Hopp til innhold

Georg Brandes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 4. apr. 2006 kl. 02:38 av RobotQuistnix (diskusjon | bidrag) (robot Tilføyer: sv)
Georg Brandes

Georg Morris Cohen Brandes (født 4. februar 1842, død 19. februar 1927) var en dansk kritiker og litteraturforsker som hadde stor innflytelse på skandinavisk litteratur fra 1870-årene frem til begynnelsen av det 20. århundre. 30 år gammel formulerte Brandes prinsippene for en ny realisme og naturalisme, der han fordømte den hyperestetiske skriving og fantasi i litteraturen. Ifølge Brandes bør litteratur formidle «frihetens store tanker og menneskehetens fremskritt». Hans litterære målsetning ble delt av mange forfattere, blant annet Henrik Ibsen.

Georg Brandes er blitt regnet som inspirasjonskilde for den venstreorienterte intellektuelle bevegelsen i mellomkrigstiden, den såkalte kulturradikalismen.

Liv

Georg Brandes ble født (4. februar 1842) i København i en jødisk grossererfamilie. Etter avlagt studenteksamen i 1859 begynte han å studere juss ved Københavns Universitet. Han byttet etter kort tid studium til kulturhistorie, filosofi og endelig estetikk. I 1862 vant han universitetets gullmedalje for sin prisoppgave i estetikk. Før dette hadde han vist utpregede evner innen skriving av vers, men resultatene var ikke omfattende nok til å rettferdiggjøre en selvstendig utgivelse. Brandes samlet ikke diktene sine før i 1898. På universitetet, som han forlot i 1864, var han under innflytelse av Heibergs kritikk og Søren Kierkegaards filosofi. Denne påvirkningen fortsatte å sette sine spor i hans arbeider.

Fra 1865 til 1871 reiste Brandes en del i Europa, der han lærte om litteraturens vilkår ved de største læresentrene. Hans første viktige bidrag til litteraturkritikken var Æstetiske Studier (1868) med flere korte monografier over danske poeter. I 1870 utgav han flere viktige arbeider: Den franske æstetik i vore dage, som primært omhandlet Taine, Kritiker og Portraiter, og en oversettelse av Kvindernes Underkuelse av John Stuart Mill, som han hadde møtt samme år under et besøk i England.

Brandes ble etter hvert betraktet som den ledende litteraturkritiker i Nord-Europa. Han ble dosent i dansk litteratur ved Københavns Universitet. Da professoratet i estetikk ble ledig i 1872, regnet man det for sikkert at Brandes ville bli utnevnt. Men den unge kritikeren hadde fornærmet mange med sin argumentasjon for moderne ideer, han var kjent for å være jøde, han ble ansett for å være radikal og mistenkt for å være ateist. Hans overordnede nektet å velge ham, men at Brandes var godt egnet for stillingen, var så åpenlyst at professorstillingen forble ledig. Ingen andre ville risikere å bli sammenlignet med Brandes.

På denne tiden begynte Brandes å utgi sitt mest ambisiøse verk, Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur, som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. Denne kritikken av litteraturen i de ledende land i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, og Brandes' beskrivelse av det generelle opprøret mot pseudoklassisismen fra 1700-tallet, tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomhet utenfor Danmark. Verket regnes i dag som det moderne gjennombrudd i dansk litteratur. I første del kritiserte Brandes blant annet romantikken og uttalte: «Det at litteratur lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt.»

Brandes fikk stor oppmerksomhet, spesielt i Tyskland og Russland. Blant hans senere arbeider kan nevnes monografiene om Søren Kierkegaard (1877), Esaias Tegnér (1878), Benjamin Disraeli (1878), Ferdinand Lassalle (1877), Ludvig Holberg (1884), Henrik Ibsen (1899) og Anatole France (1905), og Brandes har skrevet om de mest betydningsfulle av Danmarks og Norges samtidige diktere og forfattere.

Hans «Danske Digtere» (1877) med studier av Carsten Hauch, Ludvig Bødtcher, Christian Winther, og Paludan-Müller, hans Det moderne Gjennembruds Mænd (1883) og hans Essays (1889), betraktes som essensielle verk i studiet av moderne skandinavisk litteratur. Han skrev en fremragende bok om Polen 1888, og var medredaktør i en tysk biografi om Henrik Ibsen.

I 1877 forlot Brandes København og bostatte seg i Berlin. Hans politiske synspunkter gjorde imidlertid at det ble ubehagelig for ham å oppholde seg i Preussen, og i 1883 vendte han tilbake til København, der han ble møtt av en hyelt ny gruppe forfattere og tenkere, som var ivrige etter å motta ham som deres leder. Det viktigste av hans senere arbeider er hans verk om William Shakespeare, som ble oversatt til engelsk av William Archer, og som straks ble anerkjent.

Hans innflytelse på de skandinaviske forfatterne i 1880-årene var meget stor, men en reaksjon, anført av Holger Drachmann, mot Brandes' «realistiske» doktriner, begynte i 1885. I 1900 samlet han for første gang sine verker i en fullstendig og populær utgave.

Hans bror, Edvard Brandes, var også en kjent kritiker og forfatter.

Bibliografi

  • Om Dualismen i vor nyeste Filosofi (1866)
  • Æstetiske Studier (1868)
  • Kritiker og Portraiter (1870)
  • Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur (1871)
  • Danske Digtere (1877)
  • Det moderne Gjennembruds Mænd (1883)
  • Essays (1889)
  • Polen (1877)

Eksterne lenker