Nyreligiøsitet

Et medlem av Krishna-bevissthet, en hinduisk misjonsbevegelse, på gatene i Moskva, Russland

Nyreligiøsitet er en samlebetegnelse for et bredt spektrum av religiøse og åndelige strømninger som har dukket fram i Vesten i løpet av de siste hundre årene. Det er neppe noen klare grenser for hva som skal regnes med. Ikke alt er nødvendigvis nytt heller; mange former av nyreligiøsitet faller klart innenfor den den esoteriske tradisjon i Europa, andre er variasjoner over orientalske religiøse tradisjoner. Mange nyreligiøse retninger kombinerer dessuten elementer med opphav i ulike tradisjoner.

Innen det nyreligiøse feltet finnes en lang rekke understrømninger fokusert rundt temaer som mystisisme, meditasjon og filosofi. Slike organiserte grupper omtales i den engelskspråklige faglitteraturen gjerne som «New Religious Movements».

Et knippe nyere tankesystemer som regnes innenfor nyreligiøsiteten er new age. De norske religionshistorikerne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson definerer dette som en type nyreligiøsitet organisert som interessefellesskap med nettverkskarakter hvor forventningen om en ny tidsalder står sentralt. Flere teoretikere har forsøkt å innholdsbestemme New Age-bevegelsen. Paul Heelas mener det er snakk om en «selvspiritualitet» hvor individets autonomi, personlige utvikling og indre potensial står sentralt. Andre opererer med mer komplekse modeller. Wouter Hanegraaff mener sentrale temaer i New Age-bevegelsen er «kanalisering», healing og personlig vekst, vitenskap, psykologi, nypaganisme, millenarisme (forventningen om en ny tidsalder), holisme og gamle visdomstradisjoner.

Noen nyreligiøse bevegelser har vært beskyldt for å lure folk til å bli medlemmer og for å utnytte medlemmene økonomisk. Andre har vært anklaget for hard disiplin og innblanding i medlemmenes privatliv. Blant de bevegelsene som ofte har vært utsatt for slik kritikk, er enhetskirken og scientologien.

De akademiske undersøkelsene av nyreligiøse bevegelser støtter seg på fag som antropologi, psykiatri, historie, psykologi, sosiologi, religionsvitenskap og teologi. Det er hovedsakelig fem kilder til informasjon om nyreligiøse bevegelser: informasjonen gitt av slike grupper selv, informasjonen gitt av tidligere medlemmer så vel som venner og slektninger til medlemmer, organisasjoner som samler inn informasjon om nyreligiøse bevegelser, media generelt og akademikere som studerer slike fenomener.

Litteratur

• Barker, Eileen (1989): New Religious Movements: A Practical Introduction. London: Her Majesty's Stationery Office. ISBN 978-0-11-340927-3.
• Bromley, David G. (2004): "Whither New Religions Studies?: Defining and Shaping a New Area of Study", Nova Religio: The Journal of Alternative and Emergent Religions. 8 (2): 83–97. doi:10.1525/nr.2004.8.2.83. JSTOR 10.1525/nr.2004.8.2.83.
• Bromley, David G. (2012): «The Sociology of New Religious Movements», Hammer, Olav; Rothstein, Mikael, red.: The Cambridge Companion to New Religious Movements. Cambridge; New York: Cambridge University Press. s. 13–28. ISBN 978-0-521-14565-7.
• Kraft, Siv Ellen (2011 ): Hva er nyreligiøsitet, ISBN 9788215018720
• Gilhus, Ingvild; Mikaelsson, Lisbeth (2005): Kulturens refortrylling : Nyreligiøsitet i moderne samfunn, 2. utgave, Oslo: Universitetsforlaget
• Hanegraaff, Wouter J. (1998): New Age Religion and Western Culture : Esotericism in the Mirror of Secular Thought, New York: State University of New York Press
• Heelas, Paul (1996): The New Age Movement : the Celebration of the Self and the Sacralization of Modernity, Oxford: Blackwell

Eksterne lenker

• «Hva er nyreligiøsitet?», NDLA
• Artikler om nyreligiøsitet, Religioner.no