Dionysos

Zevs la sin elsk på Semele, datteren til kong Kadmos av Theben. Han besøkte henne i nattens mørke, men Hera, som var sjalu, forledet Semele til å be Zevs om å vise seg. Han åpenbarte seg som et lyn, og dette tok livet av henne. Semele hadde blitt gravid, og barnet hun bar på, ble berget av Hermes. Han sydde det inn i Zevs' lår, og når tiden var inne, ble Dionysos født av sin far Zevs. Hermes leverte barnet til oppfostring hos satyrenes far Seilenos og nymfene på fjellet Nysa.

En tradisjon forteller at Dionysos var barn av Zevs og Persefone. En dag ble han overfalt av ur-kjempene, titanene, sønner av Gaia og Uranos, som drepte ham og fortærte kjøttet. Dionysos' hjerte ble berget, og hans farmor Rheia gjenopplivet ham. Men Zevs smadret titanene med sitt lyn. Ut av asken oppsto stoffet som menneskene er skapt av. Slik ble mennesket dels titanisk og dels guddommelig.

Til tross for at Dionysos kom fra Theben, midt i den greske verden, forteller mytene at guden ankom fra østerland ledsaget av en sverm ekstatiske kvinner. Følget møtte voldsom motstand, men i sin allmakt straffet Dionysos dem som avviste ham nådeløst. I Trakia truet edonernes konge Lykourgos Dionysos og jaget kvinnefølget opp i fjellet. Dionysos gjorde Lykourgos gal, slik at han tok en øks og hogget ned sin sønn Dryas i den tro at han stusset en vinstokk. I Trakia levde også sangeren Orfeus. Han nektet å ære Dionysos og ofret i stedet til Apollon. Dionysos mainader angrep Orfeus og rev ham i stykker, men hodet havnet i havet og fløt til øya Lesvos, der det fortsatte å synge.

En dag vendte Dionysos tilbake til sin fødeby Theben med en sverm østerlandske kvinner, kalt bakkhantene. I henrykkelse fulgte de guden, svingte sine thyrsos-staver og danset seg til ekstase til skingrende musikk. Da den unge kong Penthevs, sønn av kong Kadmos’ datter Agave, forsøkte å jage «denne falske profeten» og hans kvinnefølge, fikk guden de thebanske kvinnene til å forlate hjem og barn og rave omkring i fjellet, ledet av Penthevs mor Agave og hennes to søstre Ino og Autonoë.

Penthevs ville gå til angrep på de ekstatiske kvinnene, men Dionysos lokket ham til å kle seg i kvinneklær, dra til fjells og speide på bakkhantene. I deres villfarelse trodde de at Penthevs var et villdyr og dro ham ned fra treet der han holdt seg i skjul og rev ham i stykker. Agave kom hjem med jakttrofeet «hodet av en løve». Hennes far Kadmos oppklarte at hodet hun bar, var hennes egen sønns. Flere liknende myter forteller om kvinner som nektet å delta i gudens hellige handlinger og ble rammet av galskap.

Kong Proitos av Argos hadde tre døtre. En dag fornærmet de Dionysos (eller Hera) og ble straffet med galskap. De ravet omkring i fjellene og oppførte seg skammelig. Galskapen deres drev de andre kvinnene i Argos til å myrde sine barn og forlate sine hjem, de rev i stykker dyr og fortærte kjøttet rått. Seeren Melampous klarte omsider å helbrede dem. Også Kong Minyas av Orkhomenos hadde tre døtre, en av dem het Levkippe. De nektet å delta i Dionysos hellige handlinger, selv om guden utkledd som jente ba dem følge ham. Dionysos forvandlet seg først til løve, så til okse og til slutt til panter, men de forble ved sin vev. Han drev dem så til vanvidd slik at de ofret Levkippes sønn Hippasos. De fortærte barnet og ravet omkring i fjellene, inntil de ble forvandlet til fugler og flaggermus.

Dionysos lærte Ikarios i Athen å lage vin. Gjeterne som drakk den, trodde de var blitt forgiftet og drepte ham. Ikarios' datter Erigone gikk på let etter sin far, og da hun fant ham, hengte hun seg. En annen mann fra Athen, Amfitryon, var den første som lærte menneskene å blande vin med vann, og det er siden den dagen menneskene har gått på to bein. Da Herakles var gjest hos den vise kentauren Pholos, åpnet verten et fat ublandet vin som Dionysos hadde gitt i gave. De ville kentaurene tålte ikke denne sterke drikken og stormet frem, rev opp klipper og trær, og det var med nød og neppe Herakles klarte å stagge dem.

En dag ble Dionysos overfalt av tyrrenske sjørøvere som planla å selge ham som slave. Da Dionysos skjønte at han ble bortført, fikk han vinranker til å vokse fra dekket og sno seg om masten. Årene ble til slanger, og skipet ble fylt av fløyteklang og eføyranker. Så åpenbarte guden seg som løve som jaget de skrekkslagne piratene over bord. Der ble de forvandlet til delfiner.

