Hopp til innhold

Hernán Cortés

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hernan Cortes»)
Hernán Cortés
FødtHernán Cortés y Pizarro
1485[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Medellín (kronregionen Castilien)
Død2. des. 1547Rediger på Wikidata
Castilleja de la Cuesta (kronregionen Castilien)
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, guvernør, conquistador Rediger på Wikidata
Embete
  • Visekonge i Ny-Spania (1521–1521)
  • visekonge i Ny-Spania (1521–1524) Rediger på Wikidata
EktefelleCatalina Suárez Marcayda (15121522)
Juana Ramírez de Arellano y Zúñiga (–1583)
Partner(e)Malinche
Isabel Moctezuma
FarMartín Cortés de Monroy
MorCatalina Pizarro Altamirano[5]
BarnMartín Cortés
Leonor Cortés Moctezuma de la torre
Martín Cortés Zúñiga
Doña Juana Cortés de Zuñiga[5]
Doña Maria Cortés y Ramirez de Arellano[5]
NasjonalitetSpania[6]
GravlagtMexico by
UtmerkelserSantiago-ordenen
Signatur
Hernán Cortésʼ signatur
Våpenskjold
Hernán Cortésʼ våpenskjold

Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.

Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk.[trenger referanse] Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft)[trenger referanse]. I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya.[trenger referanse] I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.[trenger referanse]

Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg.[trenger referanse] For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.

En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre.[trenger referanse] Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri.[trenger referanse] Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.[trenger referanse]

I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann[trenger referanse].

På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans.[trenger referanse] Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés.[trenger referanse] Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham.[trenger referanse] Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.[trenger referanse]

Veien til Mexico

[rediger | rediger kilde]

Cortés ble født i Medellín i Extremadura i Kastilla i Spania. Han var født i en halvadelig familie[trenger referanse] og dro over havet for å skaffe seg et bedre liv. Han kom til Hispaniola, spanjolenes første koloni i den nye verden, i 1505. Siden fulgte han kaptein Velazquez til Cuba, som gjennom brutale massakrer av de innfødte ble erobret i 1511. Cortés var en respektert mann, og ble utnevnt til ordfører i en av de nye kolonibyene på øya.[trenger referanse] Da Velazquez som guvernør av øya ville sende en ekspedisjon til det nyoppdagede Mexico for å etablere handel, fikk Cortés overtalt ham til å velge ham som ekspedisjonens leder. Cortés anså framtidsutsiktene i Mexico som så store at han investerte store summer av egne midler for å gjøre ekspedisjonen enda større enn guvernøren hadde planlagt. Han hadde 521 mann og 16 hester fordelt på 11 skip da han la ut fra Cuba i januar 1519.[trenger referanse] Han mellomlandet på øya Cozumel utenfor Yucatanhalvøya, der han fikk et godt forhold til mayaindianerne som bodde der.[trenger referanse]

Mayaene kunne fortelle Cortés at det var to hvite menn som bodde blant mayaindianerne på fastlandet. Han fikk sendt bud etter dem, da han skjønte de kunne være til god nytte. Bare en av de hvite kom til Cozumel. Flere spanjoler var blitt tatt til fange av mayaene etter skibbrudd i 1511, men de fleste var blitt ofret til gudene. Han og en mann ved navn Guerrero unnslapp, men ble gjort til mayaenes tjenere. Guerrero hadde tilpasset seg livet på en slik måte at han ikke ønsket å vende tilbake til spanjolene. Han hadde giftet seg, fått barn, tatovert seg og fått en posisjon som krigsleder.[trenger referanse] Men Aguilar viste seg, som Cortés hadde forventet, å være til god nytte som tolk og kjenner av mayaenes væremåte.

Ettersom Cortés kjente til at de tidligere ekspedisjonene til Mexico hadde møtt hard motstand fra mayaene langs Yucatankysten, passerte han halvøya uten å gå i land. Først innerst i Mexicogolfen, på kysten av Tabasco-området, gikk han i land.

