Palmyra

Allerede i bronsealderen var det en mindre bosetning i oasen og stedet omtales i bevarte kilder fra ca. 2000 fvt. Etter Aleksander den stores erobringer inngikk hele Levanten i den hellenistiske verden og ble organisert mer etter gresk mønster med byer (poleis) som administrasjonssentre.

Den syriske ørkenen tilfalt etter hvert det hellenistiske Selevkid-riket. I det første århundre fvt. falt imidlertid dette riket sammen, og Syria ble annektert som romersk provins i 64 fvt. Området rundt Palmyra beholdt imidlertid en uavhengig status, og arameisktalende beduiner etablerte da et større bysenter. Det vokste raskt til en kosmopolitisk storby som dermed kom under romersk interessesfære. Palmyra ble til slutt også innlemmet i Romerriket, antagelig i første halvdelen av det første århundre evt.

Byens vekst hang sammen med etableringen av en ny karavanerute ned til Persiabukta gjennom den syriske ørkenen. Karavanene brakte varer fra Østen, blant annet krydder fra India og silke fra Kina til det romerske imperiet. Eliten kunne utnytte sine nære forbindelser til stammene i ørkenen, og den engasjerte seg også i skipsfarten på Det indiske hav på tvers av utenrikspolitiske grenser. Palmyra kontrollerte et stort landområde i det sentrale Syria i grenseområdet mot Perserriket i øst, og i fjellene nord for byen ble det anlagt flere hundre landsbyer, som ved kunstig vanning forsynte storbyen med fødevarer.

I det romerske imperiet hadde byen en relativ fri stilling. I innskrifter benyttes ikke bare gresk, som var det offisielle språket i den østlige delen av riket, men også arameisk. Byen hadde årlig valgte embetsmenn og ble styrt av et råd (senat) etter romersk mønster. Kulturen i Palmyra viser ellers en sammensmeltning av gresk/romerske, persiske, semittiske og arabiske trekk i arkitektur, kunst, klær og gudeverden.

På slutten av 200-tallet, da Roma mistet kontrollen med de østlige provinsene, slo stormannen Odaenathus seg opp som leder og etablerte Palmyra som et ganske selvstendig maktsentrum, blant annet ved å slå tilbake en persisk offensiv. Han ble anerkjent som romersk visekeiser i det østlige riket. Under hans enke Zenobia fikk Palmyra også kontroll med Egypt, men dronningens ambisjoner – blant annet om å innsette sønnen Vaballathus som keiser i Roma – førte til at keiser Aurelian angrep og beseiret henne i 273. Deretter mistet Palmyra sin selvstendige stilling, og byen ble omgjort til et administrativt og militært senter på grensen til Perserriket.

Med innføringen av kristendommen ble byen et bispesete, og det ble oppført flere kirker.

Etter den arabiske erobringen på 700-tallet ble det bygget store ørkenslott på Palmyras territorium. Byen var stadig et viktig regionalt senter under omayyadene; men heretter mistet byen langsomt sin betydning, og landsbyene nord for Palmyra ble forlatt. Under osmanerne var bosettingen i oasen redusert til en landsby innenfor murene av den gamle Bel-helligdommen.