Tap av den klerikale status

Laisert biskop 2008 (pro gratia): Paraguayansk president Fernando Lugo

Den berømte statsmann Charles-Maurice de Talleyrand, en biskop som allerede var blitt ekskommunisert på grunn av sin delaktighet ved tilblivelsen av de franske revolusjonæres Constitution civile du clergé i 1790, og som senere aktet å gifte seg med sin mangeårige elskerinne Catherine Grand, ble laisert i 1802.

Amerikanske tidligere erkebiskop og kardinal Theodore McCarrick, laisert 2019 ad poenam

Tap av den klerikale status, vanligvis omtalt som laisering, fra laisere (gresk/latin) sikter i den katolske kirke til den kirkerettslige akt som løser eller fratar en kleriker (biskop, prest eller diakon) fra de plikter og rettigheter som tilkommer den geistlige i kraft av ordinasjonssakramentet.

Terminologi

Ordet kommer fra laicus, legmann. Til tross for ordet laisering betyr ikke dette at den katolske geistlige blir lekmann i egentlig forstand, og laisering er da heller ikke den terminologi som benyttes i katolske lovbøker og rettsbestemmelser. Men personen blir for praktiske formål nokså likestilt med en lekmann, og ordet holder seg som en kortform særlig i dagligtale for det ordrike tap av den klerikale status.

Laiseringsprosess

I den katolske kirke er laisering den prosess hvor en diakon, prest eller biskop blir løst fra sine ordinasjonsløfter, det vil si lydighets- og kyskhetsløfte (med blant annet sølibat), og for ordensprester fra fattigdomsløftet.

Bare paven kan løse en person fra ordinasjonsløftene. Dersom det ikke dreier seg om en ugyldig ordinasjon skjer dette enten på vedkommendes eget ønske, eller som en straffeforføyning.

- etter den geistliges eget ønske (pro gratia): Dette er når laisering skjer etter at paven har mottatt en begrunnet søknad fra personen det gjelder, hvor det normalt også må være lagt ved vitneutsagn og dokumentasjon som styrker søknaden. Kravet for å få innvilget laisering er at man kan vise at det er umulig for personen å fortsatt virke som kleriker og at det vil være til beste for både ham og kirken at han løses fra løftene. Søkeren har rett til assistanse med å skrive søknaden og å innhente vitneutsagn fra sitt bispedømme (normalt ved tribunalet) eller sin orden. Det knytter seg i regelen ikke noe stigma til en slik laisering, skjønt den kan av og til bli tatt imot av med skuffelse innen deler av den geistliges omgivelser.

- som straffereaksjon (ad poenam): Laiseringer kan også finne sted dersom kirken finner at personen er uegnet til prestegjerningen, gjerne i forbindelse med visse spesielt alvorlige forbrytelser som seksuelle overgrep mot barn, skjending av nattverden, og krenkelse av skriftemålets hemmelighet.

Konsekvenser

Xabier Arzalluz (1932-2019) var ledende baskisk politiker; han var tidligere prest i jesuittordenen.

Etter laiseringen er personen igjen å regnes som likestilt en legmann i det praktiske liv. Ettersom han også er fri fra lydighetsløftet kan han bosette seg der han vil, men er ikke automatisk fri fra sølibatsløftet, og for å kunne gifte seg i Den katolske kirke trengs det en egen dispensasjon. Den viktigste grunnen til at personer søker om laisering har historisk vært at han har et ønske om å gifte seg.

Selv om den laiserte igjen regnes som legmann, er han det strengt tatt ikke; han er bare ikke lenger underlagt de prestelige løfter og har heller ikke rett til å virke som prest. Årsaken til dette er at ordinasjonen i Den katolske kirke regnes som et pregende sakrament, hvilket vil si at man mener det setter et uutslettelig spor på den som har mottatt det gyldig, og at det bare kan mottas en gang. Det er dermed slik at dersom personen på et senere tidspunkt ønsker å vende tilbake til prestegjerningen, og omstendighetene er slik at en søknad om dette blir innvilget av kirken, vil det ikke bli foretatt en ny ordinasjon, bare ny avleggelse av løftene. Det følger også at en laisert prest vil kunne formidle sakramentene gyldig, men ulovlig etter kirkeretten. Unntaket er dersom det gjelder skriftemål fra en person i dødsfare, som vil være gyldig og lovlig.

I et brev fra februar 2001, undertegnet av kardinal Ivan Dias oppfordret Vatikanet biskopene å engasjere laiserte prester, som hadde giftet seg, at disse ble engasjert i menighetsarbeidet. Under de nye og mer presiserte reglene, og under biskopens veiledning, kan disse undervise både på skoler og universiteter, ivareta kontakt med menigheten der hvor prester ellers ville ha gjort det, og administrere utdelingen av kommunionen.

Laisering av biskoper

Laisering av biskoper, frivillig eller ufrivillig, forekommer svært sjelden, selv om det har skjedd noen ganger gjennom historien.

De mest kjente tilfellene er Charles-Maurice de Talleyrand i Frankrike i 1802, Emmanuel Milingo i Zambia i 2009 og Raymond Lahey i Canada i 2012. Józef Wesołowski, en polsk erkebiskop som hadde vært nuntius (pavelig ambassadør), ble utestengt fra den klerikale stand i 2014 på grunn av seksuelt misbruk av mindreårige. Vatikanet reiste dessuten kriminell anklage mot Wesołowski knyttet til dette seksuelle misbruk, og rettstermin var fastsatt. Den ble imidlertid utsatt i juli 2015 på grunn av Wesołowskis dårlige helse. Han døde den 27. august 2015 før rettssaken hadde kunnet komme i gang.

Fernando Lugo, biskop av San Pedro i Paraguay søkte om å bli laisert i 2005 for å kunne stille til som presidentkandidat. Søknaden ble først avslått, men Roma suspenderte ham fra embetet da han allikevel stilte som kandidat. Etter å ha blitt valgt til president i 2008, ble han laisert.

Den 13. februar 2019 ble den 88 år gamle amerikanske tidligere kardinal Theodore Edgar McCarrick, som hadde vært biskop av Metuchen og erkebiskop av Newark og så Washington DC, fratatt sin klerikale status. Pavestolen fant ham skyldig i en rekke seksuelle overgrep.

I middelalderen

I middelalderen forekom det at laiserte prester ble brennemerket i hendene for at de ikke skulle kunne utgi seg for å være i prestetjeneste, spesielt i noen områder hvor man hadde problemer med tidligere prester som profitterte på å selge kirkelige tjenester. Dette ble ansett som en nødvendig fremgangsmåte fordi det ikke fantes identitetspapirer eller andre måter å bekrefte en personer kirkelige status på, og en som kunne sin latin ville lett kunne utgi seg for å være aktiv prest til tross for laiseringen. I moderne tid utstedes det etter behov en celebret, et identitetskort som viser at presten har rett til å formidle sakramentene. Et slikt kort har ett års varighet, og inndras ved laisering.

Referanser

Autoritetsdata