Curaçao

Navnet Curaçao er av ukjent opphav, og har ulike forklaringer. Det kan ha opphav i caquetio, språket til øyas opprinnelige innbyggere, eller i spansk, der det enten kan komme av curación ('helbredelse'), som ble til curação via portugisisk påvirkning, eller av corazón ('hjerte'), etter øyas form. På papiamentu heter øya Kòrzou. Øya har også gitt navn til likøren curaçao, som opprinnelig kommer herfra.

Curaçao ligger sør i Det karibiske hav, 65 kilometer fra nordvestkysten av Venezuela, øst for Aruba og vest for Bonaire. Øya er 62 kilometer lang og 4–11 kilometer bred. I tillegg kommer den ubebodde øya Klein Curaçao, som måler tre kvadratkilometer og ligger 24 kilometer fra sørøstspissen av Curaçao.

Curaçao ligger på den søramerikanske kontinentalplata og består av vulkanske åser og lavere kalksteinsplatåer, og det finnes flere varme kilder. Terrenget er hovedsakelig lavt, høyeste punkt er Sint Christoffelberg, som ligger 372 meter over havet. Curaçao er omgitt av korallrev, nordkysten er bratt og åpen mot havet, mens det er flere bukter og gode havner langs sørkysten. Sundet Bahia da Santa Ana (Sint Annabaai) deler hovedstaden Willemstad i to og danner den gode havna Schottegat. Ferskvann finnes nesten ikke, og drikkevann kommer fra avsaltet sjøvann.

Øya tilhører den tørre karibiske regionen, og har tropisk savanneklima med mye sol. Tørketida varer fra februar til juni, juli og august er ei overgangstid, og det er regntid fra september til januar. Årlig gjennomsnittstemperatur ligger på omkring 28 °C, temperaturvariasjonene er små. Curaçao ligger utenfor orkanbeltet, men rammes av orkan en sjelden gang. Året rundt blåser en nordøstlig og østlig passatvind.

Det er størst biodiversitet på den vestlige delen av øya, spesielt i den vernede Christoffelpark i nordvest. Vegetasjonen på Curaçao er tropisk og tilpasset tørre forhold med blant annet mange kaktusarter. Karakteristisk er busker og lave trær, blant annet palmer, agave, aloe og divi-divi-trær. Det finnes mange arter av blomsterplanter. I lune bukter og viker er det blant annet mangrover og sjøgress.

Av pattedyr finnes blant annet hvithalehjort og ni flaggermusarter. Det er mange fuglearter, deriblant flere sjøfugler, rødflamingo, kolibrier og banansmett. Havskilpaddene glattkarett, karett og suppeskilpadde legger egg på strendene. Andre krypdyr er blant annet firfisler og iguaner.

I 2020 ble Curaçao Marine Park opprettet på sørkysten av øya mellom Willemstad og øyas sørspiss, parken har mangrover, sjøgress, 650 korallarter og omkring 350 fiskearter.

Samfunnet på Curaçao er multikulturelt og preget av innvandring. Mange har også utvandret i økonomiske nedgangstider blant annet til Nederland. Majoriteten av befolkningen er afro-karibisk. Det er nederlandske, franske, latinamerikanske, sørasiatiske, østasiatiske og jødiske minoriteter.

72,8 prosent av befolkningen er katolikker, 6,6 prosent er pinsevenner, 3,2 prosent er protestanter, 3,0 prosent er adventister og 0,9 prosent er Jehovas vitner. Andre religioner omfatter 7,0 prosent, og innbyggere uten religion 6,0 prosent (2011).

Forventet levealder ved fødsel er 81,5 år for kvinner og 74,1 år for menn (2017). Nærmere 90 prosent av befolkningen er urban.

Offisielle språk på Curaçao er papiamentu, nederlandsk og engelsk. Papiamentu er førstespråk for om lag 80 prosent av befolkningen, og er et kreolspråk som er basert på portugisisk, med innslag av spansk, nederlandsk, engelsk, arawakisk og afrikanske språk. Om lag ni prosent snakker nederlandsk som førstespråk, fem prosent spansk og tre prosent engelsk (2011). Curaçao er et flerspråklig samfunn, og mange innbyggere snakker mer enn ett språk.

Curaçao er en del av Kongeriket Nederlandene, og er et parlamentarisk demokrati med sjølstyre i indre anliggender. Curaçao har en minister i Haag; denne ministeren er medlem av et felles statsråd for kongeriket som helhet. Nederland har et representasjonskontor på Curaçao. Monarken, Nederlands konge Willem-Alexander, er statsoverhode og er representert på Curaçao ved en guvernør og en viseguvernør. Guvernør siden 2013 er Lucille A. George-Wout.

