Hopp til innhold

Marilyn Monroes død

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marilyn Monroes krypt.

Marilyn Monroes død, som følge av en overdose sovemedisin, er en av de mest debatterte konspirasjonsteoriene i det 20. århundre. Mange spørsmål er fortsatt ubesvart om omstendighetene rundt hennes død 5. august 1962, og tiden fra liket ble funnet til politiet ble varslet.[1][2][3]

Det siste døgnet

[rediger | rediger kilde]

Om kvelden 3. august 1962 hadde Monroe en rolig middag med pressesekretæren sin, Pat Newcomb, som skulle overnatte hos henne til neste dag.[4] Monroe sov dårlig natt til 4. august.[5] Om morgenen ankom hennes hushjelp, Eunice Murray.[6] Monroe luket bort ugress da fotografen Lawrence Schiller ankom på formiddagen for å høre om hun hadde bestemt seg for om hun ønsket å stille opp for Playboy.[7] Etter hennes død fikk han vite at hun hadde takket nei til tilbudet noen få dager tidligere.[6] Ifølge Schiller virket hun frisk, opplagt og tilsynelatende uten en bekymring.[5] Et nattbord og noen trær som Monroe hadde bestilt ble levert.[5] Rundt klokken 17.00 ringte skuespilleren Peter Lawford og inviterte henne til et middagsselskap. Hun takket nei.[8] Rundt klokken 17.15 kom Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, på besøk[9] og ba Newcomb om å reise hjem.[10] Han syntes Monroe virket deprimert, og foreslo at Murray skulle kjøre henne en tur til stranden. I tillegg ba han Murray om å overnatte.[9] Greenson forlot Monroe rundt klokken 19.00, og kort tid etterpå fikk hun en telefon fra Joe DiMaggio jr., sønnen til hennes eksmann Joe DiMaggio.[11] Han fortalte at han hadde brutt forlovelsen sin, noe hun syntes var en god nyhet, ettersom hun ikke likte kjæresten hans.[12] Ifølge DiMaggios beskrivelse av samtalen til politiet var hun kvikk og i godt humør.[12] Hun ringte deretter til Greenson for å fortelle ham om samtalen med DiMaggio.[10] Han syntes det virket som humøret hennes hadde bedret seg.[12] Lawford ringte på nytt i håp om å overtale henne til å delta i middagsselskapet sitt. Han ble bekymret ettersom hun virket sløv og desorientert, før hun til slutt ble helt stille.[13] Han trodde hun hadde lagt på røret, men da han forsøkte å ringe tilbake var linjen opptatt.[13] Derfor ringte han Milton Ebbins og fortalte hva som hadde skjedd. Ebbins mente at Lawford ikke måtte reise hjem til Monroe for å undersøke, fordi han, som president John F. Kennedys svoger, ikke måtte innblandes i en skandale.[14] De bestemte i stedet at Ebbins skulle ringe Monroes advokat, Milton Rudin.[14] Rundt 20.30, etter å ha blitt kontaktet av Ebbins, ringte Rudin til Murray. Han ba henne om å sjekke hvordan det gikk med Monroe. Ifølge Rudin var hun borte i rundt fire minutter før hun kom tilbake og sa at Monroe hadde det bra.[14] Han tvilte i ettertid på at Murray hadde undersøkt.[14]

Død

[rediger | rediger kilde]

Klokken 04.25 tidlig på morgen 5. august 1962, fikk politibetjent Jack Clemmons i Los Angeles Police Department en telefonsamtale om at Monroe var død etter å ha begått selvmord. Han var den første fra politiet som ankom hjemmet hennes i Brentwood rundt ti minutter senere.[15] Clemmons syntes det var merkelig at vaskemaskinen var på. I tillegg til Murray, var dr. Ralph Greenson og Monroes lege, dr. Hyman Engelberg på soverommet hennes. Murray hevdet at hun hadde oppdaget at Monroe var død rundt midnatt. Clemmons spurte henne om hvorfor det hadde gått så lang tid før politiet ble varslet. Greenson svarte at de måtte få tillatelse fra filmselskapets presseavdeling før de kunne varsle noen om hva som hadde skjedd.[15] Kort tid etter ankom flere fra politiet, og politietterforskeren Robert E. Byron overtok saken og startet avhøret av Murray.[16] Hun hevdet da at hun ikke hadde oppdaget at noe var galt før rundt klokken 03.00, da hun så at lyset skinte under Monroes soveromsdør.[17] Hun ringte Greenson, som gav henne beskjed om å gå utenfor huset og se inn gjennom soveromsvinduet.[18] Da oppdaget Murray at Monroe lå naken og livløs på sengen. Greenson ankom huset og knuste et soveromsvindu hvor han klatret inn. Han låste deretter opp døren inn til soverommet og informerte Murray om at «vi har mistet henne».[18] Klokken 03.50 ringte han Engelberg som ankom og erklærte Monroe død.[18] I politirapporten noterte Byron at han mente Murray var vag og muligens unnvikende når hun svarte på spørsmålene.[16] Hun endret senere historien sin til at det var en telefonledning under Monroes soveromsdør som hadde gjort henne bekymret, og at døren ikke hadde vært låst.[18] Politiet fant ingen selvmordsbrev.[16]

Obduksjonen, som ble utført av dr. Thomas Noguchi, avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram Nembutal i blodet, 13 milligram Nembutal i leveren,[19] men ingen medisinrester i magen.[20] Noguchi tok også prøver av nyrene, magesekken, tarmen og urinen for å avklare om hun hadde svelget medisinen, men disse prøvene ble borte.[21] Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord».[19] Dette ble basert på at hun ikke hadde noe ytre tegn til vold, og hadde flere halvfulle og tomme pilleglass på nattbordet, inkludert Nembutal og kloralhydrat.[19] Monroe hadde også tidligere tatt overdose med sovemedisin, både med vilje og ved uhell, men hadde da blitt reddet.[22] En gruppe kalt Suicide Prevention Team fikk i oppgave å opprette en psykologisk profil på Monroe og vurdere sannsynligheten for at hun hadde begått selvmord. Dr. Robert Litman, som var med i gruppen, fortalte senere at de måtte konkludere med selvmord eller et sjansespill med døden etter å ha snakket med Greenson.[23] Han hevdet også at de hadde ønsket å bli ferdig med saken så snart som mulig og komme seg videre.[23]

Begravelse

[rediger | rediger kilde]

Begravelsen ble arrangert av Berniece Baker Miracle og Joe DiMaggio, med assistanse fra hennes tidligere forretningsfører, Inez Melson. Under 30 gjester ble invitert, blant annet Monroes skuespillerinstruktører Lee og Paula Strasberg, hennes avdøde fostermor Grace Goddards søster og hennes ektemann Sam og Enid Knebelkamp, Grace Goddards ektemann og Monroes tidligere fosterfar Erwin «Doc» Goddard og hans nye kone Anne, hennes sekretær May Reis, hennes advokat i New York Aaron Frosch, Milton Rudin, Joe DiMaggio jr., Pat Newcomb, dr. Ralph Greenson og Eunice Murray.[24] Ingen av Monroes venner fra Hollywood ble invitert.