Det viste seg at Tabasco-området også var bebodd av fiendtlig innstilte mayaer. Spanjolene kom i kamp med mayaene, som ble beseiret. Mayaene og spanjolene møttes og inngikk en fredsavtale. Som et bevis på sine fredelige hensikter, overbrakte mayaene 20 kvinner til spanjolene. En av dem var en kvinne som var kjøpt som slave fra aztekerne i nord. Det viste seg å være en aztekisk adelskvinne som pga. intriger innad hos aztekerne ble solgt til mayaene.[trenger referanse] Hun viste seg å være både intelligent og språkmektig. Spanjolene kalte henne Dona Marina og brukte henne som tolk, først via Aguilar, deretter direkte etter hvert som hun tilegnet seg spansk.[trenger referanse] Etter hvert ble hun også Cortés' elskerinne og fødte ham en sønn. Blant indianerne gikk hun under navnet Malinche.

Mexicos første spanske koloni

[rediger | rediger kilde]
Kartet viser ruten Cortés benyttet fra kysten fram til aztekernes hovedstad Tenochtitlan.

Spanjolene gikk i land omkring 60 km nord for dagens Vera Cruz langfredag 1519 og grunnla kolonien La Villa Rica de la Vera Cruz. Der fikk Cortés sine menn til å utnevne ham som borgermester av den nye byen.[trenger referanse] Dermed hadde han skaffet seg en maktbase uavhengig av guvernør Velasques på Cuba. Cortés sendte et skip til Spania om at han la kolonien direkte under den spanske kongen, og frigjorde seg med det fra forpliktelse og lydighet overfor guvernør Velasques.[7] Fra nå anså Cortés ekspedisjonen han ledet som sitt private prosjekt.[trenger referanse] For å sikre seg at Velasques-lojale offiserer ikke skulle desertere og varsle Velasques, lot han brenne hele skipsflåten. Nå var det ingen annen vei å følge enn å stille seg bak Cortés og hans prosjekt.

Etter kort tid fikk kolonien besøk av indianere som inviterte spanjolene til sin by Cempoala lenger nord. Cempoala hadde på den tiden 80.000 innbyggere var større enn noen by i Spania.[trenger referanse] Indianerne i Cempoala fortalte at de, og mange andre folk, var ufrivillige vasaller under aztekerfolket, og de så på ankomsten av spanjolene som en mulighet til å kvitte seg med aztekerne. Cortés skjønte at den politiske situasjonen ville kunne gi ham mange støttespillere i hans plan om å erobre Aztekerriket, som på den tiden ennå var helt ukjent i Europa.[7]

Cortés fikk også besøk av utsendinger fra kong Moctezuma, med store mengder med gaver av edelt metall,[7] men også med beskjed om at kongen ønsket at spanjolene snudde. Men gavene fra Moctezuma gav bare Cortés blod på tann. Han gav beskjed om at han insisterte på å komme til kongebyen, og før han sendte utsendingene tilbake til Moctezuma, imponerte han dem med dramatiske oppvisninger med hester, dyr indianerne aldri før hadde sett. De bragte Moctezuma sine beretninger om villskapen og hurtigheten til "de tohodede uhyrene" (hest og rytter).

Etter sine oppvisninger marsjerte Cortez med sine menn inn i landet med det mål for øye å innta kongens hovedstad Tenochtitlan.

Allianse med tlaxcaltekerne

[rediger | rediger kilde]

På veien kom spanjolene i kamp med tlaxcaltekere, en folkegruppe som ikke var blitt underlagt aztekerne, og som var i kontinuerlig kamp med aztekerne. Cortés forsøkte å komme i kontakt med dem, og da han etter gjentatte trefninger endelig kom på talefot med dem, innså tlaxcaltekerne at det hadde store fordeler å alliere seg med nykommerne. Tlaxcaltekerne sendte straks flere tusen soldater til å følge Cortés og hans menn på hans videre ferd mot Tenochtitlan.

Massakren i Cholula

[rediger | rediger kilde]

På sin videre ferd møtte Cortés på utsendinger som inviterte ham og hans menn til Cholula, en aztekerby sør for ruten Cortés fulgte. Tlaxcaltecerne advarte ham om at det antakelig var en felle, men Cortez valgte likevel å takke ja til invitasjonen. Tlaxcaltekerne var ikke velkomne i byen, og slo leir utenfor, mens spanjolene ble tatt imot av bysborgerne og traktert etter beste evne. Tlaxcaltecerne fortsatte å advare Cortés, som imidlertid hadde sin egen plan for å komme eventuelle ondsinnede planer i forkjøpet. Under en mottagelse på byens sentrale torg, der flere tusen av byens innbyggere hadde møtt opp for å beskue de fremmede, satte han igang en voldsom massakre på alle de fremmøtte.[trenger referanse]

