Fram III-ekspedisjonen

Amundsens opprinnelige plan var å reise til Nordpolen, og han la frem sine planer i Det Norske Geografiske Selskab høsten 1908. Han erklærte at hans neste ekspedisjon skulle bli en gjentakelse og videreføring av Fridtjof Nansens drift over Polhavet. Han skulle få Nansens velsignelse til å låne skuta Fram mot at vitenskapelige undersøkelser ble satt i høysetet. I tillegg skulle driften forhåpentlig gå lenger nord enn Nansens ekspedisjon – over Nordpolen som Amundsen anså som det største målet. Da både Frederick Cook og Robert Edwin Peary i 1909 annonserte at de hadde nådd frem til denne, valgte imidlertid Amundsen å legge om sine planer. Ferden skulle først sørover til Antarktis og Sydpolen før den dro nordover til Arktis. Dette var den tredje Fram-ekspedisjonen.

Etter omfattende forberedelser forlot ekspedisjonen Kristiania 7. juni 1910. At de skulle til Sydpolen i stedet for Nordpolen ble holdt hemmelig, også for de fleste av deltakerne, inntil de kom til Madeira, som var siste landfall før Antarktis. Endringen i planen var ekstra ømtålig, både fordi Nansen hadde gitt Amundsens nordpolsekspedisjon sin fulle støtte, og fordi det var godt kjent at den britiske antarktisekspedisjonen under Robert F. Scott var underveis til Sydpolen. Amundsens kortfattede telegram til Scott – «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen» – sjokkerte britene, og hans valg av noenlunde samme område i Antarktis til hovedbase som der Scott allerede tidligere hadde etablert seg, ble oppfattet som urent spill.

14. desember 1911 stod Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting som de første på Sydpolen. Det norske flagget ble plantet i snøen av alle fem samtidig, og Amundsen ga platået navnet Kong Haakon VIIs Vidde. Han noterte dagen til 15. desember i og med at han hadde glemt å justere datoen tilbake da de krysset den internasjonale datolinjen på vei sørover med Fram, men det var altså dagen før. De ble på stedet i fire dager for å peile inn punktet så nøyaktig som mulig. Da de dro, etterlot de et lite telt, noe utstyr og brev til kong Haakon og Scott.

Scott og hans menn nådde frem en måned senere, og alle fem omkom på hjemveien. Det at Scott også nådde frem til det norske teltet på Sydpolen, fotograferte det og tok med seg brevene Amundsen hadde etterlatt, bekreftet for ettertiden at begge gruppene faktisk hadde vært på polpunktet.

Amundsens gruppe nådde tilbake til Framheim med to sleder og 11 hunder etter 99 dagers fravær og cirka 3000 kilometer sledekjøring. De vitenskapelige resultatene ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste målet.

Hele overvintringsgruppen forlot basen Framheim og Hvalbukta 29. januar 1912. Frams tokt i Sør-Atlanteren hadde vart fra 18. juni til 2. september 1911, og hun hadde ellers vært innom Buenos Aires til proviantering og vedlikehold. Hun ankom Hvalbukta 9. januar for å hente de ni fra Framheim. Deretter tok det fem uker for Fram å nå land, Hobart på Tasmania, hvor nyheten om erobringen av Sydpolen kunne meddeles verden.

Nå skulle egentlig Amundsen fortsette med ekspedisjonen mot Nordpolen, som han hadde lovet Nansen. Men det varte og rakk, mens han holdt inntektsinnbringende foredrag i Australia og New Zealand, Europa og Amerika. Fram ble liggende for lenge i varme farvann ved Sør-Amerika og ble for markspist til å tåle en ny kamp med isen i det nordlige Polhavet. Hun ble seilte tilbake til Norge i 1914.

• ekspedisjoner i Antarktis
• Fram – polarskute
• Framheim
• Roald Amundsen
• Sydpolen
• Terra Nova-ekspedisjonen

• Amundsen, Roald, 1912, Sydpolen – Den norske sydpolsfærd med Fram (1910−1912, Jacob Dybwads forlag
• Kløver, Geir O., 2017, Lessons from the Arctic, Frammuseets forlag
• Dagbøkene til alle deltakerne på ekspedisjonen der disse foreligger. Publisert på Frammuseets forlag 2010−2011