Kongsfjorden (Svalbard)

«Kongsfjorden» omdirigeres hit. For andre betydninger, se Kongsfjorden (andre betydninger).

Kongsfjorden
Land		Norge
Type		fjord
Lengde		26 km
Del av		Barentshavet
Posisjon
Kongsfjorden 78°58′N 11°51′Ø
Kongsfjorden på Commons

Kongsfjorden (engelsk: Kings Bay) er en fjord på vestkysten av Spitsbergen, i Oscar II Land på Svalbard. Den er 26 kilometer lang og varierer mellom 6 og 14 kilometer bred. Dybden er betydelig, midlere dyp er 100 meter og bunndyp på inntil 220-250 meter. Saliniteten er typisk 34-35 psu. Avgrensningen ytterst er Kapp Mitra på Mitrahalvøya i nord, og Kvadehuken på Brøggerhalvøya i sør. Ut i Nordishavet fortsetter fordypningen i Kongsfjordrenna.

Den nordlige fjordarmen heter Krossfjorden, og strekker seg inn i Albert I Land og Haakon VII Land, mens selve Kongsfjorden skjærer inn sørøstover. Innerst i Kongsfjorden renner to isbreer ned i fjordbunnen: Kongsbreen (en del av Kronebreen), og isbreen Kongsvegen. Fjellene er opp til 1 000 meter høye i nord og 900 meter i sør. Det er i alt fire fyrlykter langs sørsiden av fjorden.

Øyene i fjorden er den store Blomstrandhalvøya, og de langt mindre Loénøyane og Storholmen- de to sistnevnte i Kongsfjorden fuglereservat.

I sørvest, på østsiden av Brøggerhalvøya ligger kullfelt med den tidligere gruvebyen Ny-Ålesund, som nå er base for arktisk forskning og har flyplass. Kongsfjorden er populær blant turister. Gruveulykken i gruven drevet av selskapet Kings Bay i 1962 var grunnlaget for den såkalte Kings Bay-saken hvor Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå av.

Dette var en trygg ankringsplass som ble mye brukt av sel- og hvalskuter i eldre tider.

Det norske navnet er en oversettelse av det opprinnelige engelske navnet Kings Bay.

Marin flora og fauna

Kongsfjorden har en blanding av arktisk og atlantisk vann, med tilførsel av ferskvann og sedimenter fra smeltevarr av isbreer, hovedsakelig fra brefrontene av Kongsbreen. Vanntemperaturen synker aldri under frysepunktet, og produksjonen av fytoplankton (planteplankton som i både Adventfjorden og Rijpfjorden assosieres med sommeren (henholdsvis mai-juni og juli-august), starter i Kongsfjorden allerede i midten av april.

I fjorder som Adventfjorden og Rijpfjorden uten noen brefront, synker elveførte sedimenter raskere til bunnen og spres videre langs den, mens sedimenter som renner ut ved brefronter som i Kongsfjorden, bruker lengre tid på å synke og spres gjennom den pelagiske vannsøylen og kan vaskes flere kilometer bort fra brefronten. Dette betyr at det er lite bentisk bunnliv i sørøstre Kongsfjorden. Det meste av mirkoorganismene i fjorden er pelagiske, med forekomster av alger, krill, og andre vanlige arktiske grupper. Som ellers på Svalbard, er kiselalger (diatomer) en viktig alge-gruppe som florerer også i denne fjorden sommerstid, i de øvre solrike, men næringsfattige overflatelagene.

Typiske atlantiske arter i fjorden er raudåte (Calanus finmarchicus), Pareuchaeta norvegica, Oithona atlantica, Themisto abyssorum, Thysanoessa, Heterorhabdus norvegicus, og Tomopteris helgolandica. Ved innsig av kalde strømmer fra nord dominerer de mere arktiske ishavsåte (Calanus glacialis), feitåte (Calanus hyperboreus), Metridia longa, Themisto libellula, og vingesnegl-artene Clione limacina og Limacina helicina.

I en norsk-britisk, komparativ studie av Rijpfjorden og Kongsfjorden 2006-08, viste det seg at det vanlige vertikale vandringsmønster som zooplankton framviser i vannsøylen, mot bunnsedimentene for å unngå predatorer, var tydelig om våren og sommeren men lite systematisk i de to fjordene sommerstid. Artsfordelingen var ulik med mye raudåte, feitåte og ishavsåte, amfipoder (Themisto), den 4 cm lange amfipoden Gammarus wilkitzkii - og mindre Eulalia, flerbørstemarkene Chaetognathi og Metridia longa i den nordvendte Rijpfjorden. Tilsvarende var det størst innslag av raudåte, feitåte, ishavsåte, Chaetognathi, Metridia longa - og mindre Themisto og Eulalia i den vestvendte Kongsfjorden - hvor amfipoden Gammarus wilkitzkii var helt fraværende. Større omfang av havis gjør den biologiske primærproduksjonen mindre og dette reduserer den vertikale karbon-synkingen som er avgjørende for bentisk liv (bunnliv) i fjordene.

I 2002 hadde Kongsfjorden betydelig innsig av varm, atlantisk vann, i og med oppblomstringen dette året av dinoflagellat-artene Protoperidinium conicum. Dominante arter av dinoflagellater er ellers den arktiske Islandinium minutum som lever i kalde arktiske vann, og mindre mengder Protoperidinium og Spiniferites frigidus. I Rijpfjorden var det til sammenlikning den enda mer høy-arktiske Pentapharsodinium dalei som dominerte.

Verneområder

Kongsfjorden har en rekke verneområder, tre basert på sjøfugl og et mer generelt områdevern. Regnet fra nord er disse:

• Guissezholmen fuglereservat, bestående av Guissezholmen i nord mot Krossfjorden.
• Blomstrandhamna fuglereservat, helt nord på Blomstrandhalvøya.
• Kongsfjorden fuglereservat som også er Ramsarområde, og utgjøres av Lovénøyane og Storholmen like øst for Ny-Ålesund.
• Ossian Sars naturreservat innerst i fjordbotten mot Kongsbreen.