Subutai

Subutai
Middelalders kinesisk tegning av Subutai
Født		ca. 1175 Burkhan Khaldun
Død		1248 Tuul
Beskjeftigelse		Militær leder
Far		Haban Jarchiudai
Søsken		Jelme Chaurkhan
Barn		Ulanqatai Kuokuodai
Nasjonalitet		Mongolriket

Subutai (eller Subetei, Subetai, Subotai, Tsubotai, mongolsk: Сүбээдэй, Sübeedei, Tsubeytai; klassisk mongolsk: Sübügätäi eller Sübü'ätäi, født 1176 i Burkhan Khaldun i Mongolia, død 1248) var en mongolsk general og strateg under Djengis khan (og senere Ögedei khan) og deltok i deres erobringer i Mongolia, Kina, Sentral-Asia og Øst-Europa. Subutai ledet mer enn 20 felttog og vant over 65 feltslag over en 50 år lang karriere, og regnes av mange historikere som den største hærføreren opp gjennom tidene. Han erobret til sammen 32 hele nasjoner, og erobret flere territorier målt i kilometer enn noen annen general i historien, og ble aldri beseiret på slagmarken. Til tross for at hans styrker mer enn ofte var i undertall, vant han seier etter seier og var instrumental i verdenserobringen til Djengis Khan og hans etterfølgere.

Han forfulgte sjah Ala ad-Din Muhammad II av Persia til en liten øy i Kaspihavet, der denne døde. Under felttoget mot sjahen hadde han beseiret slavere i Ural, den første kontakten mellom europeere og mongolene.

Subutai spilte en viktig rolle i felttoget mot Xi Xia i 1226. I 1227 erobret han Jin-distriktene ved øvre Weidalen.

Han overtok en del av makten etter Djengis' død i 1227, da Ögedei ble valgt til ny khan. I 1230-31 angrep mongolene på nytt i Kina, men angrepet på slettelandet gikk i stå da Subutai led nederlag ved Shan-ch’e-hui. Men mongolene klarte å beleire og innta sin sekundære mål, Fengxiang. I 1231-1232 angrep mongolene på nytt, og klarte nå å utmanøvrere Jins armeer. De vant viktige slag ved Sanfeng (9. februar 1232), Yangyi (24. februar 1232) og T'iehling (1. mars 1232). Ögedei og den mongolske hovedhær trakk seg så ut, slik at Subutai bare hadde en mindre styrke til rådighet. Det tok ham derfor to år å nedkjempe de gjenværende Jin-styrker, i allianse med styrker fra Song. Det tok imidlertid ikke lang tid før Song-dynastiet brøt vennskapet med mongolene, og inntok byene Kaifeng og Luoyang sommeren 1234. Mongolene vendte tilbake og gjenerobret byene.

Subutai ble med tiden svært overvektig og måtte – mot mongolsk tradisjon som krevde hastighet – forflyttes i en kjerre til slagene.

Senere på 1230-tallet ble felttogene gjenopptatt i vest. Moskva falt i 1237 og mongolene fortsatte retning Finland; de ble hindret av myrene og de begrensede forsørgelsesmulighetene i Russland. Kiev ble ødelagt i 1240 og i 1241 erobret han Polen, Ungarn og Slovakia; disse landenes og dessuten tyske arméer ble fullstendig knust av den mongolske stridsteknikken.

Vinteren 1241–42 ble det planlagt et felttog mot det som i dag er Østerrike, Italia og Tyskland med Wien som utgangspunkt, men da bud nådde dem om Ögedei khans død besluttet Dubutais lokale øverstkommenderende Batu khan for å vende tilbake til Karakorum i Mongolia for å velge en ny khan, og å ta med seg sin hær som en maktfaktor. Polen, Ungarn og Slovakia ble forlatt, Russland, Belarus og Ukraina forble besatt som Den gylne horde men også i sør stanset man invasjoner ved Kairo (og som sagt i nord ved Det karelske nes). Dermed var mongolenes fremrykninger over etter tretti års krig, og i fremtiden skulle verdens største sammanhengende rike noensinne nøye seg med nyerobringer av Kina, Tibet og Indokina. Uten å spille noen større politisk rolle etter hjemkomsten i 1242 døde Subutai hjemme i Mongolia i 1248, 71 eller 72 år gammel.

Han var sønn av en fattig smed og endte som verdens største rikes fremste general og er dermed et eksempel på hvordan Mongolveldet var et meritokrati der hvem som helst kunne få en ledende posisjon.

Som leder var han taktisk og oppfinnsom, dypt respektert av sine soldater, såpass at de tok seg tid til å frakte ham i en kjerre. Han kunne også tenke utover det konvensjonelle.

Litteratur

• T.T. Allsen: Prelude to the Western Campaigns: Mongol Military Operations in Volga-Ural Region 1217–1237, Archivum Eurasiae Medii Aevi 3 (s. 5–24), 1983
• Reuven Amitai-Preiss: The Mamluk-Ilkhanid War. Cambridge University Press, 1998. ISBN 0-521-52290-0
• John Andrew Boyle: History of the World Conqueror, Manchester, 1958
• Igor de Rachewiltz: In the Service of the Khan: Eminent personalities of the early Mongol-Yuan period (1200–1300), Wiesbaden, 1992
• Igor de Rachewiltz: The Secret History of the Mongols: A Mongolian Epic Chronicle of the Thirteenth Century, Brill, 2004
• Savitri Devi: The Lightning and the Sun, 1958 (written 1948–56) ISBN 978-0-937944-14-1
• Richard A. Gabriel: Genghis Khan's Greatest General: Subotai the Valiant. University of Oklahoma Press (March 30, 2006). ISBN 0-8061-3734-7.
• David Morgan: The Mongols. Oxford: Blackwell, 1990. ISBN 0-631-17563-6
• David Nicolle: The Mongol Warlords, Brockhampton Press, 1998.
• Geoffy Reagan: The Guinness Book of Decisive Battles, Canopy Books, NY, 1992.
• J.J. Saunders: The History of the Mongol Conquests, Routledge & Kegan Paul Ltd., 1971 ISBN 0-8122-1766-7
• Martin Sicker: The Islamic World in Ascendancy: From the Arab Conquests to the Siege of Vienna, Praeger Publishers, 2000.
• Svatopluk Soucek: A History of Inner Asia, Cambridge University Press, 2000.
• Strakosch-Grassmann: Einfall der Mongolen in Mittel-Europa 1241–1242, Innsbruck, 1893
• W.M. Thackston: Rashiduddin Fazlullah’s Jamiʻuʾt-tawarikh (Compendium of Chronicles), Harvard University, Department of Near Eastern Languages and Civilizations, 1998–99
• Stephen Turnbull: Genghis Khan & the Mongol Conquests 1190–1400, Osprey Publishing, 2003. ISBN 1-84176-523-6
• Yuan Shih (120 og 121), https://web.archive.org/web/20120427044127/http://www.yifan.net/yihe/novels/history/yuanssl/yuas.html