Legenden om Quetzalcoatl

[rediger | rediger kilde]

Overraskelsesangrepet og brutaliteten skapte sjokkbølger like til kongepalasset i Tenochtitlan. Kong Moctezuma sendte igjen utsendinger med beskjed om sine vennlige hensikter, men ba igjen spanjolene om å snu. Moctezuma var tydeligvis ambivalent om hva han skulle mene om de fremmede, og om hva han skulle gjøre med dem. Han kunne ha sendt hele sin hær, men gjorde det ikke. Man mener at han var handlingslammet, ettersom de fremmedes ankomst minnet skremmende mye om guden Quetzalcoatls løfte om å komme tilbake over havet fra øst.[trenger referanse] Quetzalcoatl var fremstilt med hvit hud og med skjegg.

Ankomsten til Mexicodalen

[rediger | rediger kilde]

Spanjolene lot seg ikke stanse. De presset på videre mot hovedstaden. For å komme dit måtte de over et fjellpass. Herfra kunne de se ned på Mexicodalen, en bred og frodig dal dekket av landsbyer og åkre. Midt i dalen lå Texcoco-sjøen, omgitt av flere byer, og med hovedstaden Tenochtitlan liggende som en øy ved vestbredden.

Fra fjellpasset delte veien seg i to. Den ene var sperret med tømmerstokker. Cortés antok at aztekerne ville at spanjolene skulle velge den åpne veien, og at det der ventet dem et bakholdsangrep. Han gav derfor ordre om å fjerne sperringen, og fulgte den stengte veien. De ankom Mexicodalen uten flere hindringer.

Tenochtitlan

[rediger | rediger kilde]
Cortés og La Malinche møter Moctezuma i Tenochtitlan 8. november 1519.

Spanjolene lot seg imponere av de velholdte åkrene og praktfulle byene de passerte, og beundret de velkledde og stolte innbyggerne som samlet seg langs veien for å beskue de fremmede.[trenger referanse] 6. november 1519 nådde de fyllveien som ledet ut til Tenochtitlan ute i sjøen. Byen hadde på denne tiden omkring 200.000 innbyggere og lå på en øy med adkomstveier på fyllinger. Byen var preget av velordnete avenyer, templer, markeder og kanaler.[7] Ved innsjøens bredd ble de møtt av et opptog av adelige aztekere, anført av kong Moctezuma, beskyttet mot solen av en baldakin båret av adelige menn. Etter de påkrevde høflighetsfraser, formidlet frem og tilbake av Malinche,[7] ble spanjolene geleidet inn til den store hovedstaden. Her fikk de losji i et av kongens palasser.

Cortes og hans følge gikk inn i byen 8. november 1519.[7] I 8 dager vandret spanjolene fritt rundt i byen som turister, og de ble overveldet av byens skjønnhet, renhet og orden. På torget i sentrum var det et stort marked med kjøp og salg, med egne dommere som sørget for at konflikter ble løst. Men de vemtes også av de blodige prestene som voktet over tempelpyramidene, hvor også de blodige offersteinene på toppen vakte avsky.[7]

Kong Moctezuma tas til fange

[rediger | rediger kilde]

Så ville Cortés markere seg. Han overtalte kongen til å la ham rydde et av templene og i stedet plassere et stort kors der. Handlingen vakte harme i befolkningen, og Cortés skjønte at han igjen måtte handle for å redde situasjonen. Han overtalte kongen til å følge ham til palasset der spanjolene bodde og stille seg under spansk "beskyttelse". Han var i realiteten blitt spanjolenes fange, men han fikk fortsette med sine kongelige plikter og befalinger.

Cortés skaffer seg forsterkninger

[rediger | rediger kilde]

Utpå våren kom det en melding om at en straffeekspedisjon var blitt sendt fra guvernøren på Cuba. Velazques hadde kommet under vær med at Cortés hadde sveket og forrådt ham. 1300 mann med lettkanoner og andre våpen var på marsj inn i landet for å arrestere Cortés.[trenger referanse]

Cortés tok halvparten av sine menn og dro dem i møte. Ved et listig, nattlig overfall tok han kontroll over hele ekspedisjonen, og overtalte alle til å gå over til ham, med løfter om de store skattene som ville bli dem til del når til kom til den forjettede by.[trenger referanse] Men da de kom til Tenochtitlan var freden over.

