Serenade

Serenade (it. sereno rolig, al sereno under en klar himmel, i det fri; også sera aften) var opprinnelig en kveldssang holdt til noens ære. Fra wienerklassisismen ble begrepet brukt om et underholdende instrumentalstykke med et stort antall satser, og begrenset orkesterbesetning.

Tidlig form

En komposisjon for en elsker(inne), venn eller en annen person man ønsker å gjøre krus på, ofte om kvelden og gjerne under et vindu. Musikken hadde ingen fastlagt form, men det typiske var at sangeren akkompagnerte seg selv på et bærbart instrument, som en lutt, gitar, trekkspill eller lignende. Også senere ble det laget musikk av denne typen, men da gjerne i en sammenheng som gir assosiasjoner til en forgangen tid, som for eksempel arier i en opera (et kjent eksempel finnes i Mozarts opera Don Giovanni).

Barokkens serenata

I barokken brukte man oftest begrepet serenata fordi formen var vanligst i Italia. Dette var en form for kantate som ble utført utendørs på kveldstid av blandede ensembler med vokalister og instrumentalister. Eksempler på komponister er Alessandro Stradella, Alessandro Scarlatti, Johann Joseph Fux, Johann Mattheson og Antonio Caldara. Barokke serenatas var stort sett i stort format og med få sceniske virkemidler, en mellomting mellom kantate og opera. Hovedforskjellen mellom en kantate og en serenata rundt år 1700 blir av noen beskrevet som at en serenata ble framført utendørs og derfor kunne ta i bruk instrumenter som ville bli for støyende i små rom, som trompeter, horn og trommer.

Utviklingen av den klassiske og romantiske serenaden

I klassisismens tidlige serenader (for eksempel av Haydn, Mozart og Salieri) anvendte man gjerne blåsere, eksempelvis oboer, fagotter, horn og klarinetter, instrumenter som passet til utendørs musisering. Etterhvert som serenaden gjorde sitt inntog i konsertsalen ble flere og flere strykere lagt til for å oppnå et mer orkestralt klangbilde.

Karakteristisk for tidlige klassiske serenader var at alle instrumentene ble brukt konserterende, dvs at man tilstrebet en likevekt mellom alle deltagende instrumenter. Senere i klassismen og i romantikken finner man ikke dette kjennetegnet lengre.

Serenader for rene blåserbesetninger

Antonín Dvořák (op. 44)
Joseph Haydn
Wolfgang Amadeus Mozart (for eksempel Nacht Musique c-Moll KV 388)
Antonio Salieri (blant annet Armonia per un tempio della notte Ess-dur)

Kjente serenader for strykeorkester

Max Bruch (Serenade etter svenske melodier posthumt)
Antonín Dvořák (op. 22)
Edward Elgar (op. 20)
Pjotr Tsjajkovskij (Op. 48)

Serenader for fullt orkester

Johannes Brahms (Opp. 11 og 16)
W.A. Mozart (Posthornserenade KV 320, Haffnerserenade KV 250)
Max Reger (Op. 95)

Bare to typiske kjennetegn ved den tidlige klassiske serenaden ble beholdt i den senere varianten: den har oftest flere satser enn sonaten, og disse satsene er mer minimalistiske med henblikk på utførelse – og følgelig stort sett holdt i en lettere og friere form enn symfonier og suiter. Vanligvis har serenader flere menuett-aktige satser og en eller to langsomme kjernesatser. Opprinnelig var åpnings- og avslutningssatsene marsjer.

Motsats

Aubade: morgensang.

Litteratur

Dagmar Glüxam: «Serenade» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Serenade. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 14, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 884.
Christoph von Blumröder: Serenade / Serenata (PDF; 18 kB) i Handwörterbuch der musikalischen Terminologie. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 1984.
Thomas Schipperges: Serenaden zwischen Beethoven und Reger. Beiträge zur Geschichte der Gattung. Frankfurt am Main 1989.