Monroes kiste var laget av bronse og kostet rundt 3500 dollar.[25] Hun var ikledd en grønn langermet Pucci-kjole.[26] Hun ble sminket av Allan «Whitey» Snyder, hennes makeupartist gjennom mange år. Agnes Flanagan ordnet håret hennes. Det var nødvendig å bruke parykk, ettersom obduksjonen hadde etterlatt henne med svært tynt hår.[27] Seremonien, som ble arrangert 8. august 1962, ble ledet av A. J. Soldan, prest i den uavhengige kirken Village Church of Westwood.[28] Lee Strasberg holdt minnetalen.[29] Monroe ble begravd i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles. På den samme gravlunden ble også Grace Goddard og hennes tante, Ana Lower, som også var Monroes fostermor, begravd.[30]

Publisitet i 1960-årene

[rediger | rediger kilde]

Frank A. Capells The Strange Death of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

Frank A. Capell, som utgav det anti-kommunistiske nyhetsbrevet The Herald of Freedom, var en venn av politibetjent Jack Clemmons, den første fra politiet som ankom Monroes hjem etter at hun var død.[31] Seks uker etter Monroes død møttes de to for å diskutere angivelige kommunistssympatisører i Hollywood.[31] Clemmons introduserte da Capell for Maurice Ries, leder av den anti-kommunistiske organisasjonen Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals.[31] På et møte der alle tre var til stede fortalte Ries om de opplysningene han hadde samlet om ulike kjente personer.[32] Da han kom til Monroe hevdet han at hun hadde hatt et forhold til justisminister Robert Kennedy, som hadde lovet å gifte seg med henne. Deretter skal han ombestemt seg, og forsøkt å avslutte forholdet. Monroe skal da ha truet med å avsløre dette offentlig og han fikk henne derfor myrdet.[32] Capell og Clemmons syntes historien var interessant og avtalte å undersøke videre.[32] Clemmons fant ut at det ikke ble funnet noen medisinrester i Monroes mage under obduksjonen. Han uttalte senere at dette lenge var det eneste fysiske beviset de hadde.[32] Ifølge Clemmons tipset Capell journalisten Walter Winchell om teorien deres. Over en periode publiserte Winchell hele teorien i avisspalten sin.[32] I 1964 publiserte Capell informasjonsheftet The Strange Death of Marilyn Monroe på sitt eget forlag. Han hevdet at flere av de som hadde stått Monroe nær på et eller annet tidspunkt var kommunistsympatisører, inkludert hennes eksmann Arthur Miller, samt dr. Ralph Greenson og dr. Hyman Engelberg. Han hevdet videre at Monroe hadde blitt lurt av Robert Kennedy, som angivelig også var kommunistsympatisør, til å tro at forholdet deres var seriøst, men i stedet fikk han henne drept.[32]

Fred Lawrence Guiles' Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

I 1969 ble Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe, skrevet av Fred Lawrence Guiles, utgitt. Guiles skrev at Monroe hadde et forhold til en advokat som var gift og hadde barn og kom fra østkysten.[33] De måtte være diskré, ettersom publisitet kunne skade hans videre politiske karriere.[34] Forholdet skal bare ha blitt avbrutt når han måtte reise til New York eller Washington.[34]

Publisitet i 1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Norman Mailers Marilyn: A Biography

[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble boken Marilyn: A Biography, skrevet av Norman Mailer, utgitt. Han baserte seg delvis på opplysningene som Fred Lawrence Guiles hadde kommet med, men mente likevel at dette muligens bare var en samling løgner som Guiles hadde blitt fortalt.[35] Mailer hevdet at justisminister Robert Kennedy muligens var involvert i Monroes død, eller at noen andre drepte henne i et forsøk på å sverte han.[36] Den 13. juli 1973 ble Mailer intervjuet på 60 Minutes av journalisten Mike Wallace.[37] Han innrømmet da at han hadde skrevet boken fordi han trengte penger.[37]

Robert Slatzers The Life and Curious Death of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

Robert Slatzer ble fotografert sammen med Monroe under innspillingen av Niagara i 1952.[38] Det finnes ingen bevis for at de møttes igjen.[38] I 1972 kontaktet Slatzer journalisten Will Fowler med en teori om at Monroe ble myrdet i en politisk konspirasjon.[38] Fowler svarte at det var synd at Slatzer ikke hadde vært gift med Monroe, noe han mente hadde blitt en god bok.[39] Kort tid etterpå tok Slatzer kontakt med han på nytt, og hevdet at han hadde glemt å nevne at de faktisk hadde vært gift.[39] Fowler trakk seg fra bokprosjektet og uttalte senere at Slatzer bare hadde møtt Monroe én gang, og aldri hadde vært gift med henne.[39] I 1974 ble Slatzers bok, The Life and Curious Death of Marilyn Monroe, utgitt. Han hevdet han og Monroe hadde giftet seg 4. oktober 1952 i Tijuana i Mexico.[39] Få dager senere skal de ha blitt tvunget av filmselskapet til å annullere ekteskapet.[39] Monroe befant seg imidlertid i Los Angeles på dette tidspunktet.[39] Videre hevdet Slatzer at han var Monroes nærmeste fortrolige frem til hennes død, og at Robert Kennedy hadde vært direkte ansvarlig for at hun ble myrdet.[40]

Anthony Scadutos Who Killed Marilyn?

