Hamlet. Tittelbladet til førsteutgaven av William Shakespeares tragedie, London 1603.
Et drama er et teaterstykke. Teksten kan bestå av dialoger (samtaler) eller monologer (enetale). Teksten er ment å bli fremført på en teaterscene.
Berømte dramatiske verk er Sofokles' Kong Oidipus, William Shakespeares Hamlet, Henrik Ibsens Et dukkehjem og Bertolt Brechts Der kaukasische Kreidekreis. Agatha Christies The Mousetrap er det mest spilte dramatiske verket gjennom tidene. Av nålevende dramatikere kan nevnes Cecilie Løveid, Elfriede Jelinek og Jon Fosse.
Et drama skiller seg fra en episk eller lyrisk tekst ved at handlingen ikke er formidlet av en forteller eller en dikter. Handlingen blir fremført kollektivt av en eller flere skuespillere, scenearbeidere, regissører og muligens musikere, samtidig med at et publikum kollektivt ser og hører på det som skjer. Etymologisk stammer begrepet «drama» fra det greske verbet «drao» («å gjøre, å handle»). Hvordan handlingen utvikler seg, og hvordan den vises frem, bestemmer om dramaet er en tragedie eller komedie, eller om det dreier seg om en annen undersjanger.
Dramatikk er overbegrepet for ulike typer dramatiske tekster, som skuespill, hørespill og operalibretto. Alle disse tekstene viser frem en handling basert på replikker uttalt av de opptredende personene. Sammen med epikken og lyrikken utgjør dramatikken de tre tradisjonelle skjønnlitterære hovedsjangrene.
Noen dramatiske tekster er mest skrevet for å bli lest (såkalte «lesedrama», for eksempel Ibsens Peer Gynt). Men vanligvis skal et drama fremføres for et publikum. Hvordan et drama er realisert på scenen gjennom tidene, blir studert i teatervitenskapen. Litteraturforskere konsentrerer seg om den dramatiske teksten som er utgangspunktet for fremføringen.
Antikke skuespill hadde stor betydning for utvikling av dramasjangeren i Vesten. Den greske tragedien ble til ut fra ritualene til ære for guder som Dionysos. Korsangen og den rytmiske dansen satte sitt preg på de tidligste tekstene. Sofokles' Kong Oidipus fra 450 fvt. eller Evripides' Medeia fra 431 fvt. er for eksempel skrevet på vers. De greske tragediene var ikke, som de senere latinske stykkene, delt inn i akter – det vil si lengre handlingssekvenser lagt til samme tid og sted. Handlingen ble i stedet strukturert gjennom kommenterende koropptreden. Tragediene viste frem en kongelig persons tragiske fall, som skulle vekke frykt og medlidenhet hos publikumet. Det hevdet Aristoteles i Poetikken fra 350 fvt., hvor han også la vekt på handlingens nødvendige og logiske utvikling.
I motsetning til de greske tragediene beskriver de greske komediene hverdagsmennesker og deres svakheter, uten nødvendigvis å straffe dem. Komedien konsentrerer seg snarere om typer enn om individer og gjør bruk av gjentakelser. Sjangeren kan også være satirisk når den avslører klanderverdige forhold eller mennesketrekk, som Aristofanes gjorde det i Froskene fra 405 fvt.
Også i det kinesiske dramaet var handlingen oppstykket av rituelle sanger og danser. Men handlingen var ikke så enhetlig og konsekvent som Aristoteles krevde det for den greske tragedien. Stoffet ble hentet fra historien eller legender, og målet var å vise frem moralsk holdning til etterfølge. Sanskrit-dramaet ble utviklet i India fra 300-tallet av. Det er preget av det eventyrlige, som når en skjebnesvanger situasjon ender med en lykkelig slutt.
I Japan oppsto no på 1400-tallet. Det var lange lyriske enaktstykker preget av blant annet et buddhistisk syn på historie. Enakterne ble fremført etter hverandre på én kveld, avbrutt av komiske mellomspill (kyogen). Mer hverdagslige scener skildres i den folkelige kabuki-tradisjonen, og denne ga senere inspirasjon til blant annet tyske Bertolt Brecht.