Den gang Thesevs av Athen var på hjemferd fra Kreta med prinsesse Ariadne, stanset de på øya Naxos. Her forlot Thesevs henne, og Ariadne påkalte gudenes hjelp. Ikke lenge etter landet Dionysos med sitt følge av satyrer og mainader og førte henne med seg. Med henne fikk han flere sønner som rår over vinens kunst.

Dionysos mest kjente område er vinen, ikke vinplanten, men vinens rus. I denne rusen åpenbarer guden sin makt. Han samler menn i en høystemt begeistring og forener dem i felles verdier og vennskapsbånd. En utbredt tradisjon var å holde drikkegilder, kalt symposion (flertall symposia), der diktning, sang og tale kunne deles. Etter et fellesmåltid samlet gjestene seg i bønn, de helte et offer av ublandet vin ut og nøt så vinen blandet med vann. Ingen ærbare kvinner deltok, for vindrikken var generelt forbeholdt menn, men hetærer kunne hentes inn til underholdning og forlystelse. Etter drikkegildet kunne mennene streife om på gatene ikledd kvinneklær og dermed viske ut skillet mellom kjønnene.

I Athen og andre steder ble det holdt en felles Dionysosfeiring der vinen var i sentrum, Anthesteria, men der også slektens livsfaser ble markert. Her inngikk et drikkestevne ved at menn drakk om kapp. Hver enkelt tok med sin egen rituelle chous-mugge, satte seg ved separate bord og drakk i taushet. Dette sto i rak motsetning til symposionnormen der samvær og tale var sentral, og alle drakk i tur og orden av samme skål.

Dionysos var også guddommen i sentrum av en kvinnekult som må ha vært utbredt, men som vi har få pålitelige kilder om. I slike Dionysos-ritualer var menn utelukket. Kvinnene forlot hjemmet og pliktene og danset en intens dans som forenet dem i en felles transe. Bilder på greske vaser og scener i diktning fremstiller kvinner i slik dans, ofte ledet av Dionysos. De kalles maenader eller bakkhanter, det vil si de besatte.

Tragedien Bakkhantene av dikteren Evripides (405 fvt.) handler om hvordan guden ankommer byen Theben med en sverm bakkhanter og tvinger kong Penthevs til å motta kulten. Disse kildene uttrykker mytiske forestillinger, ikke en eksakt rituell virkelighet: Kvinnene stormer til fjells, dreper ville dyr og spiser kjøttet rått. Historiske kilder nevner en kult der atenske og delfiske kvinner, kalt thyiader, samles til transe-dans i fjellene overfor Delfi. Kulten har blitt tolket som en måte å avreagere for kvinners begrensede liv i et felles rituale: De snudde opp-ned på sin kvinnerolle og brøt for et tidsrom ut av stengslene.

Den Dionysos-kultformen som har fått størst oppmerksomhet både i antikken og i ettertiden, er teateret. Alle teatre var viet Dionysos. De lå i hans helligdom, og teaterfeiringene ble innledet med rituelle prosesjoner og ofringer.

Teaterfeiringene ble innstiftet i Athen en gang på 500-tallet fvt., og mange dramaer som ble fremført i den anledning, er bevart, de eldste fra omkring 472 fvt. 400-tallet er høydepunktet for teaterfeiringene, men de fortsatte i mange århundrer og ble holdt innenfor samme kultrammer. Under teaterfeiringene ble hele borgerforsamlingen forent i felles begeistring. Dramaene som ble spilt, ser ut til tidvis å bryte med samfunnets orden. Komediene oppløste skillet mellom mennesker og dyr og snudde ofte opp-ned på rangordenen mellom guder og mennesker, menn og kvinner og herrer og slaver, alt dette til felles latter. Tragediene brøt på sin måte opp samfunnets grunnleggende verdier, for eksempel den som krevde absolutt lojalitet overfor slektninger, den gang til felles sjokk og gru, slik Aristoteles forklarer det i sitt verk Poetikken. Dionysos kan slik sies å være makten i publikumets heftige begeistring og i den midlertidige uorden som skapes i teaterets verden, mens feiringen revitaliserte fellesskapet og dets grunnverdier.

Dionysos har til slutt hatt en fremtredende rolle i kultformer som samlet mindre grupper i såkalte «mysterier», lukkede selskaper der medlemmene ble innviet til en felles trygghet overfor døden. Disse fellesskapene var mer eller mindre skjulte, og omreisende spesialister sørget for innvielsesseremoniene. Dionysos er nevnt i noen av en gruppe tekster som har blitt funnet i graver, de fleste fra det 4. til det 2. århundret fvt., og funnstedene varierer fra Nord-Hellas, til Kreta og Syd-Italia. De er skrevet på små gull-blekker og velsigner den døde med anvisninger om hvordan den skal finne vegen til en lykksalig tilværelse i dødsriket. De innvidde kan kalles (menn) bakkhoi og (kvinnene) bakkhai. Ulike former for Dionysos- eller Bakkhoskulter fant vegen til Romerriket.