[rediger | rediger kilde]

Slatzer krevde at Monroes død skulle etterforskes på nytt, og leide privatdetektiven Milo Speriglio.[37] I oktober 1975-utgaven av Oui ble artikkelen «Hvem drepte Marilyn Monroe» publisert. Artikkelforfatteren, Anthony Scaduto, brukte Slatzer og Speriglio som kilder, og fokuserte på Monroes angivelige forhold til president John F. Kennedy og justisminister Robert Kennedy.[37] To nye historier ble også introdusert i konspirasjonsteorien om at hun ble myrdet.[37] Det første var at Monroe hadde en rød dagbok der hun skrev ned statshemmeligheter, inkludert en plan om å myrdre Cubas statsminister Fidel Castro, som hun fikk vite av justisministeren. Dette skal hun ha truet med å avsløre da han avsluttet det angivelige forholdet deres.[41] Det andre var at det angivelig eksisterte kassettopptak som Monroe selv hadde tatt opp av seg selv i samtaler med Kennedy-brødrene.[41] Ifølge Speriglio visste Monroe mer om hva presidenten gjorde, tenkte og planla enn det offentlige, pressen, Kongressen, Senatet, kabinettet og hans egen bror justisministeren.[41] Under pseudonymet Tony Sciacca utvidet Scaduto artikkelen til boken Who Killed Marilyn?, som ble utgitt i 1976.[41] Der hevdet han at det ikke var Monroe selv som hadde spilt inn kassettopptakene, men derimot avlyttingseksperten Bernard Spindel.[41] Utgivelsen førte til at Los Angeles Police Department foretok en intern etterforsking som avviste Speriglios påstander.[41]

Publisitet i 1980-årene

[rediger | rediger kilde]

Nye opplysninger og gjenopptakelse av saken

[rediger | rediger kilde]

I 1982 ble boken Marilyn Monroe: Murder Cover-Up, skrevet av Milo Speriglio, utgitt. Han hadde blant annet intervjuet den rettsmedisinske assistenten Lionel Grandison, som hevdet å ha observert kraftige blåmerker på Monroes lik som ikke ble inkludert i obduksjonsrapporten.[42] Han hevdet også at han hadde sett Monroes røde dagbok som Robert Slatzer tidligere hadde beskrevet, men at den senere hadde forsvunnet.[42] Speriglio og Slatzer krevde at Monroes død skulle etterforskes på nytt, noe de fikk gjennomslag for.

I august 1982 beordret distriktsadvokaten i Los Angeles County, John Van de Kamp, at bevisene skulle vurderes på nytt for å finne ut om det var grunnlag for en mordetterforskning.[42] Etterforskerne fant ut at Grandison hadde fått sparken etter å ha stjålet eiendeler fra døde personer.[42] I tillegg fant de ut at avlyttingseksperten Bernard Spindel i desember 1966 hadde hevdet at han avlyttet Monroes hjem og sikret opptak som beviste at den offisielle dødsårsaken hennes var feilaktig.[42] Tidligere samme måned hadde imidlertid Spindels hjem blitt ransaket, som følge av en etterforsking av ulovlig avlytting, og ingen av opptakene hans inneholdt informasjon om Monroe.[42]

I november 1982 stod ambulansesjåføren James Hall frem i media og hevdet at han og partneren hans, Murray Liebowitz, som jobbet for det private ambulansebyrået Schaefer Ambulance Service, hadde rykket ut til Monroes hjem den natten hun døde.[43] Hun skal ha befunnet seg i gjestehuset og såvidt ha vært i live da de ankom.[43] De skal straks ha startet gjenoppliving av henne. Mens de holdt på skal psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson, ha tatt over og funnet frem en sprøyte med adrenalin som han skulle sette i hjertet hennes, men som i stedet traff et ribben som førte til at hun døde.[43] Hall og Liebowitz skal deretter ha fått beskjed om å reise igjen.[44] Ifølge Hall var også Peter Lawford, Monroes pressesekretær, Pat Newcomb, og politimannen Marvin Iannone hjemme hos Monroe på dette tidspunktet.[44] Hall skal ha gjennomført en rekke løgndetektortester, samt hypnose, som han skal ha bestått,[45] men ble ikke vurdert som troverdig av politiet.[46] Liebowitz nektet først for at han hadde vært Halls partner denne kvelden, men i 1993 endret han historien sin og hevdet at Hall snakket sant.[47] Politiet valgte i stedet å feste lit til ambulansesjåføren Ken Hunter, som hevdet at det var han og Liebowitz, og ikke Hall, som rykket ut til Monroes hjem der de fant henne død.[46] Da de var iferd med å reise igjen skal politiet ha ankommet.[48] Ingen fra politiet som var på åstedet kunne imidlertid huske å ha sett ambulansen.[48] I 1985 kom Walt Schaefer, sjefen for Schaefer Ambulance Service, med en ny versjon av ambulansehistorien.[48] Han hevdet at Hunter og Liebowitz hadde fraktet Monroe til Santa Monica Hospital der hun døde.[48] Det eksisterte imidlertid ingen dokumentasjon som kunne bekrefte denne historien.[49]

I desember 1982 annonserte Van de Kamp at det ikke hadde blitt funnet noen beviser som tydet på at noe kriminelt hadde forårsaket Monroes død.[50]

Fred Lawrence Guiles' Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

I 1984 ble boken Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe, skrevet av Fred Lawrence Guiles, utgitt. Guiles innrømmet av den uidentifiserte mannen som han hevdet at Monroe hadde et forhold til i sin første bok om henne, Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe, var justisminister Robert Kennedy.[51] Ifølge Guiles hadde Monroe først en flørt med president John F. Kennedy, før hun innledet et mer seriøst forhold til hans bror, Robert Kennedy.[52] Videre hevdet han at Monroe sannsynligvis begikk selvmord fordi hun fryktet at Robert Kennedy var i ferd med å avslutte forholdet deres.[53]

Anthony Summers' Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

I 1985 ble boken Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe, skrevet av den britiske journalisten Anthony Summers, utgitt. Han hadde samlet en del av konspirasjonsteoriene om Monroes død, samt informasjon om hennes angivelige forhold til Kennedy-brødrene. Summers mente, basert på en rekke intervjuer foretatt under arbeidet med boken, at de mange historiene om Monroes angivelige forhold til Kennedy-brødrene ikke bare var løse rykter.[54] Ifølge Robert Slatzer og Jeanne Carmen, som begge hevdet å være nære venner av Monroe, skrev hun ned samtaler med Kennedy-brødrene i en rød dagbok.[55] Slatzer hevdet at han hadde sett den og at den inneholdt referanser til Cuba, invasjonen av Bahía de Cochinos og planer om å fengsle fagforeningslederen Jimmy Hoffa.[55] Ifølge Carmen så Robert Kennedy ved en anledning denne boken og ga Monroe ordre om å kvitte seg med den.[55]

Summers var i kontakt med flere personer som hevdet at Monroe ble utsatt for avlytting. Politimannen John Danoff, som tidligere hadde jobbet for privatdetektiven Fred Otash, hevdet at Otash og hans medhjelpere hadde fått plassert avlyttingsutstyr både i Monroes hjem og telefonlinje, samt i Peter Lawfords strandhus, i 1961.[56] Ifølge Danoff fikk de opptak både av samtaler og intime stunder mellom Monroe og John F. Kennedy.[56] Otash bekreftet at Monroe hadde vært avlyttet, men nektet for at han hadde vært personlig involvert.[56] Privatdetektiven John Dolan, som var tilknyttet et annet detektivbyrå, hevdet at han møtte Otash kort tid etter Monroes død og at Otash da hadde fortalt at han hadde avlyttet Monroe på oppdrag fra hennes tidligere ektemann Joe DiMaggio.[57] Victor Piscitello, en tidligere sjef for World Assosiation of Detectives, hevdet at han var til stede på samme møte og husket denne samtalen.[57] Avlyttingseksperten Bernard Spindels assistent i 1962, Earl Jaycox, hevdet at Spindel noen måneder før Monroes død hadde fortalt at han hadde lange opptak av samtaler mellom henne om Kennedy-brødrene.[58] James Kelly, som gjennom mye av karrieren sin jobbet med ulike prosjekter for Robert Kennedy, kjente Spindel og de to skal ha hatt en profesjonell respekt for hverandre til tross for at de opererte på motsatt side av loven.[59] I 1979 hadde Kelly en lunsj med Dan Moldea, forfatteren av en bok om Jimmy Hoffa. Ifølge Moldea fortalte Kelly da at Spindel hadde fortalt han om opptakene sine av Monroe og Kennedy-brødrene og latt han få høre dem. Kelly skal ha ment at opptakene var ekte.[59] Joseph Shimon, en tidligere politimann fra Washington, kjente både Hoffa og Spindel og hevdet at Hoffa hadde leid Spindel i håp om få informasjon han kunne bruke mot Robert Kennedy.[59] Da Hoffa ble spurt direkte om dette i 1970-årene nektet han for det.[59] Fostersønnen hans, Chuck O'Brian, hevder imidlertid at han hadde blitt fortalt av Spindel at Hoffa hadde gitt han i oppdrag å avlytte Monroe.[59] Da Summers konfronterte Otash med disse opplysningene hevdet han å ha blitt kontaktet av Spindel på vegne av Hoffa, men nektet å bli innblandet.[60] Ifølge Otash installerte da Spindel selv avlyttningsutstyr hos Monroe.[60] Videre hevdet Otash at han hadde jobbet sammen med den tidligere politimannen Barney Ruditsky og at dette hadde resultert i opptak av Monroe.[60]

Ifølge Summers' kilder sosialiserte Monroe også med flere kjente mafiamedlemmer.[61] En av dem skal ha vært Johnny Roselli, som var mafialederen Sam Giancanas representant i Hollywood.[62] Den 12. juli 1961 ble Giancana stoppet av FBI-agenter på flyplassen i Chicago. Han var sammen med kjæresten Phyllis McGuire som gikk med på å bli avhørt på stedet. Giancana skal ha uttalt følgende til FBI-agentene: «Jeg vet alt om Kennedyene, og Phyllis vet mye mer om Kennedyene og en dag skal vi fortelle alt.»[63] Da Summers tok kontakt med McGuire hevdet hun at hun hadde kjent Monroe ganske godt og visste om de angivelige forholdene hennes til Kennedy-brødrene.[63] Hank Messick, som har skrevet mye om organisert kiminalitet, hevdet at mafiaen prøvde å bruke en neddopet Monroe for å lure Robert Kennedy i en felle.[64] Planen var, ifølge Messick, at Kennedy skulle bli lurt til å komme hjem til Monroe for å redde henne, men at han i stedet skulle finne henne død og stå ovenfor en skandale. Dette skulle mafiaen bruke for å presse han til å ikke jobbe så aktivt mot organisert kriminalitet. Ifølge Messick mislyktes planen da Kennedy ikke reiste til Monroe. Denne teorien baserte han på kilder i Justisdepartementet og innenfor organisert kriminalitet.[64]

Offisielt befant Robert Kennedy seg hos John Bates og hans familie utenfor San Francisco da Monroe døde. Peter Lawfords andre kone, Deborah Gould, hevdet imidlertid at Lawford fortalte henne at Kennedy hadde vært i Los Angeles samme dagen som Monroe døde for å fortelle henne at forholdet mellom dem var over.[65] Milton H. Greene, Monroes tidligere partner i Marilyn Monroe Productions, hevdet at Lawford også hadde fortalt han at Kennedy var i Los Angeles på dette tidspunktet.[66] Lawford selv har offentlig nektet for dette.[65] Summers var i kontakt med Betty Pollard som hevdet at hennes mor hadde sett Kennedy ankomme hjemme hos Monroe på ettermiddagen.[67] Ward Wood, som bodde like ved Lawfords strandhus, hevdet å ha sett Kennedy der sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden.[67] John Bates har insistert på at Kennedy var sammen med ham hele helgen.[68]

Summers mente at Monroe ble oppdaget død eller døende på et tidligere tidspunkt enn det som er den offisielle versjonen. Natalie Jacobs, som i 1962 var forlovet med Arthur Jacobs, sjefen for pressebyrået som representerte Monroe, fortalte at hun og Jacobs var på en konsert på Hollywood Bowl den kvelden Monroe døde. Hun hevdet Jacobs fikk beskjed om at Monroe var død rundt klokken 23.00.[69] Deborah Gould hevdet at Peter Lawford reiste hjem til Monroe for å fjerne alle spor som kunne knytte henne til Kennedy-brødrene.[70] Hun hevdet også at forsinkelsen med å varsle leger og politiet var for å få Robert Kennedy ut av byen.[67] Ifølge en anonym tidligere FBI-agent som Summers var i kontakt med fikk FBI endret på oversikten over Monroes telefonsamtaler.[71] Vedkommende mente at ordren om å gjøre dette hadde kommet fra «enten justisministeren eller presidenten».[72]

BBCs Say Goodbye to the President

[rediger | rediger kilde]

I 1985 ble BBC-dokumentaren The Last Days of Marilyn Monroe, som var basert på Anthony Summers' bok, sendt på TV. I dokumentaren gjentok Monroes hushjelp, Eunice Murray, den samme historien som hun hadde fortalt til politiet i 1962, men skal angivelig ha uttalt, mens kameramannen pakket ned utstyret sitt: «Hvorfor skal jeg, i min alder, fortsatt dekke over dette?»[73] Det hun ikke visste var at mikrofonen fortsatt sto på. Hun fortsatte med å fortelle at Monroe hadde kjent Kennedy-brødrene og at justisminister Robert Kennedy var hjemme hos henne den dagen hun døde.[74] Hun skal også ha innrømmet at Monroe ikke var død da legen ankom.[74] The Last Days of Marilyn Monroe ble utgitt på video med tittelen Say Goodbye to the President.[75]

ABCs 20/20

[rediger | rediger kilde]

