Domstolloven er en norsk lov som inneholder regler om Norges domstoler. Domstolloven inneholder blant annet bestemmelser om den sentrale domstoladministrasjonen, om dommere og de kravene som stilles til disse, om meddommere og om inhabilitet (i lovens språkbruk «ugildhet»). Dessuten er det blant annet regler om framgangsmåten i rettssaker og om forskjellige typer bevis som føres for domstolene.

Faktaboks

Fullt navn
Lov om domstolene
Kortnavn
domstolloven
Forkortelse
dl
Trådt i kraft
01.07.1927
Lovdata-ID
NL/lov/1915-08-13-5

Lovens innhold

Lovens kapittel 1 slår i § 1 fast at de alminnelige domstolene i Norge er tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Etter et grunnlovsvedtak i mai 2024 er dette også bestemt i Grunnlovens § 87.

Forliksrådene er derimot ikke regnet som domstoler, men er meklingsinstitusjoner med en begrenset domsmyndighet. Kapittelet fastslår også at det finnes særdomstoler, nemlig jordskifterettene, konsulrettene i utlandet og Riksretten. Arbeidsretten er også en særdomstol fordi den bare behandler en viss type saker, men den er ikke nevnt i domstolloven.

Kapittel 1 A omhandler den sentrale domstoladministrasjonen. Dette kapittelet ble tilføyd i 2001 i forbindelse med opprettelsen av domstoladministrasjonen i Trondheim.

Kapittel 2 inneholder diverse bestemmelser blant annet om domstolenes domsmyndighet.

Kapittel 3 dreier seg om dommere og andre som er ansatt i domstolene. Blant de viktigste reglene i kapittelet er at dommere skal være norske statsborgere. Kapittel 4 og 5 inneholder regler om meddommere.

Kapittel 6 inneholder regler om inhabilitet for dommere og enkelte andre som har verv i tilknytning til rettssaker. Lovens ord «ugildhet» betyr det samme som inhabilitet. Kapittel 6 A inneholder regler om dommeres begrensede adgang til å påta seg sidegjøremål, da disse kan medføre inhabilitet. Kapittelet om sidegjøremål ble lagt til i 2001.

Kapittel 7 dreier seg om rettsmøter. Disse skal som den store hovedregel være offentlige, men det er en begrenset adgang til å lukke møtene. Åttende, niende og tiende kapittel inneholder flere praktisk viktige regler knyttet til rettssaker.

Kapittel 11 dreier seg om advokater og andre som driver rettshjelp. Loven definerer rettshjelpvirksomhet som «ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp» (§ 218). Denne definisjonen er gjort så vid fordi den innebærer at man ikke behøver å være advokat for å gi rettshjelp. Riktignok er hovedregelen at man må være advokat, men så heter det i samme paragraf at en som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, kan yte rettshjelp selv om hen ikke har advokatbevilling. Kapittelet inneholder ellers regler om vilkårene for å få advokatbevilling og arbeide som advokat.

Kapittel 12 handler om klage- og disiplinærordningen for dommere.

Historikk

Før domstollovens ikrafttredelse

Domstolloven er en av de eldste norske lover som fortsatt gjelder. Bare snaut ti lover pluss Grunnloven og noen få bestemmelser i Norske Lov av 1687 som fortsatt har gyldighet, er eldre.

Domstolloven var en del av et omfattende lovgivningsarbeid på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette lovgivningsarbeidet dreide seg særlig om lover som hadde med rettssaker og prosess å gjøre. Det resulterte først i en straffeprosesslov i 1887. Deretter nedsatte regjeringen en sivilprosesslovkommisjon i 1891, som hadde som oppdrag blant annet å komme med et forslag til domstollov. Denne kommisjonen begynte sitt arbeid først i 1898. I 1902 framla kommisjonen et utkast til domstollov. I 1908 ble dette etterfulgt av forslag til tvistemålslov og tvangsfullbyrdelseslov.

Stortingets justiskomité avga sin innstilling om de tre lovforslagene i 1912. Deretter gikk saken til regjeringen, som i 1913 fremmet nytt forslag til de samme tre lovene. Dette resulterte i en ny innstilling fra justiskomiteen i 1914, og i august 1915 ble de tre lovene vedtatt. Domstolloven ble lov av 13. august 1915 nr. 5. Den trådte imidlertid ikke i kraft før 1. juli 1927, fordi ikrafttredelsen måtte koordineres med tvistemålsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og en rekke andre lover.

Etter domstollovens ikrafttredelse

Av de fire prosesslovene som ble vedtatt i 1887 og 1915, er det bare domstolloven som fremdeles gjelder. De tre andre, straffeprosessloven, tvistemålsloven og tvangsfullbyrdelsesloven, er i nyere tid blitt erstattet av nye lover.

Domstolloven er blitt endret mer enn 70 ganger. En viktig endring fant sted i 2001. Da ble den sentrale domstoladministrasjonen opprettet (kapittel 1 A), og regler om dommeres sidegjøremål ble lovfestet (kapittel 6 A).

Det er også gjort endringer i hvilke organer som skal regnes som domstoler. Tidligere var Høyesteretts kjæremålsutvalg en egen domstol. Dette ble det slutt på 1. januar 2008, da tvisteloven trådte i kraft. Da ble kjæremålsutvalget erstattet av Høyesteretts ankeutvalg, som ikke er en egen domstol, men et utvalg i Høyesterett. Fra samme dato ble forliksrådene tatt ut av lista i § 1 over domstoler, og paragrafen fikk en ny bestemmelse om at forliksrådene er meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet. Fra samme dato ble det også innført en ordning med at Høyesterett kan møtes i storkammer.

Ny domstollov

I 2012 begynte planleggingen av en ny domstollov. Den første utredningen om dette forelå i 2014. Meningen er at man i det store og hele skal videreføre innholdet i domstolloven av 1915, men den nye loven skal bli mer oversiktlig og bedre strukturert. Det er kommet inn en rekke høringsuttalelser til saken. Ny domstollov er ennå (våren 2024) ikke vedtatt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg