Hopp til innhold

Sjiaislam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sjia-muslimer»)

Sjiaislam eller sjiisme, også skrevet sjia-islam, (av arabisk 'sjia' شيعى, etterfølger) er den nest største retningen innenfor islam. Det anslås at rundt 15 % av alle muslimer følger sjia-tradisjonen, mens omkring 85 % tilhører sunni-islam.[1]

Sjia er en forkortelse for Sji'at Ali, «en etterfølger av Ali». Ali ibn Abi Talib (død 661) var Profeten Muhammeds fetter og svigersønn. Han var den fjerde kalif, profetens etterfølger som muslimenes leder, fra 656 til 661. Sjia-muslimene, også kalt sjiitter, mener Ali og hans slekt ble utvalgt av Gud som imamer, politisk-religiøse ledere, for hele det islamske fellesskapet. Profet Muhammed erklærte dette under «Ghadir Khumm»-hendelsen. Her ba han alle muslimer som aksepterer han som sin leder, også til å akseptere Ali som sin leder.

Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Jemen, i Libanon utgjør omkring 40 prosent av befolkningen. Andre land som har Sjiaislam utgjør mindretallet, er Pakistan, India, og Tyrkia. Det er flere undergrupper av sjiaislam som anerkjenner forskjellige rekker av historiske imamer.

Betegnelsen sjia

[rediger | rediger kilde]

Translitterasjon

[rediger | rediger kilde]
Det arabiske ordet for sjiaislam eller sjiisme: Shi‘ah; sammensatt av bokstavene šin-ya?-?ayn-ta? marbu?a.

Betegnelsen shi‘i (arabisk: شيعي) i entall eller shi‘ah (arabisk: شيعة) i flertall. Til tider skrives shi‘ah med en apostrof (altså: shi'a) som er teknisk ukorrekt ettersom den arabiske bokstaven ʿayin (ع) som standard representeres med en venstreaksent (`), venstre halvsirkel (ʿ) eller et omvendt komma (‘).[trenger referanse] Apostrofen representerer den arabiske bokstaven hamza (ء), som har en klar forskjell i mening og uttale. Shi‘ah (flertall) avsluttes med den arabiske bokstaven tāʾ marbūṭa, som også gir vanskeligheter i translitterasjonen. Den uttales som en bløt /h/ (eksempelvis: shi‘ah), men i status constructus uttales den som /t/ (eksempelvis Shi‘at ‘Ali). Både tāʾ marbūṭa, aksenttegnet og de lange vokalene unnlates som oftest i transkripsjonen (eksempelvis shia). I henhold til det arabiske chat-alfabet er translitterasjonen shi3a. Den anbefalte formen er shi‘a, med eller uten den lange vokalen.[trenger referanse]

Termen shi‘a er ikke av nyere opprinnelse, men er nevnt i Koranen og i tradisjonene (ahadith) som betegnelse for tilhengere eller 'følgere'.[trenger referanse]

I Koranen er benevnelsen shi‘a nevnt fire steder[2]. I to av disse versene (28:15 og 37:83) anvendes uttrykket eksplisitt. I sistnevnte koranvers betegnes en som følger Moses som shi‘a og en fiende av ham som 'aduwwih.

Tradisjoner (hadith)

[rediger | rediger kilde]

I islamsk tradisjon (hadith) anvendes betegnelsen shi‘a spesielt om ʿAlī ibn Abī Ṭālib og hans tilhengere, og at Muhammed benyttet denne betegnelsen ved å si til ʿAlī:

»Gode nyheder ʿAlī! Sannelig vil du, dine ledsager og dine shi‘a (tilhengere) være i Paradiset.«[3]

En tilsvarende rekke tradisjoner av samme karakter er anerkjent av både sjia- og sunnimuslimer, men kun de førstnevnte anvender det som belegg for sin religiøse legitimitet.[4]

I en rekke eldre verker blir definisjonen på shi‘a og hvem de er også beskrevet. For eksempel siterer Ḥajjī Khalīfah (i boken Kashf al-ẓunūn) følgende fra al-Zīnah av Abū Hātim Sahl ibn Muḥammad al-Sijistānī (d. 206/820):

"I Sendebuddets [dvs. Muhammeds] levetid var termen shi‘a en betegnelse på fire ledsagere: Salman al-Farsi, Abu Dharr al-Ghifari, al-Miqdād ibn ʿAmr og ʿAmmār ibn Yāsir. Etter profeten Muhammeds død ville tallrike av profetens ansette ledsagere samles omkring ʿAlī ibn Abī Ṭālib og bli identifisert med ham. [Også] en gruppe muhajirun (folk fra Mekka) og anṣār (folk fra Medina) blant ledsagerne kom ikke frem for å gi løfte om troskap til Abu Bakr; de valgte ʿAlī ibn Abī Ṭālibs side."[5]

I tradisjoner av senere dato er betegnelsen shi‘a også benyttet for andre grupperinger omkring en person, som eksempelvis shi‘a av Muʿāwīya ibn ʿAbī Sufyān.[6]

Da Muhammed døde i år 632 hadde han ingen sønner som kunne bli hans etterfølger, kalif. Den første kalifen ble hans nære venn og svigerfar Abu Bakr som døde etter to år. Neste kalif var en annen av Muhammeds svigerfedre, Umar ibn al-Khattab, som ble drept av en slave i år 644. Den tredje kalifen var en av Muhammeds svigersønner, Uthman ibn Affan, som ble drept av egyptere i år 656. Ali ibn Abi Talib ble den fjerde kalifen og den første som hadde blodsbånd til profeten. Alis tilhengere anså ham for å være utvalgt av Muhammed, og første rettmessige etterkommer, og kalte han den første imam. Kharijiteene gjorde opprør som endte med at Ali ble drept i et attentat.

Etterkommeren til Ali var hans eldste sønn Hassan. Han var kalif etter Ali, men ble tvunget av Moawia til å gi fra seg makten til han. De skrev en «fredsavtale». Hassan ville forhindre at uskyldige mennesker ble drept i en maktkamp. Hassan ble senere forgiftet av Moawia, som ønsket at Yazid (Moawias sønn) skulle bli kalif etter han. Han fryktet at dette ikke ville bli mulig dersom Hassan var i live. Yazid hevdet at han ble kalif etter Moawias død og ønsket at Hussain (Hassans bror, Alis sønn og profet Muhammeds barnebarn) skulle vise sin støtte til han. Hussain nektet: «En som meg kan ikke støtte en som han». Yazids hær stoppet Hussain ved Karbala-sletten (Irak). Hussain var på vei til Kofa i følge med sin familie og venner. Hussain nektet å støtte Yazids tyranni. Flere av hans venner og familiemedlemmer ble drept sammen med han. Deres lidelser varte i ti dager. De ble blant annet nektet vann. Da de fortsatt ikke godtok betingelsene, ble de drept (den tiende dagen). Blant de drepte var blant annet Hussains seks måneder gamle sønn. Barnet ble skutt med spyd da Hussain ba om vann til barnet. Den tiende dagen kalles Aashura og er en viktig minnesdag/helligdag for sjiamuslimene (se aashura). På denne dagen sørger sjia-muslimer. Noen velger å piske seg selv for å kjenne Husseins lidelse, men det er ingen krav at en sjia-muslim skal gjøre dette. Målet med Aashura er å minne det valget Hussain tok. Han valgte å dø med verdighet enn å støtte undertrykkelse og tyranni. Husseins mot har gjort han til et stort forbilde. Og slaget ved Karbala er et minne om Sjia-muslimers lidelse og urettferdigheten de er blitt tildelt. Fortsatt drepes sjia-muslimer flere steder i verden.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]
Det arabiske ordet for sjiaislam eller sjiisme

Anslagsvis 15–20 % av verdens muslimer følger sjia-tradisjonen, mens flertallet, omkring 65-70 %, tilhører sunni-islam. En tredje islamsk trosretning er Khariji-islam (ibaditter).

Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, i Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Libanon. Sjiaislam ble statsreligion i Iran i 1501 og på nytt i 1979.

Sjia Islam i Norge

[rediger | rediger kilde]

Anjuman-e-Hussaini var den første sjiamuslimske moskeen i Norge som ble åpnet i 1975.

Retninger

[rediger | rediger kilde]

Tolver-sekten

[rediger | rediger kilde]

Blant sjiamuslimene har det etterhvert oppstått ulike retninger. Flest tilhengere har den såkalte tolver-sekten, også kalt tolvskolen eller imamittene, som mener det var tolv imamer i rekkefølge fra Ali. Den tolvte av dem, Muhammed al-Mahdi, viste seg bare offentlig en eneste gang, og gikk seinere i skjul. Tolver-sekten venter på at han skal tre fram på ny som mahdi, «den som er rettledet av Gud». På 1500-tallet tok safavidene, som var tilhengere av tolver-sekten, makta i Persia (dagens Iran), og denne formen for islam har vært dominerende i landet siden. Etter en islamsk revolusjon i Iran i 1979 ble det opprettet en sjiamuslimsk republikk i landet under ledelse av ayatollah Khomeini.

Imamene ifølge den sjia-islamske tolvskolen:

  1. Ali ibn Abi Talib (død 661)
  2. Hasan ibn Ali (død 669)
  3. Husayn ibn Ali (død 680)
  4. Ali ibn Husayn, Zayn al-Abidin (død 714)
  5. Muhammad al-Baqir (død 733)
  6. Jafar al-Sadiq (død 765)
  7. Musa al-Kazim (død 799)
  8. Ali al-Ridah/Ali Reza (død 818)
  9. Muhammad al-Taqi (død 835)
  10. Ali al-Naqi (død 868)
  11. Hasan al-Askari (død 874)
  12. Muhammad al-Mahdi

Sjuer-sekten

[rediger | rediger kilde]

Den andre hovedretningen innen sjia-islam er sjuer-sekten eller sjuskolen, ismailittene, som mener den siste imam etter Ali var den sjette, Jafar as-Sadiq. Ismailittiske fatimidene tok i 983 makta i Egypt og beholdt den til 1181.

Femmer-sekten

[rediger | rediger kilde]

Femmersekten eller fem-skolen, kalt zaydittene etter imamen Zayd ibn Ali (død 740), er en annen grein av sjiaislam. Zaydittene bekjenner seg til fem imamer og deres doktriner. I dag utgjør zaydittene vel 50 % av befolkninga i Jemen.

Sjia kontra sunni

[rediger | rediger kilde]

Delingen av islam i sunni og sjia er en konsekvens av maktkampen etter Alis død. Hans tilhengere ville at Ali skulle etterfølges av sin sønn, men Muawiya, som var guvernør i Syria, nektet å anerkjenne Alis legitimitet og gjorde opprør mot Alis familie.

Forskjellene mellom hovedretningen sunni-islam og sjia-islam er historiske og teologiske. De teologiske forskjellene inkluderer forskjellig tro i forhold til hovedprinsippene av religionen islam. Slike forskjeller kan bli funnet i tawhhed («Gud er en»), nubuwwah (profetdom) og imamene (lederskap). Den politiske forskjellen ligger i hvem som skal være kalif. Sjia-muslimene mener at bare direkte etterkommere av profeten Mohammed kan bli kalifer, mens sunni-muslimer mener at alle som egner seg til lederrolle kan bli kalif.

Etter USAs invasjon i Irak i 2003 har det vært voldsomme konflikter mellom sjiittiske og sunnittiske grupper i landet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Vogt, Kari (20. september 2019). «islam». Store norske leksikon. Besøkt 3. mai 2020. 
  2. ^ Koranen 24:19; 28:15; 37:83; 54:51 og 30:31-32.
  3. ^ Sunnikilder: Fadha'il al-Sahaba, av Ahmad Ibn Hanbal, b. 2, s. 655; Hilyatul Awliyaa, av Abu Nu'aym, b. 4, s. 329; Tarikh, av al-Khateeb al-Baghdadi, b. 12, s. 289; al-Awsat, av al-Tabarani; Majma' al-Zawa'id, av al-Haythami, b. 10, s. 21-22; al-Sawa'iq al-Muhriqah, av Ibn Hajar Haythami, kapitel XI, afsnit I, s. 247 og al-Darqunti, som forteller at denne overleveringen er levert av tallrike fortellere.
  4. ^ Se eksempelvis: Shi'ite Encyclopedia, kapitel 1b: The Term "Shi‘a" in Quran and Hadith
  5. ^ Kilde: al-Yaʿqūbī, Ta‘rikh, b. 2, s 124. Også sitert ordrett i History of Islamic Philosophy, redigert av Seyyed Hossein Nasr og Oliver Leaman, kapitel 8: "Twelve-Imam Shi‘ite theological and philosophical thought."
  6. ^ Shomali, Mohammad A., Shi‘a Islam – Origins Faith & Practices, Islamic College for Advanced Studies Press (ICAS), 2003 – Origins of Shi‘sm – The Meaning of the Term Shi‘a, side 13.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]