I oktober 1985 ble et innslag om Monroes angivelige forhold til Kennedy-brødrene og omstendighetene rundt hennes død avlyst på ABCs 20/20.[76] Opprinnelig skulle innslaget være på 26 minutter og sendes 26. september. Det ble imidlertid klippet ned til 13 minutter og ble forflyttet til 3. oktober, før det til slutt ble avlyst.[77] Avgjørelsen ble kontroversiell da det ble kjent at nyhetssjefen Roone Arledge, som hadde tatt avgjørelsen om å avvlyse innslaget, var en venn av Ethel Kennedy, mens Arledges assistent, Jeff Ruhe, var gift med Robert og Ethel Kennedys datter, Courtney Kennedy.[77] ABCs visepresident, David Burke, hadde tidligere jobbet som assistent for Ted Kennedy.[77]

Gjenopptakelse av saken

[rediger | rediger kilde]

Etter press fra publikum ble det høsten 1985 annonsert at Monroes død skulle etterforskes på nytt. Los Angeles' storjury konkluderte med at det var grunn til å tvile på den opprinnelige rettsmedisinske vurderingen at det var et «sannsynlig selvmord».[78] Juryformannen Sam Cordova uttalte på en pressekonferanse at de involverte i saken måtte vitne i retten under ed, noe han mente burde ha blitt gjort for lenge siden.[78] Dr. Thomas Noguchi, som utførte obduksjonen av Monroe, uttalte i media at han støttet dette.[78] Få dager senere annonserte distriktsadvokaten i Los Angeles County, Ira Reiner, at Cordova hadde fått sparken.[78] Reiner hevdet at dette ikke hadde noe med Monroe-saken å gjøre og forsikret journalister om at hans kontor skulle gå gjennom saken selv.[78] Dagen etter annonserte Reiner at det ikke hadde blitt funnet noen beviser som tydet på at noe kriminelt hadde forårsaket Monroes død.[79]

Publisitet i 1990-årene

[rediger | rediger kilde]

Peter Harry Brown og Patte B. Barnhams Marilyn: The Last Take

[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble boken Marilyn: The Last Take, skrevet av journalistene Peter Harry Brown og Patte B. Barnham, utgitt. De hevdet at Monroe ble myrdet fordi hun hadde blitt en trussel mot Kennedy-administrasjonen. Ifølge Brown og Barnham skal Monroe ha truet med å avsløre til pressen både at hun hadde hatt et forhold til Kennedy-brødrene, samt sensitiv informasjon hun hadde fått vite gjennom disse forholdene.[80] Justisminister Robert Kennedy skal ha diskutert situasjonen med betrodde Secret Service-agenter,[80] og muligens også CIA ettersom Monroe angivelig kjente til attentatplanene mot Cubas statsminister Fidel Castro.[81] Han skal deretter ha reist hjem til henne sammen med en lege rundt klokken 18.30 samme dagen som hun døde. Legen skal ha gitt henne et sterkt beroligende middel.[81] Da han kom frem til Peter Lawfords strandhus rundt klokken 19.00 hadde Monroe angivelig ringt og var fortsatt svært opprørt. På et eller annet tidspunkt før klokken 21.00 skal derfor noen på nytt ha reist hjem til henne og gitt henne en sprøyte med Nembutal, enten i armhulen eller i rektum slik at det ikke ville bli funnet under obduksjonen.[81] Hun skal ha vært død rundt klokken 22.00 og da ble en storstilt dekkoperasjon iverksatt.[81] Da Monroes nabo, Arthur Landau, kom hjem klokken 01.00 skal han ha observert fem biler utenfor huset hennes.[82] Ifølge Brown og Barnham var det to konspirasjoner. Den første skal 20th Century Fox ha vært involvert i.[83] Brown og Barnham hevdet at de ulike filmselskapene hadde en lang tradisjon med å fjerne spor etter kriminelle handlinger fra åstedene når ulike Hollywood-kjendiser ble myrdet.[84] I den andre skal Lawford ha fått i oppgave å fjerne alle spor i Monroes hjem som kunne være skadelig for Kennedy-familien.[85] Han skal ha stjålet kassettopptak, notatbøker og brev.[85] Representanter fra enten Secret Service eller FBI skal også ha vært hjemme hos Monroe og brent en rekke dokumenter og notatbøker, inkludert dokumenter som var relatert til Fox.[86] Lawford skal ha samarbeidet med Fox om dekkoperasjonen.[87] Deretter skal Arthur Jacobs, sjefen for pressebyrået som representerte Monroe, ha hatt et møte med blant annet en representant for Kennedy-familien for å forhindre at Kennedy-navnet tok skade av hennes død.[88] Jacobs skal også ha vært hovedansvarlig for den såkalte offisielle versjonen av hendelsene den natten Monroe døde.[89]

Donald Spotos Marilyn Monroe: The Biography

[rediger | rediger kilde]

I 1993 ble boken Marilyn Monroe: The Biography, skrevet av Donald Spoto, utgitt. Han hevdet at Monroe døde som følge av et medisinsk uhell og at de uklare omstendighetene rundt hennes død med stor sannsynlighet var en del av en dekkoperasjon for å skjule dette. Spoto skrev at Monroes lege, dr. Hyman Engelberg, hadde skrevet ut en resept med Nembutal til henne dagen før hun døde uten at psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson, var informert om dette. Greenson forsøkte å avvenne Monroe fra barbiturater, og ga henne i stedet kloralhydrat mot søvnproblemene.[90] Ifølge Monroes advokat, Milton Rudin, kom Greenson med følgende uttalelse etter hennes død: «Pokker ta! Han gav henne en resept som jeg ikke visste om!»[91] Greenson skal ha kommet med en lignende uttalelse til den tidligere assisterende distriktsadvokaten i Los Angeles County, John Miner, som deltok under obduksjonen av Monroe: «Hvis jeg bare hadde visst om den andre resepten...»[91] I et brev til Monroes tidligere psykiater, dr. Marianne Kris, to uker etter Monroes død skrev Greenson: «Fredag kveld hadde hun fortalt legen at jeg hadde sagt at det var greit for henne å ta noen Nembutal, og han hadde gitt dem til henne uten å sjekke med meg fordi han hadde vært opprørt av personlige årsaker. Han hadde akkurat forlatt sin kone.»[91]

