Ellen Gleditsch
| Ellen Gleditsch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. des. 1879[1][2] Mandal[3] Mandal[1] | ||
| Død | 5. juni 1968[1][4] (88 år) Oslo[1][3] | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, universitetslærer | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo[3] Universitetet i Paris, Sorbonne[3] Yale University[3] | ||
| Søsken | Kristian Gleditsch Eivind Gleditsch | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1920) Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1948)[5] Æresdoktor ved Sorbonne (1962)[6] | ||
Ellen Gleditsch (født 29. desember 1879 i Mandal, død 5. juni 1968 i Oslo) var en norsk kjemiker som hadde radioaktivitet og radiokjemi som sine forskningsfelt. Gleditsch startet karrieren sin som Marie Curie sin assistent. Hun var professor i uorganisk kjemi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) fra 1929, og var Norges andre kvinnelige professor etter Kristine Bonnevie. Gleditsch var også en markant kvinnesaksforkjemper og var nestleder i Norsk Kvinnesaksforening 1937–1939.[7]
Familie
[rediger | rediger kilde]Hun var datter av rektor Karl Kristian Gleditsch (1851–1913) og Petra Birgitte Hansen,[8] og søster av Kristian Gleditsch. Biskop Jens Gran Gleditsch var hennes onkel og fadder.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Åtte år gammel flyttet Ellen Gleditsch med familien fra Mandal til Tromsø. 18 år gammel begynte hun i lære ved Svaneapoteket i Mosjøen. Våren 1900 tok hun farmasøytisk medhjelpereksamen i Kristiania, og to år senere tok hun apotekereksamen med beste karakter. Til tross for at hennes gode karakterer fikk hun ikke lov å starte å studere på universitetet fordi adgangseksamen ikke var tilgjengelig for kvinner på denne tiden.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Hun begynte som assistent ved det kjemiske laboratoriet ved Det Kgl. Frederiks Universitet i 1903. Samtidig som hun arbeidet ved laboratoriet, tok hun i 1905 examen artium og fortsatte med forberedende prøve ved universitetet året etter.
I 1907 fikk hun plass som elev, og etter hvert som assistent, ved laboratoriet til Marie Curie i Paris. Her jobbet hun til 1912. Samtidig fulgte hun forelesninger ved Sorbonne-universitetet, og gikk opp til eksamen i flere fag, helt til hun i 1912 oppnådde graden Licenciée ès Sciences.
Ved laboratoriet arbeidet hun blant annet med de radioaktive stoffene radium og uran, og forholdet mellom dem i mineraler. Gleditsch utførte en teknikk kalt fraksjonerte krystalliseringer, som renset radium. Arbeidet, som var svært spesialisert og få kunne fullføre, gjorde at laboratorieavgiftene hennes ble frafalt. Forskningen og samarbeidet med Marie Curie resulterte i mange viktige vitenskapelige bidrag og internasjonal anerkjennelse. Etter fem år i Paris dro Ellen Gleditsch tilbake til Kristiania og universitetet der. Hun foreleste om radioaktivitet og ledet laboratoriearbeidet. Etter å ha jobbet ett år, vant hun det første stipendet som noen gang ble gitt til en kvinne fra American-Scandinavian Association for å studere i USA, men ble avslått av begge skolene hun søkte på[9]. Hun reiste uansett til USA og fikk mulighet til å ved Yale med bestemmelse av halveringstiden til radium.
Da hun i 1914 kom tilbake til Kjemisk institutt (UiO) fortsatte hun arbeidet som universitetsstipendiat. To år senere ble hun ansatt som dosent i radiokjemi. I 1929 ble hun utnevnt til professor, som andre kvinne i Norge etter Kristine Bonnevie, og ble leder for avdeling for uorganisk kjemi. Denne stillingen beholdt hun til hun gikk av for aldersgrensen i 1946. Gjennom hele karrieren holdt hun nær kontakt med kollegaer i utlandet. Fra 1926 til 1929 var hun også president i International Federation of University Women. Hun var en ledende forkjemper for kvinners rettigheter i den offentlige debatten i 1930-årene og var nestleder i Norsk Kvinnesaksforening 1937–1939.[10] Etter at hun gikk av som nestleder i 1939 fortsatte hun som suppleant i styret. Lederen i foreningen, Margarete Bonnevie, var svigerinne til Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie, som også var medlem i foreningen.
