Folkekunsten var ikke helt isolert fra stilstrømningene i mer sentrale områder, tvert imot finner man stadig elementer fra den rådende stilen. Det er lett å gjenkjenne barokkens akantus, tulipaner og roser og rokokkoens usymmetriske ornamentikk. Men stilen er forsinket og holder seg lenge etter at den er avløst av en ny i det profesjonelle kunsthåndverket. Ofte blir den i folkekunsten integrert med elementer fra eldre stilformer, slik at resultatet blir noe nytt.
Noe av det slektskapen man finner mellom folkekunsten i alle land, har sammenheng med denne store fellesnevneren: tidens stilformer og motivskatt. Ved siden av å blande forskjellige stilarter forenklet folkekunstneren de motivene han overtok. Han hentet ikke sine motiver i naturen omkring seg. Hans blomster var ikke markblomster, men tulipaner og roser og andre blomster som han hadde sett i andres bilder. Folkekunsten fant motiver i bibelillustrasjoner og tresnitt eller i kirkeinteriørenes utskjæringer og malte dekorasjoner. Figurfremstillinger forekommer sjeldnere enn rent dekorative former i folkekunsten. Der hvor de finnes, er fremstillingen konsentrert om hovedfigurene. Bakgrunnen kan være sløyfet eller stilisert til det ugjenkjennelige, figurenes antall redusert, gjerne til de to hovedagerende som Adam og Eva, David og Goliat, Samson og løven, Kong Karl og Holger Danske. Det har vært pekt på at en her finner den samme tendensen som i folkediktningen kalles den sceniske totallsloven.
En sjelden gang forekommer det fremstillinger fra folkelivet, et bryllupstog, en mann som slåss med bjørn, en felespiller. Da har kunstneren ikke hatt noe direkte forbilde. Figurene er fremstilt tydeligst mulig, ofte med en del av kroppen i profil, resten en face. Etterligning av naturen ser ikke ut til å interessere folkekunstneren. Her finnes det selvfølgelig unntak. Enkelte kan ha gått i lære i byen en kortere tid og stiftet bekjentskap med opplæringen i det faglige miljøet, og har tatt etter.
De mange bibelske motivene på møbler og inventar i folkekunsten har i de protestantiske landene ikke spilt noen aktiv rolle i befolkningens religiøse liv, i motsetning til de vanlige fremstillingene av jomfru Maria og av helgener i katolske land, malt på glass eller utskåret, som har hatt sin plass i familiens daglige kristenliv. Til folkekunst kan en også regne utskårne masker som hører til tradisjonelle opptog i forbindelse med religiøse fester i disse landene.
Hvilken betydning de såkalte magiske tegnene på trekar og tekstiler har hatt, som valknuter, rosetter, hakekors og liknende i sin tid, er vanskelig å avgjøre. Det er eldgamle tegn, antagelig ondtavvergende, som har hatt en meget stor utbredelse. De kan ha levd videre i kraft av sin rent dekorative verdi, etter at den opprinnelige meningen gikk tapt. Dette kan også gjelde mange andre felles motiver innenfor folkekunsten i Europa, som fugl og hest. Noen kjennes tilbake til middelalderen og forhistorisk tid, andre kan gjenfinnes i orientalsk kunst. Hvilke veier de har vandret, og hvorfor de har holdt seg så lenge, vet man ikke.
Karakteristisk for folkekunsten på sitt beste er friske, rene farger og robust og ukonvensjonell komposisjon. Det er ikke en barbarisk etterligning av en elitekunstners arbeid, slik kunsthistorikerne gjerne så det i den klassiske stilperioden på 1800-tallet, men uttrykk for en annen måte å se på. Som i all kunst er det stor forskjell i kvaliteten, og begavede treskjærere og kolorister har vekslet med arbeidere uten skapende evner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.