commedia erudita

Inspirasjonen for commedia erudita var i hovedsak komedier av de romerske dramatikerne Plautus og Terents og tekster av 1300-talls-novellisten Giovanni Boccaccio (mest kjent for novellesamlingen Il Decamerone fra 1353). De viktigste bidragsyterne til formen var Ludovico Ariosto, Pietro Aretino, Giovan Maria Cecchi, Giambattista della Porta og Niccolò Machiavelli. Sistnevntes La Mandragola (1524) var en av århundrets mest populære komedier. I starten var formen mest utbredt i det nordlige Italia, men den vandret sørover i løpet av hundreåret. Ariostos Cassaria (1508) regnes av mange som gjennombruddet for formen, og året etter kom hans I Suppositi.

Stykkene kunne være på vers eller prosa, men de var så godt som alltid forvekslingskomedier hvor unge menn med hjelp av kløktige tjenere narret eldre fedre til å gifte bort sine døtre, eller rett og slett bedro ektemenn med deres hustruer. Ofte endte stykkene med avsløring av slektskap og forsoning mellom foreldre og et avkom som var kommet på avveie. Mot slutten av 1500-tallet utviklet dette seg til svært kompliserte og overraskende intriger og løsninger. Likevel overholdt stykkene som oftest, i trofasthet mot de klassiske forbildene, de tre enhetene (tid, sted og handling) og inneholdt fem akter. Etter hvert ønsket en del av forfatterne (blant annet Anton Francesco Grazzini og Giovan Maria Cecchi) å fri seg noe fra forbildene.

Det foregikk en del utveksling mellom commedia erudita og den stadig mer populære commedia dell’arte, og ikke minst ble den lærde komedien påvirket av det faste typegalleriet hos den improviserte komedien. I tillegg ble vekten på moral (i motsetning til ren underholdning) sterkere ut over 1500-tallet, noe som trolig var tilskyndet av motreformasjonen og hardere sensur. Latterlige geistlige figurer forsvant fra typegalleriet, og stykkene kom til å dreie seg mer og mer i patetisk og sentimental retning, med vekt på unge elskedes forelskelse og frieri.

• commedia dell'arte
• drama
• komedie