Rammefortelling er et komposisjonsprinsipp i episk diktning hvor en eller flere fortellinger er satt inn i en rammeberetning. Rammefortellingen er i særlig grad benyttet av novellister, selv om romanforfattere også har brukt den. En rammefortelling kan også fordobles eller mangedobles til et slags kinesisk eskesystem.
Teknikken stammer fra Midtøsten. Et berømt eksempel er den arabiske samling av fortellinger Tusen og én natt. Komposisjonen av rammefortellingen i Giovanni Boccaccios Decameronen (cirka 1350) ble ofte etterlignet, blant annet av Geoffrey Chaucer i Canterbury-fortellingene fra slutten av 1300-tallet.
På 1900-tallet har forfattere i stor utstrekning brukt rammefortelling til å etablere flere betydningsnivåer i romaner, og spillet mellom ramme og tekst for øvrig er et vanlig grep i den postmodernistiske litteraturen og et kjennetegn på metafiksjonal diktning.