Massakren på danseplassen

[rediger | rediger kilde]

Cortés hadde overlatt kommandoen av de gjenværende spanjolene til sin nestkommanderende, kaptein Pedro de Alvarado. Han hadde i Cortés sitt fravær blitt invitert til en religiøs fest, der hundrevis av unge menn stolt viste fram krigsdanser i flotte fjærdekkede drakter, til rytmiske trommevirvler fra trommeslagere. Plutselig hadde Alvarado sluppet løs sine menn, som med hevede sverd hugget av trommeslagernes hender og massakrerte de dansende unge mennene. Alvarez påsto i etterkant at han fryktet at dansen var opptakten til bakholdsangrep på dem, mens andre spekulerer i at angrepet var et utspekulert forsøk på å ta kontroll over byen. Skrikene fra massakren alarmerte befolkningen i byen, og rasende bevæpnede menn kom snart strømmende fra alle kanter. Spanjolene fant det best å trekke seg tilbake til palasset, og bli der. Men først sikret de seg at de hadde med seg kong Moctezuma. Palasset ble omringet og beleiret.

Aztekernes beleiring av kongepalasset

[rediger | rediger kilde]

Slik var situasjonen da Cortés kom tilbake med 1600 menn, der de 1300 nyankomne var fulle av forventninger. Merkelig nok lot aztekerne forsterkningene komme inn i palasset uten at de ble hindret; antagelig var det fordi de kanskje trodde at de var lettere å få has på når alle var sperret inne et sted.[trenger referanse]

Kong Moctezumas død

[rediger | rediger kilde]

Cortés var rasende på Alvarado for handlingene som hadde ført til den dramatiske situasjonen, men nå gjaldt det å stå samlet. Cortés gjorde forsøk på utbrudd, men ble stanset av et regn av steiner, spyd og piler. Kapteinen rådførte seg med aztekerkongen, som anbefalte ham å sette fri hans bror Cuitlahuac, som da ville overtale befolkningen til å avslutte fiendskapet. Men straks Cuitlahuac var satt fri, satte han seg selv i spissen for opprøret. Kapteinen gjorde nå et nytt forsøk på å komme i dialog med aztekerne, denne gangen ved å føre kong Moctezuma opp på palassets tak, hvor han forsøkte å overtale dem til å være nådige mot spanjolene og la dem forlate byen. Han fikk hånlige tilrop om at de nå hadde valgt en annen konge, hans bror Cuitlahuac, og i neste øyeblikk ble Moctezuma truffet av en stein i hodet. Blodig og forslått ble han trukket unna av spanjolene, mens kampropene bare økte. Neste dag ble liket av Moctezuma kastet ut i en grøft bak palasset. Aztekerne mente spanjolene hadde myrdet Moctezuma nå som de ikke hadde nytte av ham mer, mens spanjolene hevdet at han døde av hodeskadene.

«Den triste natten»

[rediger | rediger kilde]

Spanjolene skjønte at deres dager var talte hvis de ikke greide å komme seg ut av byen. Anledningen kom natt til 1. juli 1520. Aztekerne holdt en religiøs fest, og utpå kvelden ble det stille. Cortés antok at aztekerne sov rusen ut, og grep sjansen. Spanjolene snek seg ut av palasset og ut på en av fyllveiene ut fra byen uten at noe skjedde. Men nå våknet byen til liv; kampropene gjallet, og aztekiske krigere strømmet til fra alle kanter, bakfra fra byen og med kanoer fra begge sider av fyllveien. En bro på fyllveien ble revet bort, og spanjolene syntes å være sperret inne på veien. Hundrevis av spanjoler og hester falt døde om i kampens hete; så mange døde at den åpne kanalen som sperret for videre ferd kunne fylles helt opp av de døde kroppene. De som kom etter kunne klatre over likene og kadavrene, og kom seg dermed i sikkerhet på land. Også her møtte spanjolene motstand, men de lyktes å drive aztekerne bort og komme seg i sikkerhet. Da Cortés endelig kunne samle sine tropper og ta dem i øyesyn, var det bare 300 mann igjen, hovedsakelig veteraner som kom sammen med Cortes i 1519.

