Hettittisk kunst

Porten voktet av sfinkser i Alaca Höyük, Tyrkia

Hettittisk kunst ble fremstilt av den hettittiske sivilisasjonen i oldtidens Anatolia, innenfor dagens Tyrkia, og strekker seg også inn i Syria fra 1800-tallet til 1100-tallet f.Kr. Denne perioden faller inn under den anatoliske bronsealderen. Den er preget av en lang tradisjon med kanoniserte bilder og motiver som fortsatt er gjenkjennelige, gjort av håndverkere og kunstnere for å formidle mening til en stort sett alfabetisk befolkning. I ordene til Robert Alexander: «På grunn av det begrensede vokabularet til figurtyper [og motiver], var oppfinnelsen til den hettittiske kunstneren vanligvis et spørsmål om å kombinere og manipulere enhetene for å danne mer komplekse komposisjoner».

Mange av disse tilbakevendende framstillingene dreide seg om skildringen av hettittiske guder og rituelle praksiser. Det er også en utbredelse av jaktscener i hettittisk relieff og representasjoner av dyreformer. Mye av kunsten kommer fra urbane bosetninger som Alaca Höyük, eller den hettittiske hovedstaden Hattusa nær dagens Boğazkale. Forskere har vanskeligheter med å datere en stor del av hva som betegnes som hettittisk kunst, med henvisning til det faktum at det er en mangel på inskripsjoner og mye av det funnet materiale, spesielt fra gravplasser, ble flyttet fra sine opprinnelige steder og distribuert blant ulike museer i løpet av 1800-tallet. Imidlertid er større grupperinger av perioder blitt etablert, også kolonitiden,som tidene under det hettittiske gamle rike, det hettittiske nye kongerike og perioden med post-hetittiske stater.

Kolonitiden

Drikkekopp i form av en knyttneve; 1400-1380 f.Kr.; sølv; fra sentrale Anatolia; Museum of Fine Arts (Boston, USA)

Tarkasnawas segl, onge av of Mira; ca. 1220 f.Kr.; sølv; høyde: 1 cm, diameter: 4.2 cm; Walters Art Museum (Baltimore, USA)

Historikere viser til perioden rundt 1800- og 1700-tallet f.Kr. som «kolonitiden», før et større hettittisk rike ble etablert i regionen. Grupper i bosetninger i denne perioden omfattet ulike folk som hattianere, hurrittere og assyrere som bodde i handelskolonier, som hettittene deretter tok kontroll over da de flyttet inn i området. Kunststilen på denne tiden innebar assimilering av tidligere anatoliske symboler og oppfatninger. Før denne perioden og i løpet av 2000-tallet besto kunsten i det gamle Anatolia av ganske flate representasjoner av menneskelige figurer som funnet på gravplasser. Dette ble etterlignet i hettittiske elfenben som av en ung jente, halvt sittende, med kopper på brystene og iført en tradisjonell hette.

De fleste av gjenstandene som er tilgjengelige fra midten av 1000-tallet kommer i medium som utskårne elfenben, bakt leire og små segler. En gruppe elfenbenfigurer fra Acemhöyük, som nå er tatt vare på i Metropolitan Museum of Art i New York, blant dem en liten sfinks med lange hårkrøller over brystet som kunsthistorikere omtaler som «Hathorkrøller» (etter en egyptisk guddom). Når det gjelder segler, mens det fantes mer tradisjonelle seglsylindere, komposisjon av disse hettittiske stempelseglene hadde ikke en grunnlinje, og således er figurene fritt flytende. Guddommene har blitt identifisert som værguder som står på okser eller fjell. Denne framstillingen er gjentatt i senere kongelige relieffer på fjellsider.

Hettittiske folk fra denne kolonitiden tok på seg og inkorporerte motivene fra eldre sivilisasjoner som de hadde tatt kontroll over, og etterlignet de stedegne kunststiler, også i skildringen av dyr som hjort, løver, okser og rovfugler som ørner. Et vanlig kunstverk er dyreformede rhytoner (drikkekar), som kan være skulpturert av leire eller senere av metall. Spesielt rovfuglene er usedvanlig velformede. Vaser fra Hüseyindede Tepe i provinsen Çorum er eksempler på en type forseggjort keramikkvase med dyrefigurer og annen dekor i relieff; andre stykker i denne stilen er også funnet. Vasene, datert til omtrent 1650 f.Kr., er utstilt i Çorum arkeologiske museum.

Det gamle riket

Hettittisk sfinks av elfenben, 1700-tallet f.Kr.

På 1600-tallet f.Kr. hadde hettittene dannet en større stat med hovedstaden i Hattusa, og deres kunst begynte å omfatte større og mer permanente kunststykker som steinrelieffer i tillegg til den fortsatte tradisjonen med segler. I de senere årene har kunstgjenstander som er antatt å tilhøre denne perioden blitt flyttet til perioden med Det gamle riket, og det kan være at noen verk som tidligere ble tildelt den epoken faktisk er fra det hettittiske gamle riket. Hettittiske segler kunne være laget av alt fra bakt leire til gull. I tillegg til gjenstander som er overlevd, kommer en viss kunnskap om disse seglene også fra stempeltrykkene de etterlot seg på keramikk.

Figurer i perioden under Det gamle rike ble mer heftige, og ble framstilt i mer voldelige situasjoner. Dette gjelder for segl, relieffer og små 3-dimensjonale figurer. Et vanlig tema for kunstuttrykket på denne tiden var konfliktene og maktkamper mellom guddommelige skikkelser, noe som ikke var representert tilsvarende mye under Det nye riket. Andre scener, som ett relieff på halsen til en sølvbeger, oppbevart hos Metropolitan Museum of Art, skildrer guder under en jaktscene. Det er en følelse av tidsmessig progresjon i bildene av dette stykket, ettersom det er en hjort som lever og blir konfrontert, og deretter ligger felt og utsatt lenger ute langs kanten av begeret. Det er også en antagelse om åndelige konnotasjoner i denne kunstgjenstanden med hensyn til en «Beskyttende gud av de ville marker».

Det nye rike

Scene fra porten med sfinkser ved Alaca Höyüke

Fra og med 1300- og inn i 1100-tallet f.Kr. ble det i denne perioden skapt enda mer av relieffskulpturer i storskala, og figurer som er representert har en tendens til å være mer solide, med tykkere proporsjoner. Mye av kunsten som ble funnet fra den hettittiske tiden under Den nye riket er avdekket fra bosetningen Alaca Höyük. Det er uklart hvilken by i oldtiden denne korrelerer med, men det har blitt argumentert blant forskere for at det kan være Tawiniya, Arinna, Hanhana eller Zippalanda. Den vanligste oppfatningen blant lærde er at det er den hellige byen Arinna, på grunn av dens nærhet til hovedstaden Hattusa og de rituelle praksisene som er avbildet i kunsten der.

Et mye studert monument i dette området som kan ha blitt konstruert på dette tidspunktet, er en steinport flankert av to utskårne sfinkser og kyklopiskw blokker dekket av uferdige relieffer av en religiøs prosesjon og jaktscener. Denne prosesjonen synes å skildre hettittiske kongelige og seks prester som nærmer seg en gud i form av en okse, og en gruppe av underholdere blant annet akrobater og narrer på stiger. Jaktscenene er på blokker rett over denne prosesjonen. Det er en del akademisk diskusjon om den tilnærmede datoen for når denne strukturen ble bygget. Noen plasserer den mellom 1300- og1400-tallet, mens andre hevder at den hører hjemme i andre halvdel av 1200-tallet. Vokterne bærer de lange Hathorkrøllene som er vanlige for hettittiske sfinkser siden minst 1700-tallet f.Kr. og ble skåret ut av enkeltblokker av stein som var rundt 4 meter høye og nær 2 meter tykke. Et annet massivt monument er «Kongeporten» fra rundt 1400 f.Kr., som fører inn til tempeldistriktet i den øvre delen av byen Hattusa. Her ruver et lavt relieff av en gud, 2 meter høy.

Massiv løvestatue fra Sam'al, nå Istanbul

Andre hettittiske relieffer finnes på ikke-menneskeskapte strukturer (som berg og fjell). Mens noen hettittiske bergrelieffer ikke har inskripsjoner, og derfor er vanskelige å datere, kan andre tilskrives myndigheten til særskilte konger som Ḫattušili III eller Muwatalli II (begge på 1200-tallet f.Kr.). Relieffscener fra oldtidens Sam'al, i moderne Zincirli Höyük i den sørlige tyrkiske provinsen Gaziantep, omfatter en prosesjon av guder på den ene veggen og et bilde av en konge ved navn Tudḫaliya på veggen overfor den. Det er en rekke store liggende løver i stein, hvorav Babylons løve i Babylon er den største, gjort en på 600-tallet f.Kr. Det antas av kunsthistoriske grunner at den er hettittisk, framstilt i svart basalt under den hettittiske okkupasjonen av byen. Denne løven har blitt nasjonalt symbol for Irak.

De keramiske arbeidene som ble produsert på denne tiden, bortsett fra sjeldne dekorative stykker, var hovedsakelig ensfarget med enkle former og fokus på nytte og funksjon. Hettittene benyttet seg av keramikerens dreieskive, så vel som den frie skulpturen av mer dyrelignende former. Formene og produksjonsmetodene var ganske konsistente over hele Det nye riket. Et stykke fra landsbyen Gordion, i utkanten av Det nye riket (omtrent 70-80 km sørvest for den tyrkiske hovedstaden Ankara), kan i stor grad ligne på en kunstgjenstand fra hovedstaden Hattusa.