Ifølge Miner tydet nivået av Nembutal i Monroes lever, sammenlignet med nivået i blodet, på at hun hadde vært i live i mange timer etter at hun hadde tatt pillene.[20] Da Greenson besøkte henne på ettermiddagen den dagen hun døde skal han ha observert at hun var «noe neddopet».[20] Patologen dr. Arnold Abrams, som Spoto konsulterte, mente også at at Monroe ikke kunne ha tatt en stor dose piller samtidig: «40 eller 50 piller kommer helt enkelt ikke til å løse seg så raskt opp i magen. Oddsen for at hun tok pillene og døde av dem er astronomisk usannsynlig.»[92] Miner uttalte at det ikke ble funnet nålemerker på Monroes kropp under obduksjonen. Det ble derimot funnet en lillaaktig misfarging av tykktarmen som Miner mente beviste at hun ble gitt et klyster med enten barbiturater eller kloralhydrat.[92] Ifølge Miner var også dr. Thomas Noguchi, som utførte obduksjonen, overbevist om at hun fikk den dødelige dosen medisiner gjennom klyster.[92] Abrams var enig i denne konklusjonen og mente at det var helt usannsynlig at Monroe hadde benyttet seg av et klyster dersom hun ønsket å begå selvmord.[93] Miner uttalte at han ikke trodde at Monroe hadde begått selvmord, og hevdet at ikke Greenson trodde dette heller.[20] Spoto mente at Greenson hadde beordret Monroes hushjelp, Eunice Murray, til å gi henne et klyster med kloralhydrat uten å være klar over at hun hadde tatt Nembutal i løpet av dagen.[94] Miner mente at dette kunne forklare at Murray vasket klær den natten Monroe døde, da væske fra klysteret kan ha rent ut igjen og skitnet til lakenet.[95] Spoto mente at ettersom kloralhydrat bare ble funnet i Monroes blod, og ikke i leveren, samt at nivået av kloralhydrat i blodet var dobbelt så høyt som nivået av Nembutal, beviste dette at hun tok kloralhydrat etter Nembutal.[91] Kloralhydrat forstyrrer kroppens evne til å produsere enzymer som bryter ned Nembutal, og Spoto mente at dette førte til Monroes død.[91] Spoto konkluderte med at Greenson ikke kunne avsløre det han visste om Murray ettersom det var han som hadde gitt henne denne oppgaven,[96] mens Murray på sin side ikke kunne fortelle hva som hadde skjedd fordi hun selv var direkte ansvarlig.[97]

Donald H. Wolfes The Last Days of Marilyn Monroe

[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble boken The Last Days of Marilyn Monroe, skrevet av Donald H. Wolfe, utgitt. Han fortsatte arbeidet som Anthony Summers hadde startet og hadde samlet flere av konspirasjonsteoriene om Monroes død, samt informasjon om hennes angivelige forhold til Kennedy-brødrene. Wolfe mente at Monroes angivelige forhold til president John F. Kennedy startet i 1940-årene og at hun muligens fødte hans datter i 1947.[98] I likhet med Frank A. Capell hevdet Wolfe at flere av de som hadde stått Monroe nær på et eller annet tidspunkt var kommunistsympatisører, deriblant dr. Ralph Greenson, dr. Hyman Engelberg og Eunice Murray.[99] Disse tre skal ha vært involvert i en konspirasjon for å finne ut opplysninger som Monroe fikk vite gjennom sitt angivelige forhold til Kennedy-brødrene.[100] Wolfe siterte også Robert Slatzer på at Monroe hadde en hemmelig rød dagbok og mente det var sannsynlig at Greenson hadde lest denne.[101] Videre siterte Wolfe Slatzer på at Monroe planla å holde en pressekonferanse etter at Kennedy-brødrene avsluttet forholdet til henne.[102] Murrays svigersønn, Norman Jefferies, hevdet at han hadde vært hjemme hos Monroe hele den siste dagen hun var i live og at justisminister Robert Kennedy besøkte henne to ganger denne dagen. Den første gangen skal ha vært mellom klokken 15.00 og 16.00 og Monroe og Kennedy ha hatt en voldsom krangel.[103] Deretter skal han ha kommet tilbake mellom klokken 21.30 og 22.00 sammen med to menn og beordret Murray og Jefferies ut av huset.[104] Wolfe mente at Robert Kennedy hadde sørget for at Monroe fikk en sprøyte med en overdose barbiturater i den hensikt å drepe henne.[105] Ifølge Wolfe kunne ikke medisinen ha blitt gitt på noen annen måte enn gjennom sprøyte på grunn av de høye verdiene medisin i blodet, samt at det ikke ble funnet kloralhydrat i leveren.[106] Da Murray og Jefferies kom tilbake etter at mennene hadde gått skal de ha funnet Monroe døden nær i gjestehuset.[107] Ifølge Jefferies ble Greenson og Engelberg, samt en ambulanse tilkalt.[107] Peter Lawford og Monroes pressesekretær, Pat Newcomb, skal også ha kommet.[107] Wolfe mente at dette støttet ambulansesjåføren James Halls påstand om at Greenson drepte Monroe med en sprøyte i et mulig forsøk på å gjenopplive henne.[107] Ifølge Jefferies ankom deretter flere politibiler, brannbiler og ambulanser, samt et politihelikopter.[107] Disse skal ha vært med på å flytte Monroes lik til soverommet hennes og finne på den offisielle historien om hvordan hun døde.[107]

Publisitet i det 21. århundre

[rediger | rediger kilde]

Rachael Bell hos Court TV

[rediger | rediger kilde]

Ifølge en minibiografi, skrevet av Rachael Bell for Court TVs Crime Library, om omstendighetene rundt Monroes død, mente Bell at Donald Spotos teori om at Monroe døde som følge av et medisinsk uhell var svært overbevisende. Hun mente også at et selvmord ikke stemte overens med de tilgjengelige medisinske bevisene. Bell mente likevel at dette kunne være en mulighet dersom justisminister Robert Kennedy overbrakte Monroe nyheten om at hans bror, president John F. Kennedy, ønsket å avslutte det angivelige forholdet mellom dem. Videre mente hun at det var sannsynlig at beviser for det angivelige forholdet hadde blitt forsøkt dekket over, men påpekte at dette var noe helt annet enn at de skulle være ansvarlige for å myrde henne. Bell mente også at forfattere som antydet at Robert Kennedy var ansvarlig for å ha fått Monroe drept så bort fra alt man visste om hans personlige moral. Hun brukte kampens hans mot organisert kriminalitet som ett eksempel. Angående teorien om at Monroe ble myrdet av mafiaen med et klyster, for å ta hevn på Kennedy-brødrene, mente Bell at selv om motivet var til stede var dette ganske absurd.[108]

Discovery Channels Unsolved History

[rediger | rediger kilde]

I oktober 2003 ble omstendighetene rundt Monroes død gjennomgått på Discovery Channels Unsolved History. Donald Wolfe gjentok ambulansesjåføren James Halls historie om at Monroe ble drept av psykiateren sin, dr. Ralph Greenson, med en sprøyte. Han hevdet også at Monroes soveromsvindu sannsynligvis var knust fra innsiden, ettersom det ble funnet glassbiter på utsiden av huset. Halls påstand ble imidlertid avvist av den tidligere assisterende distriktsadvokaten i Los Angeles County, John Miner, som deltok under obduksjonen av Monroe. Han og dr. Thomas Noguchi undersøkte hele kroppen hennes med forstørrelsesglass, men fant ingen sprøytestikk. Kriminalteknikeren Steven Staggs og historikeren Daniel Martinez gjorde i programmet et eksperiment der de fant ut at glassbiter kunne ende opp både på innsiden og utsiden dersom et vindu ble knust. Da de studerte et bilde fra åstedet så de noe som kunne minne om glassbiter på innsiden av vinduet.

