Hopp til innhold

Karolingerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Karolingertiden»)

Karolingerne, eller karolingernes dynasti, var en frankisk adelsslekt med opphav i slektene pipiniderne og arnulfingerne600-tallet.[1] Navnet «Karoling» (middelalderlatinske karolingi, en endret utgave av ikke attesterte gammelhøytyske *karling, kerling, i betydningen «etterkommer fra Karl», sammenlign med middelhøytyske kerlinc)[2] avledet fra det latiniserte navnet Karl Martell: Carolus.[3] Slekten konsoliderte sin makt på slutten av 700-tallet, skaffet seg høyere posisjoner som maior palatii, rikshovmestre, og adelskap som dux et princeps Francorum, hertug av frankerne, og ble de facto herskerne av frankerne som den virkelige makten bak tronen.

Ved 751 hadde merovingenes dynasti, som til da hersket over de germanske frankerne ved rett, blitt fratatt denne retten med godkjennelse av pavedømmet og adelen, og en karolinger, Pipin den korte, ble kronet som konge av frankerne. Det karolingiske dynasti nådde sitt høydepunkt ved kroningen av Karl den store (fransk: Charlemagne; latin: Carolus Magnus)[4] som den første keiser i vest på over tre århundrer. Hans død i 814 førte til en omfattende periode med fragmentering og nedgang som til sist førte til utviklingen av områdene til de moderne nasjonalstatene Frankrike og Tyskland. Området Vestfrankerriket (latin: Francia occidentalis), det området som ble til Frankrike, fikk imidlertid en vekst og framgang under den karolingiske perioden grunnet økonomisk aktivitet fremmet av større internasjonal handel.

Et karolingisk familietre, fra Chronicon Universale av Ekkehard av Aura, 1100-tallet.

Den slekten som kom til framskaffe de mektigste herskerne i Europa på 700-tallet kom fra Austrasia hvor de som etterkommere av Pipin og Arnulf, rådgivere av kongen. Pipin den eldres sønn Grimoald og sønnesønn Pipin II var begge rikshovmestre i Austrasia.[5] Tradisjonell historiografi har vurdert karolingernes overtagelse av kongsmakten som en lang framvekst til makt, ledsaget av et forhastet forsøk på å gripe tronen gjennom Childebert den adopterte (død 656). Denne framstillingen er ikke akseptert i dag. Isteden er kroningen i 751 vurdert som et produkt av aspirasjonen til en mann, Pipin, og av kirken, som hele tiden var på søken etter mektige sekulære beskyttere og for å kunne utvide kirkens egen åndelige og verdslige innflytelse.

Dynastiet regnes vanligvis å ha blitt grunnlagt av Arnulf, biskop av Metz tidlig på 600-tallet, som samlet seg en god del makt og innflytelse i de merovingiske kongedømmene. Hans sønn Ansegisel giftet seg med Begga, datteren til Pipin den eldre, og deres sønn var Pipin II av Herstal. Det er fra Pipins bestefedre at dynastiet fikk sine tidlige (før Martell) navn: arnulfingene eller pipinidene. Rikshovmesterembetet i kongedømmet Austrasia startet med Ansegisel og fortsatte med Pipin av Herstal.

Pipin erobret Neustria i slaget ved Tertry i 687 og spredte arnulfingernes autoritet over alle frankerne.[5] Pipin ble etterfulgt av sin sønn, Karl Martell, som rikshovmester, som igjen var far til Pipin den yngre. Innen dette tidspunktet hadde merovingiske rois fainéants (gjør-ingenting konger) ingen makt som rikshovmestrene ikke allerede hadde tatt i det foregående århundret av mindreårige konger, regenter og borgerkriger. Maktkampene i nordlige Frankerriket hadde alvorlig svekket merovingene og deres rikshovmestre: I sør hadde regional identitet blitt smidd, og i Aquitania, hovedsakelig dagens franske region Aquitaine, hadde deres egen hertug, patricus i Provence var i all vesentlighet en uavhengig hersker, og adelen i region Burgund brydde seg lite om frankerne i nord.[5] De ulike germanske stammene bortenfor Rhinen var fortsatt under frankisk overherredømme i Dagoberts dager presset for uavhengighet, og selv i nordlige Frankerriket var merovingene og deres rikshovmestre ofte maktesløse i stoppe aktivitetene til adelen som styrte sine egne land og hadde kontroll over kirkens land gjennom sine familieklostrer, og tidvis hadde utnevnt egne biskoper fra egen slekt.[6]

Karolingisk denier fra Lothar I, preget i Dorestad (Midtre Frankia) etter 850.

