004, besøkt 30. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Deputertkammerets internettside, portale storico besøkt 31. august 2014
- ^ a b Nekrolog i New York Times 12. august 1901 besøkt 31. august 2014
- ^ Regionen Sicilias internettside Arkivert 22. juli 2011 hos Wayback Machine. besøkt 31. august 2014
- ^ Project Runeberg: Nordisk Familjebok (1906) besøkt 23. august 2014
- ^ a b c d e f g h i j k l m Chisholm, Hugh, red. (1911). Encyclopædia Britannica (11. utg). Cambridge University Press.
- ^ New York Times 27. januar 1893 besøkt 31. august 2014
| Kongedømmet Italia | .svg)
|
|---|---|
| Republikken Italia |  |