De dramatiske tekstene fra middelalderen viser handlingen frem episodisk. Et skuespill besto av en rekke enkeltscener som ikke nødvendigvis sto i en direkte sammenheng. Deler av Jesu liv ble i Europa vist frem som mysterium, ofte inne i kirken (til dels på ulike steder i bygget, på stasjoner) eller rett utenfor. Mirakelspill konsentrerte seg om helgeners liv. I tillegg iscenesatte man også andre fortellinger, som moraliteter. Tekstene hadde et moralsk anliggende og ble gjerne fremført på teatervogner stasjonert på torget.
På 1500-tallet utviklet man i Italia et satirisk pantomimeteater, Commedia dell’ arte. Handlingen tar utgangspunkt i et fast inventar av personer med karakteristiske trekk (masker). Blant hovedpersonene var den slue tjeneren Harlekin, piken Kolumbine og den griske kjøpmannen Pantalone.
Commedia. Noen av de mest kjente rolletypene i Commedia dell’arte. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Jean Racine. Illustrasjon til tragedien Phèdre, skrevet i 1677. Kobberstikk fra 1800 etter tegning av Anne Louis Girodet-Trioson.
William Shakespeare løftet tidlig på 1600-tallet frem det ensomme og grublende subjektet og dets samspill med andre, som i femakterstragediene om Hamlet fra 1603 eller Macbeth fra 1606. Shakespeare utviklet også den romantiske komedien, som Much Ado About Nothing fra 1598/1599 eller All’s Well That Ends Well fra 1604. Handlingen i de romantiske komediene består ofte i at personene finner ut hvem de er, og hvem de hører sammen med. I renessansen er interessen ikke lenger rettet mot det tragiske fallet til et representativt individ (for eksempel en konge), men mot den individuelle helten. Et klassisistisk drama som Jean Racines Fedra fra 1677 (en ny versjon av Senecas klassiske romerske stykke) viser hvordan et godt og høyerestående menneske kan gå til grunne på grunn av en forelskelse.
Utover på 1600- og 1700-tallet skrev forfattere barokke sørgespill over temaer som synd, krig og fordervelse. Disse ble holdt på et allmennmenneskelig og allegorisk nivå.
Ludvig Holberg utviklet den mer satiriske og åpne komedien i Danmark. Han overtok stilen fra Jean-Baptiste Molières klassiske franske komedier, som skrev blant annet Misantropen fra 1666 og Den gjerrige fra 1668. Holbergs komedier om Jeppe (Jeppe på Bjerget fra 1722) eller Rasmus (Erasmus Montanus fra 1723) avslører menneskelige svakheter, som anlegg for dovenskap, urealistiske karriereambisjoner eller overdreven tro på iscenesatt kunnskap.
Senere ble vaudevillen en svært populær sjanger i Danmark – en fornøyelig satirisk teaterform med musikalske innslag, som blant annet Eugène Scribe hadde utviklet i Frankrike i første halvdel av 1800-tallet. Johan Ludvig Heiberg fikk tanken om å gjenskape «det danske lystspill» og skrev vaudeviller, som Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, som appellerte utover borgerskapet.
Etter den franske revolusjonen i 1789 skrev franskmannen Guilbert de Pixerécourt (1773–1844) over 120 dramatiske tekster for folket. Mer enn halvparten var melodramaer. Melodramaene kjennetegnes av en tendens til overdrivelse og grovmaleri i svart og hvitt, og de var særlig populære blant arbeidsfolket. De viste gjerne frem en kamp mellom ensidig onde skurker og tilsvarende gode jomfruer.
I Norge var Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen i 1850-årene forkjemperne for en ny norsk dramakunst. Begge begynte med å skrive historiske drama, som Bjørnsons Mellem Slagene fra 1856 og Ibsens Fru Inger til Østraad fra 1854. Senere skrev både Bjørnson og Ibsen om sin egen samtid, der de skildret personene med psykologisk innsikt. I Norden var antallet akter da redusert fra fem til fire eller tre, og det ble gitt mer rom for individuelle følelsesutbrudd og refleksjoner enn til et klart strukturert oppgjør mellom en protagonist (helt) og en antagonist (motstander). Hos Ibsen kjemper individet mot et hyklersk samfunn fullt av løgn, mot et samfunn der den borgerlige fasaden er det viktigste å opprettholde. Fordi fortiden blir rullet opp gjennom en lang avsløringsprosess, som i den greske tragedien Kong Oidipus, er denne dramaformen også kalt for «analytisk».
