Karl var en ivrig kristen og arbeidet for troens utbredelse blant hedningene med overtalelse eller vold etter som det falt seg. Han betraktet seg som kirkens overhode, selv i teologiske spørsmål. Bispevalgene lå helt under kongens kontroll, og han presiderte selv over bispemøtene.
Karls rike var basert på naturaløkonomi. Jord var kilden til rikdom og makt. Kongens økonomiske maktgrunnlag var først og fremst hans egne eiendommer (domener) som lå spredt rundt om i hele riket. Disse ble nå brukt til å bygge opp et nett av trofaste medarbeidere. De karolingiske herskere alt fra Karl Martells tid knyttet til seg folk både gjennom personlige bånd, som vasaller, og ved økonomiske bånd, len eller feudum, som ble gitt mot administrative og/eller militære tjenester. Dette var grunnlaget for det såkalte føydalsystemet, som frem til og med Karl den store skulle danne en av forutsetningene for karolingernes sterke kongemakt i Frankerriket.
Karl knyttet det geistlige og verdslige aristokratiet til seg ved store forleninger i de nyerobrede områdene, men i motsetning til merovingerkongene og sine egne etterfølgere greide han å holde stormennene i tømme ved sin personlige autoritet. Som under merovingerne ble landet styrt av grever. I lang tid hadde grevskapene vært arvelige og nesten selvstendige, nå ble grevene igjen avsettelige embetsmenn. Langs grensene opprettet Karl større «markgrevskaper» som skulle sørge for forsvaret. For å føre kontroll med grevene, sendte han hvert år ut kongelige sendebud, missi dominici, som oftest bestående av en greve og en biskop. De presiderte i de lokale folkeforsamlinger, hørte på klager og avsa dommer. Ved hoffet var det en stab av riksembetsmenn som dannet kongens kanselli og fulgte ham på reiser.
I Karls «kapitularier» var det tilløp til en rikslovgivning, men de gjaldt først og fremst hans egen domene. Den frankiske folkeforsamlingen fantes ennå, men var på vei til å bli et rent hærskue. De virkelige forhandlinger foregikk mellom kongen og stormennene. For frimennene var krigstjenesten og plikten til å møte på tinget som dommere en tung byrde. Karl bestemte at det skulle utpekes særskilte sendemenn, scabini, til å være dommere, og verneplikten ble innskrenket til frimenn med eiendom av en viss størrelse, men stormennenes rytteri fikk stadig større betydning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.