Curaçaos folkevalgte forsamling (Parlamento di Korsòu, Staten van Curaçao) velges hvert fjerde år. Utskriving av nyvalg før fireårsperioden er omme er mulig. Parlamentet har 21 medlemmer. Regjeringa, som er ansvarlig overfor parlamentet, ledes av en statsminister og har opptil sju ministre.

Forsvaret er Nederlands ansvar. Det er to marinebaser (Parera og Suffisant) underlagt sjefen for de nederlandske styrkene i Karibia (COMNLCARIB). Det er ikke allmenn verneplikt, men ungdom kan få militær opplæring ved Suffisant, og Nederlands forsvar trener militsen CURMIL. Curaçao er assosiert med EU og assosiert medlem av Sammenslutningen av karibiske stater (ACS), UNESCO og Den panamerikanske helseorganisasjon (PAHO).

De tidligste innbyggerne kom fra Orinoco-området i Sør-Amerika omkring 2900–2300 fvt. Den eldste påviste bosetningen på Curaçao er fra Rooi Rincon-helleren, med bergmalerier og dyrerester. Da spanjolene kom til øya var innbyggerne her caquetioer, ei gren av arawak-folket, og de hadde regelmessig kontakt med fastlandet.

Spanjolene satte Alonso de Ojeda som guvernør og gjorde de fleste caquetioene til slaver. I 1512 ble Curaçao nesten avfolket, da spanjolene tvangsflyttet mesteparten av den opprinnelige befolkningen til Hispaniola for å bli slavearbeidere der, andre ble fraktet til det søramerikanske fastlandet. De fleste spanjolene var menn, og det utviklet seg en stadig mer tallrik befolkning av barn med spansk far og mor fra den opprinnelige befolkningen. Kveg og sau, til kjøtt og eksport av huder til Europa, var en hovednæringsvei.

Det nederlandske vestindiakompaniet tok kontroll over Curaçao i 1634 og overtok store mengder husdyr. Nederlenderne opprettet også plantasjer og saltutvinning til eksport, og begynte å innføre slaver fra Afrika. Nederland og Spania utkjempet Åttiårskrigen fram til 1648, og Curaçao ble brukt som base for nederlandske angrep mot spanske fartøyer og kolonier i regionen. I denne perioden bygde nederlenderne Fort Amsterdam og en bymur mot Willemstads landside i nord. I 1650-årene begynte det å komme sefardiske jøder til Curaçao, særlig etter at nederlenderne i 1654 mistet herredømmet over Recife i Brasil kom mange jøder derfra og hit. Det sefardiske samfunnet på Curaçao er det eldste permanente jødiske samfunnet på den vestlige halvkule.

I 1675 ble vestindiakompaniet reorganisert og Curaçao gjort til frihavn. Handelen ble åpen også for andre enn nederlendere, og øya ble et sentrum for slavehandelen over Atlanterhavet. Gjennom det meste av 1600- og 1700-tallet var Curaçao under kontroll av kompaniet, men i 1791 gikk det konkurs, og den nederlandske staten overtok. I 1795 ble et stort slaveopprør nordvest på øya slått ned. Under Napoleonskrigene var øya okkupert av britene i to perioder, men i 1816 ble nederlandsk styre gjenopprettet.

På 1800-tallet avtok folketallet på grunn av utvandring av frie borgere og slaver. Andelen frigitte slaver doblet seg mellom 1789 og 1816, men det varte til 1863 før nederlenderne avviklet slaveriet, og i praksis ble ikke de siste slavene frie før ti år senere. Mange tidligere slaver begynte nå å dyrke små jordstykker.

I 1845 ble de seks nederlandske øyene i Karibia omorganisert til én koloni styrt fra Curaçao. Bymuren i Willemstad ble revet mellom 1861 og 1866. Fosfatutvinning begynte i 1874, men de sosiale forholdene forble elendige på slutten av 1800-tallet, og få barn gikk på skole.

Økonomiske og sosiale forhold ble bedret etter at Royal Dutch Shell i 1920 åpnet et raffineri for olje fra Venezuela. Maracaibosjøen i Venezuela var for grunn for store oljetankere, mens det var gode havneforhold i Schottegat på Curaçao. Oljeoppsvinget ble fulgt av større interesse for kolonien og ga den et sterkere nederlandsk preg. I 1936 ble den et territorium, og begrenset stemmerett til et parlament ble innført.

I mai 1940 ble Curaçao og Aruba okkupert av britiske og franske styrker for å sikre kontroll over oljeraffineriene, og disse ble viktige leverandører til alliert krigføring. Raffineriene fortsatte å være viktige etter krigen. Universell stemmerett ble innført i 1948, og det første frie valget ble holdt året etter.

Kolonien ble i 1954 omorganisert til De nederlandske Antiller, en føderasjon som omfattet alle seks øyer med Willemstad på Curaçao som hovedstad. De nederlandske Antiller utgjorde Kongeriket Nederlandene sammen med Nederland og Surinam, og føderasjonen besto fram til den ble oppløst i 2010. Det indre sjølstyret ga De nederlandske Antiller rett til selvbestemmelse i skatte- og finanssaker. En avtale mellom Nederland og USA om å unngå dobbeltbeskatning ble utvidet til også å gjelde De nederlandske Antiller. Det førte til en høykonjunktur for finanssektoren som varte til 1986, da USA endret skattelovgivningen og De nederlandske Antiller ikke lenger ble et attraktivt sted for internasjonale selskaper. I 1980-årene fortsatte økonomiske problemer blant annet med nasjonaliseringen av oljesektoren i Venezuela i 1975 som førte til en høyere pris på råolje.

I 1986 trakk Aruba seg ut av Antillene og ble eget land innenfor kongeriket, og dermed ble Curaçao mer dominerende i De nederlandske Antiller. Samtidig var det budsjettunderskudd, stor korrupsjon og høy kriminalitet, blant annet drap og narkotikaomsetning. Nederland gikk i 2006 med på at Curaçao kunne bli et eget land. Tre år senere støttet 52 prosent av velgerne dette i en folkeavstemning. Nederland overtok en del av landets statsgjeld, og underskudd på statsbudsjettet snudde til overskudd.

I 2010 ble føderasjonen De nederlandske Antiller oppløst, og i dag er Curaçao ett av fire land som utgjør Kongeriket Nederlandene, sammen med Nederland, Aruba og Sint Maarten.

Over 80 prosent av Curaçaos BNP er fra tjenestenæringer som turisme, raffinering og bunkring av petroleum, samt offshore finans- og banktjenester. Turismen er særlig knyttet til cruiseanløp. Curaçao har to frihandelssoner, en i havna i Willemstad og en ved flyplassen. Industri, mest lettindustri, utgjør rundt 15 prosent av BNP, mens jordbruket utgjør en liten del: Naturressursene er begrensede, jordsmonnet dårlig og tilgang på ferskvann begrenset. Det blir likevel dyrket blant annet aloe, durra, peanøtter, grønnsaker og tropiske frukter. Til tross for at BNP har vokst lite i nyere tid, er gjennomsnittsinntekten per innbygger høy, og infrastrukturen godt utviklet i forhold til andre land i regionen.

Myntenhet er antillansk gylden = 100 cent.

Skolegangen er basert på det nederlandske undervisningssystemet. Det er obligatorisk skolegang for barn i alderen 6–18 år. Curaçao har ett universitet.

Kjente forfattere er blant andre romanforfatterne og poetene Silvio Alberto (Tip) Marugg (1923–2006) og Frank Martinus Arion (1936–2015), samt poeten Hemayel Michael Anthony Martina (1990–2011).

Sentrale malerkunstnere er blant andre Enrique Olario (1891–1977), Margarita Eliza Hodge (1899–1998) og Hipólito Ocalia (1916–1984).

I slavetida utviklet den vestafrikanske musikk- og danseformen tambú seg. Polka, masurka og vals var populære danser på 1800-tallet. I mellomkrigstiden ble populærmusikk påvirket særlig fra Cuba og med rytmeinstrumenter og trombone, saksofon, fløyte og piano. På 1960-tallet erstattet elektrisk gitar og orgel trompetene. I 1971 begynte en årlig tumbáfestival. På 1990-tallet ble dansestilene kadans, merengue og soca utviklet til den nye stilen ’ritmo kombiná’.

Det er åtte aviser, ni fjernsynsstasjoner og 28 radiostasjoner. Den statlige fjernsynskanalen heter TeleCuraçao.

Populære sportsgrener er blant annet baseball, fotball og windsurfing.

Norge har en honorær konsul i Willemstad. En skatteavtale mellom Norge og De nederlandske Antiller ble inngått i 1989, med en tilleggsprotokoll er denne gjeldende for Curaçao siden 2010.

• Antillene
• De nederlandske Antiller
• Karibia
• Willemstad

• Central Bureau of Statistics Curaçao
• CIA World Factbook om Curaçao
• BBCs landsider om Curaçao