Miner på sin side mente at Monroe ble myrdet. Han påpekte at det ikke ble funnet medisinrester i magen, og mente derfor at hun hadde blitt gitt et klyster. Farmakologen dr. Nicholas Cozzi gjorde i programmet et eksperiment for å finne ut om Monroe likevel kunne ha svelget pillene. Mens Noguchi anslo at Monroe måtte ha fått i seg 40-50 Nembutal-kapsler, basert på innholdet i blodet, mente Cozzi at hun sannsynligvis hadde fått i seg 24. Han påpekte at hun hadde hentet ut en resept på 25 Nembutal-kapsler 3. august. I et laboratorieeksperiment, der Cozzi brukte like mange kapsler som det Monroe hadde tatt, kom han frem til at alle de 24 pillene ville være fullstendig oppløst i magen hennes etter rundt 10 minutter. Basert på dette mente han at det var helt naturlig at det ikke ble funnet medisinrester i magen, ettersom magesekken tømmes regelmessig. Videre mente han at Monroe sannsynligvis var bevisstløs i rundt 20 minutter etter å ha tatt medisinen, men at det kunne ta en og en halv til to timer før hun døde. Dr. Robert Litman, som var en del av Suicide Prevention Team som opprettet en psykologisk profil på Monroe under etterforskningen om hennes død i 1962, fortalte at han hadde gått gjennom rundt 2000 overdosedødsfall og ingen av dem var gitt med klyster. Han mente også at det var uvanlig å gi sovemedisin med klyster i Los Angeles i 1960-årene.

Den rettsmedisinske psykiateren dr. John Chamberlain studerte en kopi av Monroes soverom som hadde blitt bygget i anledning programmet. Han konkluderte med at rommet var upersonlig og kaotisk. Han påpekte også at Monroe vanligvis ikke låste soveromsdøren sin, noe hun skal ha gjort den natten hun døde. Videre så han nærmere på teorien om at Monroe hadde tatt for mange piller ved et uhell. Han regnet ut at dersom hun tok fire piller og rundt 10 minutter senere glemte det og tok fire nye, ville hun blitt bevisstløs etter å ha tatt 12 piller. Både Chamberlain og Cozzi mente derfor at Monroe måtte ha tatt en bevisst overdose.[109]

John Miners kassett-utskrift

[rediger | rediger kilde]

I 2005 uttalte den tidligere assisterende distriktsadvokaten i Los Angeles County, John Miner, som deltok under obduksjonen av Monroe, seg til Los Angeles Times om hans teori om omstendighetene rundt Monroes død.[110][111] I 1962 avhørte han Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, og fikk da, ifølge ham selv, høre kassettopptak som Monroe hadde spilt inn til Greenson.[111] Miner hevdet at han noterte ned innholdet.[110]

Tidligere hadde Miner nektet å avsløre innholdet på de angivelige kassettene på grunn av taushetsplikt, men ombestemte seg da det i flere biografier ble antydet at Greenson var ansvarlig for Monroes død.[111] Miner hevdet at Monroe på kassettene hadde diskutert fremtidplaner, tidligere ekteskap og forhold, samt planer om å kvitte seg med hushjelpen Eunice Murray.[111] Hun uttrykte angivelig stor beundring for president John F. Kennedy,[111] men et seksuelt forhold ble aldri nevnt.[110] Ifølge Miner nevnte hun imidlertid et forhold med justisminister Robert Kennedy, men dette forholdet skal ha blitt avsluttet av Monroe.[111] Basert på kassettopptakene konkluderte Miner med at Monroe ikke var suicidal i tiden før hun døde, og at det ikke var noen mulighet for at hun begikk selvmord.[111] Videre fortalte Miner at han var sikker på at Greenson hadde ødelagt kassettene, og at han selv var den eneste gjenlevende personen som hadde hørt dem.[111] Greensons enke uttalte at hun ikke kjente til kassettene, men utelukket ikke at hennes ektemann kunne ha hatt dem.[110]

Miner var overbevist om at Monroe ble myrdet, og ønsket at liket skulle obduseres på nytt. Han mente at dersom hun hadde svelget en stor mengde Nembutal-kapsler, måtte det finnes spor av dem i magesekken. I tillegg skulle magesekken ha blitt farget gul av fargen på kapslene, men det var den ikke. Ifølge Miner betyr innholdet av Nembutal i leveren hennes at stoffet må ha blitt gravdis absorbert over en lengre periode. Siden det ikke ble funnet nålemerker på kroppen hennes, mente Miner at stoffet måtte ha blitt absorbert gjennom tykktarmen. Hans konklusjon er at Monroe tok eller ble gitt kloralhydrat som gjorde hennes bevisstløs. Deretter ble Nembutal-kapsler løst opp i vann og gitt henne gjennom klyster, noe som førte til at hun døde.[111]

Den tidligere assisterende distriktsadvokaten i Los Angeles County, Ronald H. «Mike» Carroll, som deltok i etterforskningen om Monroes død i 1982, avviste Miners teori. Carroll hevdet at dersom Monroe hadde fått klyster, ville giften gått mye raskere inn i systemet og det hadde ikke vært så høyt innhold av stoffet i leveren.[110]

CBS' 48 Hours

[rediger | rediger kilde]

I april 2006 presenterte CBS' 48 Hours en oppdatert rapport av Anthony Summers om omstendighetene rundt Monroes død. Gjennom Summers hadde 48 Hours fått tilgang til kassetter med intervjuer utført av distriktsadvokaten i Los Angeles i 1982. Ifølge nylig frigjorte FBI-dokumenter ble Monroe ansett for å være en potensiell sikkerhetstrussel. I februar 1962 reiste Monroe på ferie til Mexico og sosialiserte med flere kjente amerikanske kommunister. Etter dette opprettet FBI en mappe om henne. Summers hevdet at Monroe var lidenskapelig opptatt av politikk og hadde diskutert atomtesting med president John F. Kennedy bare tre måneder før Cubakrisen.

En av USAs ledende kriminalteknikere, dr. Steven Karch, som også har skrevet flere bøker om overdoser, mente at det nesten var umulig å vite hva Monroe døde av grunnet flere mangler i toksikologi-rapporten. Han mente også at det ikke kunne utelukkes at hun ble myrdet. Han lurte spesielt på hvor medisinene kom fra, om de var hennes, når de ble tatt, og hva hun hadde fått i seg da hun døde. Karch reagerte på at etterforskerne på åstedet var svært raske med å fastlå at Monroe døde av en overdose barbiturater, selv om klokken var 04.45 om morgenen. Han mente at de første etterforskerne på åstedet ikke kunne ha visst dette.

