censor

En censor var navn på spesiell romersk embetsmann som sørget for census, det vil si en registrering av borgere og deres formuer i forbindelse med skattlegging, utskriving til hæren og politiske rettigheter. Censorene (censores) ble i regelen valgt hvert femte år, med en funksjonstid på 18 måneder, med mulighet til forlengelse. Dette i motsetning til andre embetsmenn, som ble valgt hvert år.

Censorembetet ble ifølge overleveringen første gang registrert i 443 fvt. og tilsynelatende fast etablert fra 366 fvt. Deres oppgave var å fastsette skatteinntekten, innordne folket i de forskjellige skatteklasser, som samsvarte med stemmeavdelinger i folkeforsamlingene (centuria) og gjennomgå listen over ridderne (equites) og senatorer. Med denne oppgaven fulgte også et spesielt ansvar for å supplere senatet og etterprøve senatorenes økonomi og vandel. Dessuten hadde de tilsyn med den offentlige sedelighet, hvor de hadde makt til å ilegge straff for forhold som lovene ikke rammet, for eksempel overdreven luksus eller utsvevende liv. Det kunne være eksklusjon fra senat eller ridderstand, tap av stemmerett eller høyere skatt.

Censorene hadde også ansvar for å inngå kontrakter og avtaler med privatpersoner om statens inntekter og utgifter. Det gjaldt på inntektsiden bortforpaktning av statsjorda (ager publicus), oppsyn med driften av statens gruver og innkrevingen av de skatter og avgifter som romerne satte ut på anbud, mens det på utgiftssiden gjaldt inngåelse av kontrakter om nybygg og vedlikehold av statlige bygninger og infrastruktur. I perioder uten censorer ble denne oppgaven skjøttet av senatet. Avgjørelser kunne bare treffes når begge censorer var enige.

I rang stod censorene mellom pretorer og ediler (de hadde ikke imperium), men faktisk var de statens mest ansette embetsmenn, og til censorer ble mest valgt forhenværende konsuler (consulares) og dermed ble dette på et vis det siste, prestisjefylte embetet på embetsstigen. I keisertiden (fra 30 fvt.) overtok keiseren censormyndigheten.