Michel de Montaigne

Med sine essayer (som på fransk betyr 'forsøk', 'skisser', 'eksperimenter' eller 'øvelser') skapte Montaigne en helt ny litterær sjanger, der man tar utgangspunkt i hvilket som helst emne og reflekterer rundt det i en drøftende prosastil. Formen på essayene er langt friere enn de mer tradisjonelle sjangrene på den tiden, som hadde en mer streng og regelbunden oppbygging. Noen av disse korte prosatekstene var delvis upersonlige til å begynne med, og de første kapitlene er i stor grad kommentarer til historiske eksempler, men de fikk etter hvert et dypt subjektivt preg hos Montaigne.

Montaignes tekster er skrevet nærmest som dialoger, der forfatteren samtaler med sin egen samtid, med leseren, med andre tenkere og ikke minst med seg selv. Verket er svært rikt på henvisninger til og sitater fra antikke forfattere. Det gir også et levende bilde av mentaliteten i Frankrike under religionskrigene og viser hvordan de store omveltningene innenfor religion og vitenskap ble opplevd i samtiden.

Stilistisk preges essayene av en utstrakt bruk av sitater, allusjoner, digresjoner og innfall. Dette gjør leseropplevelsen rik, men også vanskelig, særlig for en moderne leser som ikke har forutsetninger for å forstå alle de mer eller mindre eksplisitte henvisningene til forfatterens samtid og alle de intertekstuelle referansene.

Essayene er produkter av en helt unik skriveprosess: I manuskriptene som kalles l’exemplaire de Bordeaux, Bordeaux-eksemplaret, som Montaigne jobbet med fra 1588 til han døde i 1592, kan man lese forfatterens håndskrevne notater og tillegg til sin egen trykte tekst. Essayet er med andre ord aldri ferdig i hans øyne, det finnes alltid noe som kan legges til eller skrives om: Fasiten – sannheten – kan man aldri sette to streker under.

Det sentrale, humanistiske spørsmålet «Hva vet jeg?» går som en rød tråd i Montaignes hovedverk. Han er innom så vidt forskjellige temaer som redsel, vennskap, barns utdannelse, ensomhet, løgnere, lukt, søvn, kannibalisme og sinne (for å nevne kun noen få eksempler), alltid med sine egne erfaringer og refleksjoner, sin egen tvil, som utgangspunkt.

Ofte hevder han at all tenkning bør være en opplæring i tapperhet og en forberedelse til døden: I det første av tre bind finner vi et av hans mest kjente essayer, Que philosopher c’est apprendre à mourir («Å filosofere er å lære å dø»), som uttrykker den paradoksale erkjennelsen at man gjennom refleksjon kan lære seg å akseptere sin skjebne. Samtidig tviler han både på tankens evne til å nå sikre sannheter og på viljens evne til å kontrollere følelser og tilbøyeligheter.

Han oppfatter verden som omskiftelig og full av illusjoner; derfor er han en viktig forløper for barokkens litteratur. Det eneste han mener mennesket er i stand til virkelig å kjenne, er mennesket selv. Derfor legger han stor vekt på å beskrive seg selv for slik å gi et bilde av den skrøpelige og famlende menneskeheten.