August Strindbergs Ett Drömspel fra 1902 viser frem menneskelivets elendighet og uforståelighet. Dramaet er verken entydig tragisk eller komisk. Handlingen er usammenhengende og ulogisk, og scenene vises frem som løse og uforbundne.
En rekke forfattere fra 1930- til 1960-tallet valgte en episodisk eller episk handlingsstruktur for å fremme politiske formål. Nordahl Grieg og Bertolt Brecht ble kjent med det sovjet-russiske revolusjonsteateret, der det var vanlig med illusjonsbrudd som kommentarer og tilrop fra publikumet i salen. Man forsøkte å «vekke» publikumet og få det til å reflektere over det fremviste. I Griegs Vår ære og vår makt fra 1935 oppfordres publikumet til streik mot kapitalisme og krig. Brecht utviklet også en teori for denne dramaformen, som han kalte «episk teater», realisert i for eksempel Der kaukasische Kreidekreis fra 1948. Jens Bjørneboes Semmelweis fra 1968 er et norsk skuespill som sikter mot å fremme tilskuernes refleksjon og handlingsvilje i Brechts ånd.
Samuel Becketts absurde drama fra rundt 1950 og Jon Fosses retorisk gjennomkomponerte stykker fra 1990-tallet kan leses som tragikomiske eller «udramatiske» (altså handlingsfattige) skuespill. Becketts Mens vi venter på Godot fra 1948 og Fosses Nokon kjem til å komme fra 1996 viser begge frem en stillestående eksistensiell situasjon.
Vektleggingen av den dramatiske teksten på bekostning av scenebruken er kommet under press de siste årene, da nye former for «postdramatisk dramatikk» blir prøvd ut. Allerede i skuespillet Balansedame fra 1984 viste norske Cecilie Løveid handlingen frem i en rekke bilder, eller «tablåer», som uthever personenes bevissthetstilstand visuelt. Arne Lygres skuespill Ingenting av meg fra 2013 er preget av at personene fremstår som gjennomreflekterte og inautentiske når de stadig kommenterer scenen og rommet de beveger seg i.
Aristoteles beskriver i Poetikken tragediesjangeren slik den så ut på hans tid. Han introduserer i alt seks begrep for å beskrive den greske tragedien:
Det har vist seg at disse elementene fremdeles er konstituerende for den flermediale dramasjangeren, hevder strukturalisten Manfred Pfister (født 1943).
Aristoteles mente at handlingen skulle være enhetlig og avsluttet. Men mange dramatiske tekster benytter seg av en episodisk struktur, som dramateoretikeren Volker Klotz (født 1930) har vist. Han deler dramasjangeren inn i tekster med en lukket form og en mer åpen form. Eksempler på en åpen, ikke-aristotelisk form er middelalderens mysteriespill og Strindbergs Ett Drömspel. I Norge er også Bjørneboes Fugleelskerne fra 1966 og Løveids radiohørespill Måkespisere fra 1982 eksempler på episodiske verk.
Den aristoteliske vektleggingen av en avsluttet handling ble sterkt kritisert fra omtrent 1900 av. Teoretikere som Brecht mente at den aristoteliske enheten i handling, tid og sted med fordel skulle løses opp. Tilskuerne skulle ikke leve seg inn i handlingen, eller bli «hypnotisert» av den, men heller reflektere over den.
I Theory of the Modern Drama fra 1956 hevdet Péter Szondi (1929–1971) at dramaet som sjanger hadde sin glanstid da den mellommenneskelige dialogen var den foretrukne måten å samhandle på. Szondi mener at menneskene i opplysningstiden forsto at de hadde fri vilje og kunne handle uavhengig av autoriteter, og at handlingene deres hadde konsekvenser. Dette utnyttet dramasjangeren maksimalt med vektleggingen av dialogen. I det moderne kommer dramasjangeren i krise, mener Szondi, og teksten blir derfor i økende grad preget av episke trekk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.