Gengangere
Scene fra Nationaltheatrets oppsetning av Gengangere i 1972 som viser fru Alving (sittende) og Regine Engstrand.
Av /Teknisk museum.
Lisens: CC BY SA 3.0
Gengangere, bokomslag
Scene fra Gjengangere
Lasse Lindtner og Gjerterud Jynge spilte i Riksteatrets oppsetning av Gjengangere i 2017.
Av /SCANPIX.

Gjengangere er et skuespill i tre akter av Henrik Ibsen, utgitt i 1881.

Faktaboks

Også kjent som

Gengangere

Forfatter

Henrik Ibsen

Verdenspremiere
20. mai 1882 på Aurora Turner Hall i Chicago
Norsk premiere
17. oktober 1883 på Folketheatret i Møllergaten i Oslo

Skuespillets behandling av utroskap, kjønnssykdommer og dobbeltmoral i det borgerlige ekteskapet gjorde det til et av Ibsens mest kontroversielle verk. Bokhandlere sendte bøkene tilbake til forlaget fordi de ikke ville ha dem liggende framme i butikken. Ingen teater i Norden ville sette opp stykket. Gengangere fikk verdenspremiere i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882, hvor det ble oppført på originalspråket for skandinaviske innvandrere. I Berlin ble det oppført i 1886, men først i 1900 ved hovedscenen i Kristiania (Oslo).

Teknisk sett regnes Gjengangere som Ibsens kanskje mest fullendte verk. Sammenligningen med Sofokles’ tragedie Kong Ødipu s dukket opp tidlig. Også Gjengangere er en slags gresk tragedie, men spilt ut blant alminnelige mennesker på Vestlandet. I løpet av noen få timer innhenter fortidens synder de dramatiske personenes forsøk på frigjøring i nåtiden. I Et dukkehjem, som Ibsen skrev to år tidligere, fikk Nora lov til å slippe fri. I Gjengangere forsøker fru Alving på det samme, men hun låses bare mer og mer fast til det livet hun har levd.

Aktene

Første akt

Helene Alving har vært enke i ti år. Ved skuespillets begynnelse vil hun hedre sin avdøde ektemann ved å åpne et barnehjem til hans minne. Hun vil begynne sitt liv helt på nytt, som en ærlig, fremskrittsrettet og liberal kvinne. I løpet av første akt kommer det frem at ekteskapet langt fra har vært lykkelig, og at kaptein Alving har levd et utsvevende liv. I begynnelsen av ekteskapet flyktet Helene til den hun egentlig elsket, pastor Manders, som sendte henne tilbake til ektemannen. Sønnen Osvald ble tidlig sendt til utlandet for å unngå farens uheldige innflytelse, men er nå vendt tilbake for å være hos moren over vinteren. Manders har kommet på besøk for å åpne barnehjemmet, og tjenestejenten Regine er også i huset. Hennes mor var selv tjenestejente der i sin tid, og det er kaptein Alving som er Regines egentlige far.

Ting begynner å gå galt når Osvald begynner å hylle det frie kunstnerlivet i Paris. Manders anklager fru Alving for å ha sviktet i sønnens oppdragelse, mens fru Alving svarer med å fortelle ham den fulle sannheten om Alving. Hennes motivasjon for å åpne barnehjemmet har vært at Osvald ikke «skulde ta’ nogetsomhelst i arv efter sin far». Første akt slutter med at Osvald blir nærgående overfor Regine, og fru Alving opplever et forferdende déjà vu: «Gengangere. Parret fra blomsterværelset går igjen». Hun ser Osvald gjenta farens atferd mange år tidligere.

Annen akt

I annen akt tar fru Alving et oppgjør med pastor Manders og alt hans vesen for at han tvang henne tilbake til ekteskapet, for at han bare er opptatt av fasader og for at han sviktet den kjærligheten han nå for lengst har fortrengt. Hennes offensive holdning får imidlertid en knekk da Osvald forteller henne at han er syk og «åndelig nedbrudt, – ødelagt, – jeg kan aldrig komme til at arbejde mere!» Forklaringen på Osvalds tilstand viser seg å være medfødt syfilis, en seksuelt overførbar og arvelig sykdom. Legen i Paris har fortalt Osvald at «fædrenes synder hjemsøges på børnene», altså at farens synder går i arv, mens han selv tror det skyldes festingen, «dette jublende lyksalige ungdomsliv med kameraterne». Nå ser han kun én redning, Regines «livsglæde». Overfor en vantro Manders aksepterer fru Alving at de to unge kan gifte seg, til tross for at de altså er halvsøsken. (Ibsen leker riktignok også med antydninger om at det er Manders som er Osvalds egentlige far.) Samtalen avbrytes av at barnehjemmet brenner ned til grunnen.

Tredje akt

I tredje akt forteller fru Alving at hun nå har forstått at også kaptein Alving var full av «livsglæde», men at omgivelsene knekket den, og at hun selv slett ikke var forberedt på noe ekteskapelig samliv: «Jeg bragte heller ikke søndagsvejr ind i hans hjem», sier hun nå, og: «De havde lært mig noget om pligter og sligt noget, som jeg har gåt her og troet på så længe. Alting så munded det ud i pligterne, – i mine pligter og i hans pligter.»

Da Regine får vite sannheten om hvem som er faren hennes, vil hun forlate stedet umiddelbart; hun kan heller ikke «gå her ude på landet og slide mig op for syge folk». Osvald og fru Alvings siste samtale handler om dødshjelp. Allerede ved soloppgang har han helt mistet forstanden, og hans siste ord er en bønn om å få «Solen – Solen». Symbolet på livsglede er blitt til et dødens tegn.

Litt om mottakelsen

Osvald DNS 1890
Kalle Løchen som Osvald på Den Nationale Scene i 1890, første oppsetning av Gengangere på en norsk scene.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Morgenbladets konservative kritiker Marcus Jacob Monrad anmeldte Gjengangere under tittelen «Hvad man kan lære af Ibsens 'Gengangere'»:

«Hvis man da ikke skal finde, at de nye Anskuelser føre til en Opløsning af al Moralitet, saa maa man sige, at de ialfald vil medføre en ganske ny Moral. Hvordan denne forresten skal være, er ikke saa let at tænke sig; saameget se vi kun, at Selvmord, fri Kjærlighed og Blodskam vil blive blandt Ingredientserne.» (Monrad, 1882).

Monrads kritikk bærer i seg en forventning om at litteraturen skulle presentere moralske forbilder.

Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes var mer positiv. Gengangere er «ikke det fuldkomneste Drama, [Ibsen] har skrevet, men […] den nobleste Handling i hans litterære Liv».

Bjørnstjerne Bjørnson minnet i Dagbladet om at de dramatiske personenes oppfatninger ikke uten videre kunne regnes som Ibsens egne: «Digterens egen Mening faa søges i Kompositionen, og jeg tænker, at i den fejrer ikke Usædeligheden nogen synderlig stor Triumf.» Dette innlegget fikk Ibsen til å skrive et vennskapelig brev til Bjørnson for første gang på nesten femten år: «Det var jo egentlig ikke andet, end jeg kunde vente af dit store modige høvdingsind.»

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Elias Reed

Hei! Jeg lurte på hvorfor ikke Snekker Engstrand blir nevnt? Jeg kan forstå at han ikke er veldig viktig, men han er fortsatt årsaken til at barnehjemmet brenner ned og illustrerer at Manders er lett å manipulere.

svarte Mari Paus

Hei Elias, godt spørsmål! Artikkelforfatteren har vel tenkt at det ikke er plass til å få med alt i handligsreferatet. Hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg