Hopp til innhold

Frikirker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frikirker betegner i norsk dagligtale protestantiske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke, uavhengige av statsmakten. De frikirkelige kirkesamfunnene regner seg som helt uavhengig av noen øvrige myndigheter, kun underlagt Gud selv.

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

De første frikirker ble dannet på 1500-tallet i sluttfasen av reformasjonen og ble drevet frem av anabaptistene, som sammen med unitarisme var den mest radikale bevegelsen under reformasjonen. Disse kristne reagerte på det katolske synet på at troen lå latent i alle mennesker, og at denne bare trengte å vekkes til live gjennom kirken og sakramentene. Både den katolske, lutherske og kalvinske kirke regnet seg som folkekirker der alle mennesker kunne vekke sin tro til livet. Anabaptistene mente på sin side at kirken var en institusjon som kun var til for de kristne som aktivt hadde omvendt seg. Dåpen var kun for dem som hadde omvendt seg til kristendommen, og anabaptistene avviste derfor dåp av spedbarn.

Verken Martin Luther eller Jean Calvin mente å opprette nye kirkesamfunn. Begge tok et oppgjør med den katolske kirke, men ønsket bare å forandre dens læremessige innhold og praksis. Anabaptistene på sin side mente den katolske kirke var kommet så på villspor at det ikke holdt å kun endre dens innhold; Kristi kirke måtte starte på ny fra grunnen av.

I motsetning til lutherdommen avviste også anabaptistene ethvert formalisert samarbeid med en statsmakt; kirken skulle være fri fra en hver sekulær makt og ha full råderett over seg selv. Ifølge Bibelen er Kristus kirkens hode, og derfor mente de at det kun var Gud som skulle ha myndighet over den jordiske kirke.

Senere dukket det flere frikirker opp i Europa og USA. Noen av disse gikk enda lenger i frikirkelig retning. Kongregrasjonalismen er læren om at hver enkelt menighet regner seg som helt selvstendige fra høyere organer i kirkesamfunnet. Disse forfektet normalt et kalvinsk læreinnhold. Pinsebevegelsen har et lignende syn.

Frikirker i Norge

[rediger | rediger kilde]

Mange av de frikirkelige kirkesamfunnene har også etablert seg i Norge. Allerede på 1700-tallet oppstod under ledelse av Søren Jensen Bølle en pietistisk-døperisk bevegelse som ble kalt zionittene. Også brødremenigheten (herrnhutene) fantes i Norge på samme tid.

Den første moderne frimenigheten, Skien Misjonskirke, ble stiftet i Skien i 1856 av Gustav Adolph Lammers, en prest som brøt med statskirken. Etter hvert ble det dannet flere menigheter som fulgte Lammers. Hovedårsaken til bruddet med statskirken var at de hadde et mer avvikende syn på dåp, nattverd, konfirmasjon, menighetstukt og menighetsordning. De lammerske menighetene ble opphavet til Det Norske Misjonsforbund. På slutten av 1800-tallet brøt en annen gruppe kristne seg løs fra Den norske kirke og stiftet i 1877 Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Bakgrunnen var et opprør mot sammenblandingen av stat og kirke. Læreinnholdet er ellers stort sett likt, bortsett fra det strukturelle. Der følger Frikirken, som er kortformen av navnet, presbyteriansk lære, det vil si at de i motsetning til Den norske kirke har et eldsteråd i hver menighet og et øverste organ i synoden. Den eneste frikirken med utspring i Norge som har fått internasjonal utbredelse er Brunstad Christian Church.