Cortés visste at han kunne søke ly hos sine venner tlaxcaltekerne på andre siden av sjøen. Og spanjolene marsjerte avsted; ikke sør for sjøen, som ville være kortest, men nordover, gjennom sumper og ulendt terreng. Forgjeves ventet aztekiske styrker på spanjolene på sørsiden av sjøen. Men andre aztekiske styrker fulgte etter spanjolene, nådde dem igjen og engasjerte dem i et stort slag ved Otumba, like før de nådde Tlaxcala. Men trass i deres underlegenhet beseiret spanjolene aztekerne. Da spanjolene kom til tlaxcaltekerne fant de endelig den etterlengtede hvile og omsorg. Men tlaxcaltekerne var slettes ikke sikre på at alliansen med spanjolene burde forlenges. Mange tusen tlaxcaltekere hadde også falt "Den triste natten", som natt til 1. juli siden ble omtalt som. Etter en intens debatt blant deres ledere endte det likevel med at de ville fortsette med å stå ved spanjolenes side.

Kampen om Tenochtitlan

[rediger | rediger kilde]

Cortés planla nå å slå tilbake mot aztekerne. I januar 1521 var planene og forberedelsene klare. Spanjolene og tlaxcaltekerne gikk til angrep på den ene etter den andre av byene rundt Texcoco-sjøen,beleiret dem, og lyktes med å overtale dem til å gå over på deres side. I mai var alle byene rundt sjøen erobret, og angrepet direkte på Tenochtitlan kunne begynne. Cortés hadde latt bygge seksjoner til brigantiner; små skuter med seil, som nå ble satt sammen,satt på vannet og utstyrt med lettkanoner. I løpet av kort tid var aztekernes kanoer uskadeliggjort. Cortés og hans menn kunne marsjere over fyllveiene inn til Tenochtitlan uten å bli angrepet fra sjøen. Samtidig hadde han sørget for at aztekerne ikke kunne skaffe seg forsyninger fra land. Nå var det han som beleiret og blokkerte Tenochtitlan. Også akvedukten som førte vann fra land ut til byen ble slått i stykker (Texcoco-sjøen inneholdt brakkvann).

Men aztekerne lot seg ikke knekke så lett. De kjempet mot angriperne fra gatehjørne til gatehjørne, fra vinduer og døråpninger. Cortés skjønte at det var aztekerne som var i sitt ess i sin egen by, der de var lommekjente. Kapteinen svarte med å la rive hvert hus og fylle igjen hver kanal hans menn hadde erobret; dermed ble byen jevnt og trutt jevnet med jorden etter hvert som spanjolene og deres allierte trengte seg fram. I august var det bare et lite område igjen av den store byen, uten noen retrettmuligheter for de som var igjen. Aztekerne var utmattede, de var utsultede og desperate, trengt inn i et hjørne. Kampene stoppet opp, begge sider ventet på hva som nå skulle skje. Så oppdaget spanjolene en kano som forsøkte å legge fra i det skjulte fra det beleirede området; det bar kongens merke. Spanjolene forfulgte kanoen med en brigantin; snart oppgav kanoen flukten og snudde, og aztekernes kong Cuauhtémoc steg fram og overgav seg til sine beseirere. Cuauhtemoc var da en ung mann som knapt et år tidligere hadde overtatt som konge etter sin far Cuitlahuac, som hadde dødd kun 80 dager etter at han hadde overtatt etter Moctezuma.

Aztekerne og deres rike var knust. Byen ble endelig erobret av spanjolene 13. august 1521. De siste forsvarere av den engang så strålende byen fikk fritt leide ut, og vandret fillete og ydmykede inn til fastlandet for å starte et nytt liv aller nederst i samfunnet. Byen var i ruiner. På ruinene av og med fyllmassene etter Tenochtitlan lot Cortés bygge en ny by etter spansk mønster; Mexico by var grunnlagt.[7]

Cortés, aztekerrikets erobrer

[rediger | rediger kilde]

