Fredrik 2. (tysk-romersk keiser)

Fredrik 2 var konge av Sicilia (1197–1250), konge av Tyskland (1212–1250) og tysk-romersk keiser (1220–1250). Han var sønn av Henrik 6.

Fredrik vokste opp i en arabisk-italiensk blandingskultur og stod Tyskland fjernt. På Sicilia, hvor han for det meste bodde, skapte han en sterk militær- og embetsstat, som i mye var forut for sin tid. I 1212 ble han sendt til Tyskland av pave Innocens 3 og valgt til tysk konge, og i 1220 ble han valgt til tysk-romersk keiser. I Tyskland søkte Fredrik bare soldater, og gav fyrstene vidtgående rettigheter, men svekket derved kongemakten. Likevekten fra Fredrik 1s tid lot seg ikke bevare.

Fredrik lå i stadig strid med paven. Han var bannlyst da han foretok det femte korstog i 1228, I 1237 slo han lombardene, som stod i forbund med paven, ved Cortenuova. Målet var å legge hele Italia under keiserdømmet, men keiserens makt i Tyskland var mindre enn før, særlig fordi hans innflytelse på bispevalgene var minsket.

I 1245 erklærte pave Innocens 4 ham for avsatt. Dette ble signalet til reisning blant Fredriks motstandere i Tyskland, hvor to motkonger ble valgt, den ene etter den andre. Fredrik fortsatte kampen inntil sin død i Sør-Italia.

Fredrik blendet samtid og ettertid ved sin glimrende begavelse og sin merkelig sammensatte personlighet. Ved hoffet hans hersket arabisk lærdom og orientalsk livsnytelse.