I behandlingen av det mytologiske stoffet gikk Evripides ganske fritt til verks, omformet og utformet sagnene som det passet ham og lot ofte personene ytre seg om aktuelle spørsmål i samtiden, Athens «opplysningstid». Han har en forkjærlighet for debattscener. Overfor hevdvunne forestillinger, politisk og religiøs autoritet viser han en kritisk innstilling som gjennom fyndig formuleringskunst fikk stor gjennomslagskraft.
Det opphøyde preg tragedien hadde hos Aiskhylos og Sofokles, har den hos Evripides langt på vei mistet. Til gjengjeld avspeiler Evripides' verker i langt høyere grad det virkelige menneskelivet. Hans evne til å vise menneskesinnets krefter og spenninger var stor. De irrasjonelle lidenskapene kan gå på tvers av personenes moralske bevissthet. I stykker som Medeia og Hippolytos har han gitt inntrengende studier av ekteskap og kjærlighet, i Bakkantinnene blottlegges religiøse krefter.
Oppbygningen av dramaet er ofte mindre fast. Evripides utviklet videre den orienterende prologen, hvor en person meddeler stykkets forutsetning og gang. I epilogen bringer ofte en deus ex machina («gud fra kranen») en «løsning» uten indre sammenheng med dramaet (Aristoteles' kritikk). Korets rolle blir ytterligere redusert, og korets sanger utviklet seg mot friere lyriske innskudd. I den senere delen av sin produksjon har han skapt rene intrigestykker (blant annet Ifigeneia blant taurerne) som ble videreført av den nye komedien (Menander og andre).
Gjennom maktfulle enkeltscener og den psykologiske analysen fikk Evripides stor innflytelse på den senere tragedie, blant annet på Seneca, og gjennom ham på den franske tragedie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.