Den spektakulære seieren over aztekerne gjorde Cortés til en berømt og fryktet mann også blant indianerne. Nabokonger kom for å ved selvsyn få bekreftet ryktet om Tenochtitlans dramatiske fall, og underkastet seg straks en så mektig mann som Cortés måtte være. Snart var erobreren hersker over hele sentrale Mexico. Den siste aztekiske kongen var i hans varetekt, og han ble jevnlig torturert i forsøk på å fravriste ham hemmeligheten om hvor rikdommene spanjolene hadde sett i byen hadde blitt av. De mente kongen hadde gjemt dem unna. Av de edelmetallene Cortés like fullt hadde lyktes med å samle sammen, sendte han kongens rettmessige femtedel med et skip til Spania i 1522. Skipet ble kapret av franske kaprere i Biscaya, og de bragte skatten til kongen i Frankrike. De enorme verdiene skipet inneholdt vakte stor oppstandelse, i Frankrike og i resten av Europa.

Kong Cuauhtémoc ble hengt i et tre av Cortés i 1525 for mistanke om forsøk på "forræderi" (Opprørsforsøk).

Tiden etter

[rediger | rediger kilde]

I 1526 ble Cortés kalt tilbake til Spania for å stå til rette for beskyldninger om forræderi mot den spanske kongen. Anklagene kom fra misunnelige spanjoler som hadde kommet strømmende til Mexico for å mele sin egen kake. De misunte Cortés hans enorme innflytelse og popularitet blant indianerne, som respekterte ham for at han hadde befridd dem fra aztekernes åk.

Det lyktes ham å renvaske seg, men fikk ikke vende tilbake til Mexico som guvernør som han hadde håpet. En annen ble utnevnt, og han ble i stedet hertug og godseier i Oaxacadalen. Da han vendte tilbake til Mexico i 1529, kjente han ikke landet igjen. En pest hadde utryddet store deler av befolkningen, og de tidligere fruktbare åkerlandskapet var allerede begynt å bli overgrodd, og overalt var det stille, menneskemylderet var borte. Han skjønte at det ikke var mulig å hente noe utkomme der, og kastet seg ut i det han alltid hadde vært best på, nemlig organisering av ekspedisjoner for å utforske nytt land, i håp om igjen å finne rikdommer. Han dro ut for å utforske den nordlige vestkysten av Mexico,og oppdaget Baja California-halvøya, som han imidlertid trodde var en langstrakt øy. Men ulykker med tap av menneskeliv (spanske liv, indianske eller svartes liv var aldri noe tema) førte til at guvernøren av Mexico nedla forbud mot flere ekspedisjoner. Cortés vendte desillusjonert tilbake til Spania på slutten av 1530-årene.

Kampanjen mot Alger

[rediger | rediger kilde]

I 1540 erklærte keiser Karl V krig mot den muslimske sjørøverbyen Alger. Han inviterte alle gode menn til å delta i den forestående kampanjen, og Cortés investerte store deler av sin formue i et eget skip, mannskap og utrustning, med forventning om store fortjenester i rikdommene i byen. En stor hærstyrke ble satt i land på Nordafrikakysten,men et uvær presset den keiserlige flåte til havs, og gjorde samtidig den keiserlige hæren midlertidig kampudyktig . Cortés hadde erfaring med at det lot seg gjøre å vinne bare man var modig nok, og argumenterte for å fortsette mot målet. Men flertallet av offiserene stemte for å avbryte aksjonen, og hæren ble tatt ombord igjen i skipene straks de var tilbake. Men uværet førte til at skipet til Cortés gikk ned med mange menn og all utrustningen. Cortés klarte seg, men han tapte størsteparten av sin formue.

De siste år

[rediger | rediger kilde]

De siste årene av sitt liv levde Cortés i all enkelhet. Det vites ikke om han endte opp som fattig, da han fortsatt hadde noe midler. Men på tross av at han hadde erobret aztekerriket og samlet seg store verdier i Amerika, endte han opp med både å bo i enkle kår og være delvis glemt for sin bragd i sin samtid. Han døde på havet, på vei tilbake til Mexico 2. desember 1547.

Hvordan klarte Cortés det?

