Gjennom Fokines samarbeid med komponisten Igor Stravinskij i balletter som Ildfuglen (1910) og Petrusjka (1911) begynte ballett i moderne forstand. På mange måter ble den til ved at impresarioen Sergej Djagilev samlet toppsolister fra Marinskij-teatret (blant annet Pavlova, Karsavina, Nisjinska og Nisjinskij) i balletter av Fokine med scenografi av Leon Bakst og Alexandre Benois og presenterte dem i Paris og London, hvor det kunstinteresserte publikum var begynt å anse ballett for passé.
Djagilevs første ballett-turné var i 1909, og brakt tilbake fra Russland ble balletten dermed en kilde til hele modernismens utvikling i vesteuropeisk kunst. I 1911 brøt Djagilev med Marinskij-teatret og Russland. Året etter debuterte Nisjinskij som koreograf med Faunens ettermiddag, og i 1913 laget han Jeux og Våroffer (med musikk av Stravinskij). Senere koreografer ble Bronislava Nijinska, Leonid Massine, George Balanchine og Serge Lifar.
Som scenografer for Djagilev virket blant annet Henri Matisse, André Derain og Pablo Picasso, og foruten Stravinskij ble moderne komponister som Francis Poulenc, Erik Satie og Georges Auric trukket inn i ballettarbeidet. Ensemblet ble fornyet gjennom en rekruttering av vesteuropeiske dansere som Lydia Sokolova (egentlig Hilde Munnings), Ninette de Valois, Anton Dolin og Alicia Markova (Alice Marks).
Ved Djagilevs død kom mange av disse kunstnerne til å fortsette ballettens utbredelse eller bidra til dens kunstneriske vekst i Vest-Europa og USA.
Et av prosjektene som vokste fram i kjølvannet av Ballet Russes, var Ballet de Suedois, et 5-årig avantgardistisk dansekunstprosjekt i Paris, finansiert av den svenske kunstsamleren Rolf de Maré og ledet av den svenske koreografen Jean Börlin. Kompaniet forente sentrale krefter innen dans, film, design, musikk, visuell kunst og poesi.
Etter Djagilevs død i 1929 ble ballettens sentrum flyttet fra Paris til London, hvor den kjente økonomen John Maynard Keynes og en krets av dansere, blant annet Frederick Ashton og Ninette de Valois, etablerte The Camargo Society. Dette ensemblet hadde som formål å videreføre arven etter Djagilev og samtidig utvikle en mer autentisk britisk ballett. Ashton og de Valois etablerte videre Vic-Wells ballet i 1931 – kompaniet som senere skulle bli til Londons Royal Ballet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.