Hopp til innhold

Emu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Emuer»)
Emu
Nomenklatur
Dromaius novaehollandiae
(Latham, 1790)
Synonymi
Dromaius
Vieillot,1816
Dromaiidae
Huxley, 1868
Populærnavn
emu
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenKasuarfugler
FamilieKasuarfamilien
UnderfamilieDromaiinae
SlektDromaius
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, de fleste unntatt befolkede, svært tørre eller tett begrodde områder
Utbredelse: Australia og Tasmania
Nominatformens utbredelse på fastlandet i Australia

Emu (Dromaius novaehollandiae) er en kjempestor flygeudyktig kasuarfugl (Casuariiformes), som i dag er stedegen for Australia med Tasmania.[1] Emu er eneste nålevende art i slekten emuer (Dromaius). Bare strutser (Struthio) blir større blant våre nålevende fugler.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Utbredelsen av emuer
Emu
Egg etter emu

Emu ble tidligere regnet til gruppen strutsefugler (Struthioniformes), men nyere forskning har avdekt at emuene er nærmest beslektet med kasuarene (Casuariiformes).[2] Tradisjonelt ble emuene klassifisert i sin egen familie, emufamilien (Dromaiidae), men de er nå flyttet til en egen underfamilie (Dromaiinae) i kasuarfamilien (Casuariinae).[3].

I dag er det bare en eneste art i slekten, men gjennom historien har det vært flere arter. Fossiler av emuer fra pliocen, funnet på det australske fastlandet regnes, i dag som en egen art, D. ocypus.[4] Det finnes også fragmentariske fossiler, trolig etter emuer, som daterer seg til miocen.[5]

I tillegg til nominatformen på fastlandet levde det en mindre underart av emu på Tasmania (D. n. diemenensis). Den døde ut omkring 1865, men siden har nominatformen blitt introdusert til øya. Det fantes også en dvergemu på Kangaroo Island, kangarooemu (D. n. baudinianus), men den døde ut omkring 1827. En annen dvergemu fantes på King Island, svartemu (D. n. minor), og var i live der fram til i 1805, da den døde ut i vill tilstand. Noen eksemplarer var sent til Frankrike året før, men disse døde ut i 1822. Svartemuen (på King Island) var den minste av underartene. Den var under meteren høy og veide omkring det halve av nominatformen.[6]

Noen autoriteter anerkjenner også rasene woodwardi (Nordvest-Australia) og/eller rothschildi (Sørvest-Australia), men artens nomadiske natur, sammen med fjærfargenes foranderlige natur i forbindelse med alder og bleking, argumenterer mot gyldigheten av flere raser på fastlandet i Australia.[7]

Emuen er en kjempestor flygeudyktig fugl med en høyde på 150–190 cm og en vekt på cirka 30–55 kg,[8] avhengig av kjønn og underart. Underarten på Tasmania er fysisk mindre enn nominatformen.[8]

Arten karakteriseres av en stor kropp med lange og svært kraftige ekstremiteter, med tre tær på hver fot, kun rudimentære vinger, lang hals og et lite hode med relativt kort nebb. Hos hannen er ansiktet, strupen og øvre del av nakken tilnærmet fjærløs (med bar blålig hud).[8] Hunnene ligner hannene, men de blir større og er gjerne noe mørkere enn hannene.[8] Den blålige bare huden er dessuten mer fargeintens hos hunnene.[8]

Emuen er alteter og eter friskt gress, gressfrø, røtter, skudd (spesielt Acacia), insekter og frukter. Fuglene kan normalt klare seg gjennom lang tid uten direkte tilgang på vann. Arten er enten standfugl eller nomadisk, avhengig av tilgangen på mat og vann. I Vest-Australia trekker også fuglene nord–sør og følger regntiden.[8]

Emuene parer seg i løpet av sommeren. Hannen bygger redet i en flat fordypning på bakken, typisk med en diameter rundt 1–2 m.[8] Hunnen legger typisk 5–15 egg som hannen ruger ut i løpet av 55–56 dager, uten å spise, drikke, avgi avføring eller forlate redet.[8] Kyllingene kan gå i løpet av 5–24 timer og de forlater redet 2–7 dager gamle, og de eskorterer av hannen de neste 5–18 månedene.[8] Ei uke gamle kan de både løpe og svømme, og emuer er faktisk ganske dyktige svømmere.[8] Avkommet får voksen fjærdrakt da de er omkring 3–5 måneder gamle.[8] Da er de omkring halve høyden av de voksne fuglene.[8] Ungene fortsetter å vokse til de er omkring 9–15 måneder gamle.[8] De regnes som forplantningsdyktige fra de er 2–3 år gamle.[8] Viltlevende emuer kan bli opptil ti år gamle, men i fangenskap kan bli eldre.[8]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[2]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b BirdLife International. 2016. Dromaius novaehollandiae. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22678117A92755836. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22678117A92755836.en. Downloaded on 22 May 2018.
  2. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Cassowaries and Emu (Casuariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.casuar1.01
  3. ^ Folch, A., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2016). [Common Emu (Dromaius novaehollandiae)]. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Miller, A.H. (1963). «Fossil ratite birds of the late Tertiary of South Australia». Records of the South Australian Museum. 14: 413–420. 
  5. ^ Walter E. Boles (2001). «A new emu (Dromaiinae) from the Late Oligocene Etadunna Formation». Emu. 101 (4): 317–321. doi:10.1071/MU00052. 
  6. ^ Olivia Rosane (2021) Scientists Discover First-of-Its-Kind Extinct Dwarf Emu Egg in a Sand Dune. EcoWatch, May 27, 2021.
  7. ^ Davis Jr, W. E. (2003). Ratites and Tinamous: Tinamidae, Rheidae, Dromaiidae, Casuariidae, Apterygidae, Struthionidae. The Wilson Journal of Ornithology, 115(2), 217-218. https://doi.org/10.1676/0043-5643(2003)115[0217:OL]2.0.CO;2
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Folch, A., D. A. Christie, and E. F. J. Garcia (2020). Emu (Dromaius novaehollandiae), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.emu1.01

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]