Bikolibri

Bikolibri
	Mellisuga helenae
	Nomenklatur
	Mellisuga helenae; Lembeye, 1850
	Synonymi
	Orthorhynchus helenæ
	Populærnavn
	bikolibri
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Infraklasse	Moderne nåtidsfugler
Hyperorden	Moderne fugler
Orden	Seilerfugler
Familie	Kolibrier
Underfamilie	Typiske kolibrier
Slekt	Mellisuga
	Økologi
Habitat:	skog
Utbredelse:	Cuba (endemisk)
	endemisk for Cuba og Isla de la Juventud

Bikolibri (Mellisuga helenae) er trolig verdens minste fugl og én av kun to arter i slekten Mellisuga, som tilhører gruppen med typiske kolibrier i kolibrifamilien. Arten er endemisk for Cuba og Isla de la Juventud og hannene regnes som verdens minste jevnvarme dyr.

Bikolibrien veier kun omkring 1,6–2,6 g og blir cirka 5–6 cm lang, og hannen er minst. I hjemlandet er den kjent som «zunzuncito», men i Norge kaller vi den altså bikolibri, siden den er så liten at den kan minne om bier.^[1]

Bikolibri ble beskrevet av naturhistorikeren og taksonomen Juan Gundlach i 1844. Den ble skrevet om for første gang i Las Aves de Cuba (Cubas fugler) av Juan Lembeye i 1850.

Beskrivelse

Hannen har strupe, panne og hode i kraftig grønn farge, iriserende krage med fjær som er forlenget ned på begge sidene av strupen. Oversiden er blåfarget, mens resten av undersiden er lys grå til hvit. Hunnen er blågrønn med noe lyst i bryst og underside. Dessuten har hun hvite flekker på enden av de ytre halefjærene. I hekkedrakt har hannfugler iøynefallende rosa til rød farge i panne, på hode og i nakke, og er iriserende metallisk blå på rygg og vinger. Som for andre kolibrier er de iriserende fargene i fjærene ikke alltid synlige. Effekten er avhengig av vinkelen mellom observatør, fugl og lyskilde. Det svarte, halvlange rettenebbet er tynt, og tungen tilsvarende lang og kløftet ytterst på tuppen, for best mulig næringsopptak. Kroppstemperaturen ligger rundt 41 °C om dagen, men den senkes om natta for å spare energi.

Hannen er litt mindre enn hunnen. Arten måler cirka 5–6 cm fra tuppen av nebbet til enden av stjerten, og gjennomsnittsvekten er cirka 1,8 g. Vingene slår med cirka 80 slag/sek når fuglene flyr. Dette er nok til at fuglen kan henge stille i lufta foran blomster som den henter nektar fra, omtrent som bier og vepser.^[1]

Med tungen formet som et langt rør suger fuglen opp nektar, som om tungen var et sugerør. I denne prosessen får fuglen blomsterpollen på nebb og hode, som når den besøker andre blomster pollinerer disse med. På denne måten spiller fuglen en viktig rolle i reproduksjon av planten. Bikolibrien konsumerer daglig nektar tilsvarende halve kroppsvekten. Den drikker også inntil åtte ganger sin egen vekt med vann.

Hunnen bygger et skålformet reir av spindelvev, bark og lav, som regel 3–5 m over bakken og godt skjult i vegetasjonen. Konstruksjonen av redet tar cirka 10 dager. Eggene er mindre enn kaffebønner og hunnen ruger dem alene i 21–22 dager. Ungene får fjærdrakt etter 13–14 dager og flyr ut av reiret etter cirka 18 dager.^[1]

Bikolibrien er trolig standfugl. Populasjonen minker, sannsynligvis på grunn av tap av habitat. Arten ser ut til å være avhengig av moden skog. Arten står på CITES liste II.

Referanser

^ ^a ^b ^c Chai, P., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Bee Hummingbird (Mellisuga helenae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

Eksterne lenker

(en) bikolibri i Encyclopedia of Life
(en) bikolibri i Global Biodiversity Information Facility
(no) bikolibri hos Artsdatabanken
(en) bikolibri hos ITIS
(en) bikolibri hos NCBI
(en) Kategori:Mellisuga helenae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mellisuga helenae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bikolibri videoer hos Internet Bird Collection
Nærbilde av hofugl Arkivert 28. september 2008 hos Wayback Machine.
Bee Hummingbird ved BirdLife Species Factsheet

[Chai&al2016-1] Chai, P., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Bee Hummingbird (Mellisuga helenae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

[1]