Merkantilismen, (av merkantil og -isme), betegnelse for den økonomiske politikk som var fremherskende i Europa fra midten av 1500-tallet til henimot slutten av 1700-tallet. Merkantilismen oppfattet den mengde edle metaller man kunne skaffe til landet som uttrykk for landets rikdom og makt. Det sikreste middel til å skaffe seg denne rikdom var en «gunstig» handelsbalanse, dvs. et eksportoverskudd i varer og tjenester som måtte dekkes av import av gull og sølv. For å oppnå dette ble den innenlandske produksjon beskyttet gjennom toll, importforbud, skattelettelser, eksportpremier, lav arbeidslønn osv. For å skaffe billige råvarer og utenlandske markeder ble det lagt stor vekt på ervervelsen av kolonier i oversjøiske land. Mektige handelskompanier fikk enerett til handelen med disse koloniene. Merkantilismen hadde i de fleste land liten interesse for jordbruket. Dets vesentlige oppgave ble ansett for å være produksjon av billige matvarer, slik at arbeidslønnene i bynæringene kunne holdes lave.
Etter hvert som merkantilismen slo rot som praktisk-økonomisk politikk, begynte man å interessere seg for den også fra teoretisk synspunkt. Dette førte til erkjennelsen av at de edle metaller ikke i seg selv gav rikdom for et land, men at rik tilgang på slike metaller skapte grunnlag for en utstrakt pengehusholdning, som igjen la vilkårene til rette for større økonomisk aktivitet og fremskritt.
Merkantilismen ble som økonomisk system fortrengt av liberalismen. Grunnleggeren av den moderne sosialøkonomi, Adam Smith, rettet i sitt hovedverk Wealth of Nations en omfattende kritikk mot merkantilistisk økonomisk politikk.