[rediger | rediger kilde]

Den mest vanlige forklaringen på at Cortés lyktes så effektivt med å erobre et så enormt rike med så få mann, er at spanierne hadde teknologisk overlegent utstyr. Muskettene deres tok lang tid å lade, og fikk derfor begrenset nytte. Hellebarder, jernsverd, og kanoner gjorde imidlertid sin nytte. For ikke å glemme rustninger og hjelmer, som beskyttet mot indianernes spyd med obsidianspisser. En annen grunn var Doña Marina. Cortés kunne få all den informasjonen han ville av henne og kjente derfor aztekernes strategier og forestillinger. Hun fungerte også som en fortolker av hva som ble sagt, og når hun oversatte det Cortez sa til kong Moctezuma, sørget hun for å ordlegge seg på en slik måte at Cortés' budskap fikk den rette virkning. En tredje grunn var at indianerne i utgangspunktet ikke kjempet for å drepe, men for å ta fanger de kunne ofre til gudene. Derfor fikk spanierne overtaket, siden de slaktet ned sine motstandere uten å blunke. Enda en mulig grunn var at aztekerne var blitt sterkt svekket etter en koppepest som rammet Tenochtitlan kort tid etter at spanjolene hadde forlatt byen, og som tok livet av tusenvis av aztekere (også deres konge Cuitlahuac). En siste og viktig grunn er også at de undertrykte indianerfolkene i aztekerriket så på spanjolene som befriere og gjerne stilte opp selv i kampen mot aztekerne. Dermed fikk Cortés en ekstrahær på mange titusen mann, og disse ekstra stridskreftenes betydning har nok blitt ganske undervurdert.

Konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

Fra erobringen i 1521 og fram til Mexicos selvstendighet i 1821, var det spanjolene som hersket over landområdet, og indianerne ble en underkuet underklasse, som ble behandlet som slaver. I løpet av 1500-tallet døde etter anslag over 85% av befolkningen, slik at det bare var ca. én million indianere igjen i 1600. Svært manger strøk med i en pest i 1526-27, idet indianerne ikke hadde motstandskraft mot sykdommene spanjolene hadde bragt med seg over havet. I dag er fortsatt indianerne et lite mindretall av befolkningen, og nasjonalspråket er spansk.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • H.D. Disselhoff: Cortés in Mexiko. Oldenbourg, München 1957.
  • Hammond Innes: Die Konquistadoren (Zweiter Teil: Cortez) Hallwag Verlag, Bern 1970.
  • Herbert Matis: Hernán Cortés. Musterschmidt, Göttingen 1967.
  • Hans-Otto Meissner: Meine Hand auf Mexico. Die Abenteuer d. Hernando Cortés. Cotta, Stuttgart 1970; Neuauflage: Klett, Stuttgart 1987, ISBN 3-12-920011-8.
  • Tzvetan Todorov: Die Eroberung Amerikas. Das Problem des Anderen. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1985, ISBN 3-518-11213-9.
  • José Luis Martínez: Hernán Cortés; Universidad Nacional Autónoma de México, México (D. F.) 1990, ISBN 968-16-3330-X.
  • Richard Lee Marks: Der Tod der gefiederten Schlange. Droemer Knaur, München 1993, ISBN 3-426-26576-1.
  • Claudine Hartau: Hernán Cortés. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg, 1994, ISBN 3-499-50467-7.
  • Salvador de Madariaga: Hernán Cortés. Manesse, Zürich 1997, ISBN 3-7175-8236-4.
  • Hugh Thomas: Die Eroberung Mexikos. Cortés und Montezuma. Fischer, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-596-14969-X.
  • Juan Miralles: Hernán Cortés. Inventor de México. México (Tusquets) 2001, ISBN 970-699-023-2.
  • Felix Hinz: „Hispanisierung“ in Neu-Spanien 1519–1568. Kovac, Hamburg 2005.
  • Vitus Huber: Beute und Conquista. Die politische Ökonomie der Eroberung Neuspaniens, Campus, Frankfurt a. M. / New York 2018, ISBN 9783593509532.
  • Vitus Huber: Die Konquistadoren. Cortés, Pizarro und die Eroberung Amerikas, C.H. Beck, München 2019, ISBN 978-3-406-73429-8.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Hernan Cortes, marques del Valle de Oaxaca, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hernan-Cortes-marques-del-Valle-de-Oaxaca, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Open Library, «Hernando Cortes», Open Library-ID OL4446990A[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Open Library, «Hernán Cortés», Open Library-ID OL477901A[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Open Library, «Hernan Cortes», Open Library-ID OL4585341A[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 18. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h Wilkerson, Jeffrey (oktober 1984). «Path to conquest». National Geographic (vol 166, no 4). 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]