En liten steinsegl med hettittiske hieroglyfer er blitt oppdaget i Megiddo i oldtidens Israel, noe som indikerer handel utenfor Det nye riket. Den bekrefter også de diplomatiske båndene med oldtidens Egypt angitt av den hettittisk-egyptiske traktaten, siden Megiddo er et viktig stoppested for ambassadørbudene mellom de to regionene.

Det er påvist i et brev Ḫattušili III, hersker i et hettittisk rike i Anatolia fra rundt 1275 til 1245 f.Kr. skrev til den kassittiske herskeren i Babylon flere tusen km unna:

«Men min bror, vær så vennlig å send meg en skulptør. Så snart som han er ferdig med statuene vil jeg sende ham tilbake og vil være med deg igjen. Har jeg ikke sendt tilbake den tidligere skulptøren? Har jeg ikke holdt mitt ord? Min bror, nekt meg ikke denne skulptør.»

Dette brevet kaster lys på posisjonen til skulptørene som verdifulle kongelige tjenere, og verdien av kunstframstilling i tidlige sivilisasjoner, foruten bevis på den kulturelle kontakten mellom de ulike rikene i Det nære østen. Brevet kommer fra et kongelig arkiv med leirtavler med kileskrift som inneholdt store mengder med diplomatisk utveksling mellom hettittiske herskere og deres «brødre» (som tegn på at herskerne framstilte seg selv som likestilte med andre konger) i Babylon, Assyria og Egypt.

Anatolia er preget av høye fjell og dype daler, og således i utkanten av de store sivilisasjoner i Det nære østen. Den vestlige og sentrale delen var innenfor innflytelsesfæren til Egeerhavet, mens de østlige og sørlige delene til Syria og Mesopotamia. Kunsthistorikere som driver sammenlignende studier mener at hettittisk kunstframstilling med lokale håndverkere ikke var kompatibel med de forente og forfinete kunsten i Egypt og Mesopotamia, men reflekterte det desentraliserte vesen til det langstrakte hettittiske riket. «Likevel, her og der viste de bevis på personlighetens kraft og en skarpsindig observering i framstilling av dyr som unnskylder deres mangel på raffinement.» Men som i tilfellet med «Kongeporten» ved Hattusa nær dagens Boğazkale, de «oppnår en stemningsfull kraft og en teknisk perfeksjon som, hadde den vært generell, ville ha gjort hettittisk kunst til den mest uttrykksfulle av all kunstframstilling i oldtidens østen.»

Den post-hettittisk periode

• Se hovedartikkel: Syrisk-hettittiske stater

Statue fra den post-hettittisk periode, representerer kong Šuppiluliuma, hersker av luviske riket Pattin (Unqi)

I løpet av 1100-tallet f.Kr. gikk det hettittiske samfunnet over fra bronsealderen til jernalderen. Etter Det nye kongerikets fall ca. 1180 f.Kr. fortsatte mange aspekter av hettittisk kunst å eksistere i ulike regioner i Anatolia som tidligere var underlagt eller direkte påvirket av hettittiske politiske og kulturelle innflytelse. Politisk kollaps av Det nye riket ble fulgt av en rask nedgang i bruken av hettittisk språk, noe som økt framveksten av nært beslektet luvisk språk, men på samme tid forble innflytelsen fra den hettittisk kulturarv værende innen ulike felt av kunsthåndverk og visuell kunst, særskilt i mindre statsdannelser, både luviske og arameisk riker i det sørøstlige Anatolia og nordvestlige deler av det moderne Syria.

Kongeriket Karkemisj var det mest framtredende av disse småstatene. I alle disse regionene ble eldre hettittiske og luviaske arv i økende grad blandet med arameisk og assyrisk påvirkning. Selv om småstatene i den post-hettittiske perioden var langt mindre, økte faktisk framstillingen av offentlige skulpturer, og hvor med mange statuer og seremonielle utvendige veier foret med frittstående steiner (ortostater) utskåret med relieffer. Begrepene «post-hettittisk», «syrisk-hettittisk», «syrisk-anatolisk» og «luvisk-arameisk» benyttes alle for å beskrive denne perioden og dens kunstframstilling, som varte fram til statene ble erobret og kulturelt underlagt av Det nyassyriske rike på slutten av 700-tallet f.Kr. Disse terminologiske spørsmålene diskuteres ofte blant forskere, men er fortsatt uavklart.

