Habilitasjon
Habilitasjon (Habilitation) er et begrep som brukes i universitetssystemet på store deler av det europeiske kontinentet, og som innebærer at man kvalifiserer seg til de øverste stillingene ved universitetene (dvs. får professorkompetanse). Ordningen finnes i Frankrike, Tyskland, Sveits, Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Slovenia.
Det er en forutsetning at man fra før har tatt doktorgraden. Habilitasjonen skjer ved at kandidaten etter å ha kvalifisert seg gjennom publisering av vitenskapelige arbeider (den kumulative modellen), eller etter å ha skrevet en helt ny, lengre avhandling (opus magnum, latin 'stort verk'), forsvarer seg i offentlig disputas.
En person som har habilitert seg i Tyskland får tillatelse til å holde forelesninger, enten i form av venia legendi (tillatelse til å lese) eller sjeldnere venia docendi (tillatelse til å undervise), og blir privatdosent (Privatdozent). Dermed får vedkommende rett til å søke professorstillinger. Habilitasjonsordningen ble innført av Wilhelm von Humboldt i Preussen i 1809.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Rüdiger vom Bruch: Qualifikation und Spezialisierung: Zur Geschichte der Habilitation. I Forschung und Lehre. 2, 2000, s. 69–70.
- Jochen Fröhlich: Die Habilitation in Frankreich. Universität Karlsruhe: Froehlich_HDR_2005.pdf Arkivert 22. desember 2005 hos Wayback Machine.
- Ernst Schubert: Die Geschichte der Habilitation. I Henning Kössler (red.): 250 Jahre Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg. Universitätsbibliothek, Erlangen 1993, ISBN 3-922135-91-9, S. 115–151. (= Erlanger Forschungen, Sonderreihe 4).
- Hermann Horstkotte: Akademische Doktorspiele – Professor Dr. h.c. Volkswagen. Spiegel Online, 15. november 2007.