Etter krigen reiste hun hvert år til Frankrike. Man var begynt å innse at strålingen fra radium ikke bare var et legemiddel, men farlig for menneskene. I 1920-årene inntraff det ene dødsfall etter det andre i laboratoriene. Ellen Gleditsch ble aktivt med i arbeidet for å beskytte seg mot faren. Under den annen verdenskrig arbeidet Ellen Gleditsch effektivt for å redde flest mulig forskere og studenter fra nazistenes klør. Da hun 1946 tok avskjed som professor, fortsatte hun sin forskning og utvidet sitt forfatterskap til også å omfatte biografier over store kjemikere.
I 1946 trakk hun seg fra universitetet i Oslo og begynte å jobbe med UNESCO i deres forsøk for å få slutt på analfabetisme. I 1949 var hun aktivt engasjert i arbeidsutvalget og ble i 1952 utnevnt til den norske kommisjonen som arbeidet for å kontrollere bruken av atombomben. Samme år trakk hun seg fra UNESCO i protest mot at Spania, under Francos fascistiske regime, ble tatt opp som medlem. I 1962, 83 år gammel, mottok hun en æresdoktorgrad fra Sorbonne, den første kvinnen som mottok en slik ære.[trenger referanse]
Hun skrev i sitt lange liv ca. 150 avhandlinger og faglige artikler. Hun døde av hjerneslag 1968, 88 år gammel.[trenger referanse]
Æresbevisninger og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- I 1920 ble Ellen Gleditsch tildelt Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.
- I 1948 ble hun utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Strasbourg.
- I 1946 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
- I 1957 ble hun æresborger av Paris.
- I 1962 ble hun utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Sorbonne, som første kvinne noensinne.
- I 1966 ble hun utnevnt til æresmedlem i Norsk kjemisk selskap.
- Oslo kommune har oppkalt en vei etter henne; Ellen Gleditsch' vei ligger i bydel Stovner i Oslo.
- I november 2018 kalte OsloMet opp et universitetsbygg (P35) på campus Pilstredet etter henne[11]
- I 2019 fikk hun en gate oppkalt etter seg i fødebyen Mandal. Ellen Gleditsch vei ligger på Malmø[12]
- I 2021 fikk Radiumhospitalets nye syklotron navnet Ellen Gleditsch [13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ellen_Gleditsch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6q08qzm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e The Biographical Dictionary of Women in Science, side(r) 508, bind 1[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon ID Ellen_Gleditsch[Hentet fra Wikidata]
- ^ archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, «Une femme est nommée docteur " honoris causa"», verkets språk fransk, utgitt 9. november 1962, besøkt 20. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk kvinnesaksforening gjennom 65 år: 1884–1949 s. 11, Oslo, 1950
- ^ «Hvem er Hvem? 1930: Ellen Gleditsch». runeberg.org (på norsk). s. 140. Besøkt 12. mars 2017.
- ^ Sandra (17. desember 2020). «An ambitious EC-funded research initiative on epigenetics advancing towards systems biology 17 - Epigenesys - platform for Health, Medicine & Advisors» (på engelsk). Arkivert fra originalen 27. juni 2022. Besøkt 12. mai 2022.
- ^ Morgenbladet 1937.02.12. 12. februar 1937.
- ^ «OsloMet – storbyuniversitetet - Kaller opp bygg etter kvinnelige pionerer». ansatt.oslomet.no. Besøkt 11. november 2019.
- ^ «Ellen Gleditsch gt. · 4515 Mandal, Norge». Ellen Gleditsch gt. · 4515 Mandal, Norge (på norsk). Besøkt 30. september 2021.
- ^ «Syklotronen skal hete...». Oslo universitetssykehus (på norsk). Arkivert fra originalen 8. februar 2023. Besøkt 30. september 2021.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Torleiv Kronen og Alexis C. Pappas: Ellen Gleditsch : et liv i forskning og medmenneskelighet. Aventura, Oslo, 1987. ISBN 82-588-7145-5