Bergrelieffer

Hittittisk guddomer ved bergvegg i Yazılıkaya

Hettittene var framstående produsenter av relieffer i fjell og bergvegger, noe som utgjør en relativt stor del av de få kunstneriske restene de har igjen. Karabelrelieffet, lokalisert rundt 20 km fra tyrkiske Izmir, som ble framstilt for en konge hvis navn er blitt glemt. Det store relieffet ble sett av den greske historikeren Herodotos, som feilaktig trodde det viste en legendarisk egyptiske farao Sesostris. Monumentet besto opprinnelig av fire deler: to herskerfigurer hogd inn i klippen (Karabel A og B) og to inskripsjoner på steinblokker (Karabel C1 og C2). Monumentet som har stått i flere tusen år ble bevisst herjet og ødelagt i 2019 av ukjente personer som tyrkiske myndigheter har beskrevet som «skattejegere».

Dette, som mange hettittiske relieffer, er lokalisert nær en veistrekning, men er faktisk samtidig ganske vanskelig å se fra veien. Det er mer enn et dusin steder, de fleste over 1000 meter over havet, med utsikt over slettene og vanligvis nær vann. Disse ble kanskje plassert med et øye for hettittenes forhold til landskapet i stedet for bare som herskernes propaganda, tegn på «kontroll over landskapet», eller som grensemarkører, som det ofte har vært antatt. De er ofte plassert på steder med hellig betydning både før og etter hettittiske perioden, og tilsynelatende steder hvor den guddommelige verden noen ganger ble ansett for å bryte gjennom til den menneskelige, hva nå det måtte innebære.

Ved Yazılıkaya, en helligdom like utenfor hovedstaden Hattusa, er det en rekke med relieffer av hettittiske guder i prosesjon som dekorerer «kamre», laget ved å legge til barrierer mellom de naturlige fjellformasjonene. Stedet var tilsynelatende en helligdom, og muligens et gravsted, til minne om det regjerende dynastiets forfedre. Det var kanskje et privat rom for dynastiet og en liten gruppe av eliten, i motsetning til de mer offentlige relieffene nær veiene. Den vanlige formen for disse er å vise kongelige menn som bærer våpen, vanligvis holder et spyd, bærer en bue over skulderen, med et sverd ved beltet. De har attributter assosiert med guddommelighet, og blir derfor forstått som «gudekrigere».

Andre bergrelieffer finnes ved İvriz, Manisa, Hanyeri, Fıraktın, Gökbez, İmamkullu, og Hemite.

• 
  Manisarelieffet, foto 2010
• 
  Karabelrelieffet, (1200-tallet f.Kr., tegning ca. 1840
• 
  Karabelrelieffet, foto 1991
• 
  Hanyerirelieffet, 1200-tallet f.Kr., foto 1995
• 
  Fıraktınrelieffet, 1200-tallet f.Kr., foto 2013

Litteratur

• Bonatz, Dominik (2007): «Religious Representation of Political Power in the Hittite Empire», Heinz, Marlies; Feldman, Marian H., red.: Representations of Political Power: Case Histories from Times of Change and Dissolving Order in the Ancient Near East, Eisenbrauns, ISBN 157506135X, 9781575061351
• Bryce, Trevor R. (2002): Life and Society in the Hittite World. New York: Oxford University Press. ISBN 9780199241705.
• Bryce, Trevor R. ([1998] 2005): The Kingdom of the Hittites, (2. utg.). New York: Oxford University Press. ISBN 9780199279081.
• Bryce, Trevor R. (2012): The World of The Neo-Hittite Kingdoms: A Political and Military History. New York: Oxford University Press. ISBN 9780191505027.
• Bryce, Trevor R. (2009): The Routledge Handbook of the Peoples and Places of Ancient Western Asia: The Near East from the Early Bronze Age to the fall of the Persian Empire. London-New York: Routledge. ISBN 9781134159079.
• Gilibert, Alessandra (2011): Syro-Hittite Monumental Art and the Archaeology of Performance: The Stone Reliefs at Carchemish and Zincirli in the Earlier First Millennium BCE. Berlin-New York: Walter de Gruyter. ISBN 9783110222258.
• Hawkins, John David (1982): «The Neo-Hittite States in Syria and Anatolia», The Cambridge Ancient History. Bind. 3. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521224963; s. 372–441.
• Harmanşah, Ömür, red. (2014): Of Rocks and Water: An Archaeology of Place, Oxbow Books, ISBN 1782976744, 9781782976745
• Osborne, James F. (2020): The Syro-Anatolian City-States: An Iron Age Culture. New York: Oxford University Press. ISBN 9780199315833.
• Sader, Hélène (2010): «The Aramaeans of Syria: Some Considerations on their Origin and Material Culture», The Books of Kings: Sources, Composition, Historiography and Reception. Leiden-Boston: Brill. ISBN 978-9004177291; s. 273–300.

Eksterne lenker

• (en) Hittite art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Sfinxport, 1450-1200 f.Kr, dansk nettsted med bilder

Autoritetsdata