Den tidligere assisterende distriktsadvokaten i Los Angeles County, Ronald H. «Mike» Carroll, som deltok i etterforskningen om Monroes død i 1982, uttalte at det ikke ble funnet beviser som tydet på at noe kriminelt hadde foregått, og indikerte at selvmord var den sannsynlige dødsårsaken. Carroll utdypet: «Pilleglassene var der. Hun var bevisstløs. Hun hadde tidligere tatt overdose. Faktisk så hadde hun ikke bare tatt overdose, men også blitt vekket til bevissthet.»[112]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Marilyn Monroe Death - Did she commit suicide or was she murdered?». The Voice of Reason. 7. september 2005. Arkivert fra originalen 23. august 2014.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 23. august 2014. Besøkt 1. september 2008. 
  2. ^ «Some theories about who was involved with Monroe's death». CoverUps. Arkivert fra originalen 3. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. april 2012. Besøkt 1. september 2008. 
  3. ^ «The Death of Marilyn Monroe». truTV. Arkivert fra originalen 29. juni 2008. 
  4. ^ Spoto, s. 565
  5. ^ a b c Spoto, s. 566
  6. ^ a b Guiles (1969), s. 348
  7. ^ Murray og Shade, s. 124-125
  8. ^ Spoto, s. 568
  9. ^ a b Morgan, s. 282
  10. ^ a b Guiles (1984), s. 436
  11. ^ Summers, s. 309
  12. ^ a b c Spoto, s. 570
  13. ^ a b Spoto, s. 571
  14. ^ a b c d Spoto, s. 572
  15. ^ a b Spoto, s. 578
  16. ^ a b c Spoto, s. 579
  17. ^ Spoto, s. 574
  18. ^ a b c d Spoto, s. 575
  19. ^ a b c Spoto, s. 581
  20. ^ a b c d Spoto, s. 583
  21. ^ Wolfe, s. 34
  22. ^ Strasberg, s. 166
  23. ^ a b Spoto, s. 582
  24. ^ Miracle, s. 211
  25. ^ Miracle, s. 207
  26. ^ Strasberg, s. 202
  27. ^ Miracle, s. 208
  28. ^ Miracle, s. 216
  29. ^ Miracle, s. 217
  30. ^ Miracle, s. 206
  31. ^ a b c Spoto, s. 600
  32. ^ a b c d e f Spoto, s. 601
  33. ^ Guiles (1969), s. 341
  34. ^ a b Guiles (1969), s. 342
  35. ^ Mailer, s. 328
  36. ^ Mailer, s. 330-331
  37. ^ a b c d e Spoto, s. 603
  38. ^ a b c Spoto, s. 227
  39. ^ a b c d e f Spoto, s. 228
  40. ^ Spoto, s. 229
  41. ^ a b c d e f Spoto, s. 604
  42. ^ a b c d e f Spoto, s. 605
  43. ^ a b c Wolfe, s. 76
  44. ^ a b Wolfe, s. 77
  45. ^ Wolfe, s. 80
  46. ^ a b Wolfe, s. 78
  47. ^ Wolfe, s. 81
  48. ^ a b c d Wolfe, s. 79
  49. ^ Summers, s. 346
  50. ^ Spoto, s. 606
  51. ^ Guiles (1984), s. 16
  52. ^ Guiles (1984), s. 424
  53. ^ Guiles (1984), s. 437-438
  54. ^ Summers, s. 212
  55. ^ a b c Summers, s. 290
  56. ^ a b c Summers, s. 261
  57. ^ a b Summers, s. 262
  58. ^ Summers, s. 263
  59. ^ a b c d e Summers, s. 264
  60. ^ a b c Summers, s. 265
  61. ^ Summers, s. 234
  62. ^ Summers, s. 235
  63. ^ a b Summers, s. 239
  64. ^ a b Summers, s. 325
  65. ^ a b Summers, s. 349
  66. ^ Summers, s. 350
  67. ^ a b c Summers, s. 351
  68. ^ Spoto, s. 562
  69. ^ Summers, s. 344
  70. ^ Summers, s. 347
  71. ^ Summers, s. 335
  72. ^ Summers, s. 336
  73. ^ Wolfe, s. 90
  74. ^ a b Say Goodbye to the President, utgitt på DVD av Winstar Interactive Media 22. desember 1998
  75. ^ Riese og Hitchens, s. 311
  76. ^ Riese og Hitchens, s. 527
  77. ^ a b c Riese og Hitchens, s. 528
  78. ^ a b c d e Wolfe, s. 95
  79. ^ Wolfe, s. 96
  80. ^ a b Brown og Barnham, s. 352
  81. ^ a b c d Brown og Barnham, s. 353
  82. ^ Brown og Barnham, s. 355
  83. ^ Brown og Barnham, s. 339
  84. ^ Brown og Barnham, s. 340
  85. ^ a b Brown og Barnham, s. 333
  86. ^ Brown og Barnham, s. 322
  87. ^ Brown og Barnham, s. 351
  88. ^ Brown og Barnham, s. 326
  89. ^ Brown og Barnham, s. 325
  90. ^ Spoto, s. 564
  91. ^ a b c d e Spoto, s. 586
  92. ^ a b c Spoto, s. 584
  93. ^ Spoto, s. 585
  94. ^ Spoto, s. 587
  95. ^ Spoto, s. 588
  96. ^ Spoto, s. 589
  97. ^ Spoto, s. 590
  98. ^ Wolfe, s. 204-205
  99. ^ Wolfe, s. 386
  100. ^ Wolfe, s. 387
  101. ^ Wolfe, s. 366
  102. ^ Wolfe, s. 437
  103. ^ Wolfe, s. 457
  104. ^ Wolfe, s. 461
  105. ^ Wolfe, s. 463
  106. ^ Wolfe, s. 75
  107. ^ a b c d e f Wolfe, s. 462
  108. ^ «Marilyn Monroe: Theories». truTV. Arkivert fra originalen 26. juni 2012. 
  109. ^ Unsolved History: Death of Marilyn Monroe, utgitt på DVD av Discovery Channel 29. mai 2008
  110. ^ a b c d e «Marilyn's Secret Tapes». Los Angeles Times. [død lenke]
  111. ^ a b c d e f g h i «Miner's Account of Monroe's Death». Los Angeles Times. [død lenke]
  112. ^ «The Marilyn Tapes». CBS News. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marilyn_Monroes_død&oldid=24195181»