Det var den illegitime sønnen til Pepin II, Karl Martell (Martell = «hammeren»), som begynte gjenforeningen av Frankerriket, og som ga navn til dynastiet. Med sin egen klientkonge fra merovingene gjenforente han nordlige Frankerriket og begynte å gjenerobre de tidligere besittelsene til merovingene. Han husket særlig for sin seier over muslimene ledet Abd ar-Rahman, som truet Tours. Han hadde til hensikt å plyndre og ødelegge den kristne helligdommen til sankt Martin og deretter å legge vestlige Europa inn under islam.[6] Slaget ved Poitiers (også kalt slaget ved Tours) den 10. oktober 732 som var et vendepunkt ved frankerne beseiret den islamske hæren og emir Abd ar-Rahman ble drept. Dette slaget stoppet den nordlige framrykningen til islam fra Den iberiske halvøy, men seieren demonstrerte Karl Martells overlegenhet over hertug Odo av Aquitania. Det begynte også en rekke angrep mot Pyreneene, ikke bare for å presse muslimene sørover, men også for å etablere frankerne på nytt som herskere av sørlige Gallia. Martell drev også krig inn i Burgund og Aquitania. Hans sønn Pepin III (den korte) drev også krig Burgund og Provence og gjenerobret disse områdene for Frankerriket.[6]

Den største av karolingiske monarken ble Karl den store som ble kronet som keiser av pave Leo III i Roma i 800. Hans rike, tilsynelatende en fortsettelse av Romerriket, er referert til historiografisk som det karolingiske riket. Den tradisjonelle frankiske (og merovingiske) praksisen med foredele arven mellom flere arvinger ble fortsatt av de karolingiske keiserne, skjønt konseptet udelelighet av riket var også akseptert. Karolingerne hadde praksisen å gjøre sine sønner til småkonger i ulike regioner (regna) i riket, som de kunne arve ved sin fars død. Som følge av Ludvig den frommes død i 840, utkjempet de etterlatte voksne karolingerne en innbyrdeskrig i tre år som først ble avsluttet med traktaten i Verdun i 843. Fredsavtalen delte riket i tre deler mellom de tre barnebarnene til Karl den store. Karolingerne fortsatte å holde tronen i alle de tre seksjonene som ble skapt

Karolingerne skilte seg markant fra merovingene ved at de ikke tillot at sønner utenfor ekteskap hadde rett til arv, muligens en anstrengelse for å forhindre innbyrdeskrig blant arvingene og sikre en begrensning på oppdeling av riket. På slutten av 800-tallet var det mangel på egnede voksne arvtakere blant karolingerne, noe som gjorde det mulig at Arnulf av Kärnten, en sønn utenfor ekteskap av en lovlig karolingisk konge, kunne slå seg opp.

Karolingerne ble erstattet i det meste av regionene (regna) i riket i 888. De hersket videre i Østfrankerriket fram til 911 og de holdt tronen i Vestfrankerriket periodevis fram til 987. En yngre undergren av karolingerne fortsatte å styre i Vermandois og Nedre Lorraine etter at den siste konge døde i 987, men de søkte aldri kongetronen i sine fyrsteriker og inngikk fred med de nye herskende familier. En kronikør i Sens daterte slutten på karolingernes styre med kroningen av Robert II av Frankrike som juniorhersker med sin far, Hugo Capet, og således begynte dynastiet til huset Capet.[7]

Karolingerne som dynasti døde ut i mannlige slektslinjen da Eudes, greve av Vermandois, døde. Hans søster Adelaide, grevinne av Vermandois, døde i 1122.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Carolingians» i: Encyclopædia Britannica, 11. utg., Cambridge University Press.
  2. ^ Babcock, Philip, red. (1993): Webster's Third New International Dictionary of the English Language, Unabridged. Springfield, MA: Merriam-Webster, Inc., s. 341.
  3. ^ Hollister, Clive: Bennett, Judith (2005): Medieval Europe: A Short History, McGraw-Hill Europe; 10. utg., s. 97.
  4. ^ Tilnavnet Magnus ble norsk kongsnavn fra og med Magnus den gode
  5. ^ a b c Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 96
  6. ^ a b c Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, s. 97
  7. ^ Lewis, Andrew W. (1981): Royal Succession in Capetian France: Studies on Familial Order and the State. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, ISBN 0-674-77985-1, s. 17
  8. ^ Louda, Jirí; MacLagan, Michael (1999): Lines of Succession: Heraldry of the Royal Families of Europe, 2. utg., London, U.K.: Little, Brown and Company, tabell 64.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Reuter, Timothy (1991): Germany in the Early Middle Ages 800–1056. New York: Longman.
  • MacLean, Simon (2003): Kingship and Politics in the Late Ninth Century: Charles the Fat and the end of the Carolingian Empire. Cambridge University Press.
  • Leyser, Karl (1994): Communications and Power in Medieval Europe: The Carolingian and Ottonian Centuries. London.
  • Lot, Ferdinand. (1891): «Origine et signification du mot 'carolingien'» i: Revue Historique, 46(1), s. 68–73.
  • Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing
  • Oman, Charles (1914): The Dark Ages, 476-918. 6. utg., London: Rivingtons.
  • Painter, Sidney (1953): A History of the Middle Ages, 284-1500. New York: Knopf.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]