fuglekonge

Fuglekongen forekommer fra Frankrike og De britiske øyer i vest gjennom Mellom-Europa og Russland til Vest-Sibir. Arten er fordelt på 14 underarter.

Foruten fuglekonge (Regulus regulus), er Europa også hjemsted for rødtoppfuglekongen (Regulus ignicapillus) som finnes i barskog og blandingsskog i Sør- og Mellom-Europa, Vest-Russland og Nordvest-Afrika.

I Norge finnes fuglekongen i nesten alle våre barskoger, unntatt lengst i nord. Den er vanlig i Nordland, men finnes mer sparsomt i furuskogene i Troms. Som følge av varmere klima og økende antall granplantinger har bestanden i Nord-Norge vokst i de senere tiår. De største bestandene finnes på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag.

Bestanden varierer sterkt fra år til år. BirdLife Norge har beregnet at det hekker mellom 950 000 og 1,6 millioner par i Norge.

Fuglekongen veier mellom 4,5 og 7 gram. Den knøttlille fuglen har lys grågul underside, olivengrønn rygg og to hvite tverrbånd på vingen. Den gule og rødgule kronen som har gitt arten navnet, er til daglig formet som en smal issestripe kantet med svart. Hannens oransje issefjær ligger stort sett sammenslått og skjult under et lag med gule issefjær. Hunnen mangler de oransje issefjærene, ellers er kjønnene like.

Fuglene er i stadig bevegelse og smetter inn og ut mellom barnålkvister. Til tross for at fuglekongen er en vanlig art i våre barskoger, kan den være vanskelig å få øye på fordi den ofte holder til høyt oppe mellom tette greiner.

Deler av bestanden drar fra Norge når høstmørket setter inn, mens andre blir igjen. De som trekker utsetter seg for store farer siden trekket er langt, risikofylt og koster mye energi. I august–oktober drar mange over Nordsjøen til De britiske øyer, andre velger veien fra sørkysten av Norge over Skagerrak til Danmark og sørover til kontinentet. Under vårtrekket ankommer de fleste Sør-Norge i april.

Bare en brøkdel av individene som deltar i høsttrekket vender tilbake. Men også de som overvintrer møter tøffe utfordringer. Kulde og snødekte trær reduserer muligheten til å finne mat raskt nok til å opprettholde fuglenes høye stoffskifte. Vinterdødeligheten er derfor stor. I svært kalde og snørike vintre kan lokale populasjoner faktisk forsvinne helt. En bestandsreduksjon på 70–80 prosent fra november til mars er ikke uvanlig.

I sørlige deler av Fennoskandia synes sjansene til å overleve å være jevnt fordelt mellom stand- og trekkfugler. Hvilke faktorer som avgjør hvem som trekker og hvem som holder seg på hjemstedet, er fortsatt ukjent. Det er imidlertid sannsynlig at høy bestandstetthet om høsten fører til konkurranse og aggresjon blant fuglene. Dette kan utløse trekkdriften til ungfuglene som står lavest på rangstigen, og at individer som står relativt høyt på rangstigen ikke trekker.

Til tross for vanskelige forhold, har de som overvintrer trolig høyere hekkesuksess enn de som trekker. De kan velge de beste hekkeområdene og starte forberedelsene til hekkingen før trekkerne ennå har vist seg. De stasjonære hannene innleder sangperioden allerede på ettervinteren og kan etablere seg i de beste territoriene.

Fuglekongen lokker med fine, trestavelses sri- sri- sri. Sangen er et høytonet, gjentatt motiv som avsluttes med et kort kvitter; sisisi-sisisi-sisisi-sisryi.

Mange eldre mennesker kan ha problemer med å høre de høye tonene.

Hekketerritoriet opprettes i mars–april og hevdes ved sang og andre lyder. Det forsvares dessuten mot rivaler ved aktiv handling. Ved territoriegrensen har nabohanner ofte langvarige sangdueller, og synger avvekslende til hverandre med stor intensitet. De møtes jevnlig på samme sted og gjentar oppvisningen, ofte flere ganger daglig.

Størrelsen på territoriet varierer, men 1–3 hektar er vanlig. Næringstilgangen er trolig minimumsfaktoren. Det må være tilstrekkelig med mat til de voksne og to ungekull.

Hannen gjør gjentatte forsøk på å anvise plass for reirplasseringen, men det er hunnen som foretar det endelige valget. En gran som grenser til en større eller mindre lysning i skogen synes å være det typiske reirtreet. Reirhøyden over bakken er som oftest 8–10 meter.

Små insekter og edderkopper er hovednæringen. Insektene er særlig støvlus, små biller, små tovinger, sugere, bladlus og larver av sommerfugler og bladveps. Om vinteren består dietten mest av edderkopper. Av og til spiser fuglekongene frø av gran.

Fuglekongen slår seg ofte sammen med meiser i blandede flokker i vinterhalvåret.

Levetiden er trolig svært kort. Gjenfunn av ringmerkede fugler etter to år er sjeldne. De lengstlevende norske ringmerkede individene ble 25 måneder gamle. Det fins imidlertid ett unntak: En fugl merket på Akerøya i Hvaler ble tre år senere kontrollert i North Yorkshire i England.

I gjennomsnitt er levealderen sannsynligvis under ett år, selv etter at fuglene har klart seg gjennom de første kritiske månedene av livet. Vinteren er nåløyet for de som velger å ikke dra sørover. Korte dager og lange, kalde netter tar sin lott. Normalt økes kroppsvekten så mye i løpet av dagen at det nattlige vekttapet blir utlignet. For at en fugl på cirka fem gram skal overleve neste natt, må den ha lagt på seg 1,3–1,5 gram innen kvelden.

Lave temperaturer og snødekte trær påvirker dødeligheten og gir store utslag på hekkebestanden som varierer sterkt fra år til år. Ikke uventet er det en klar sammenheng mellom temperaturen i desember–februar og hekkebestanden. Sammenhengen er også tydelig mellom antall døgn med temperaturer under frysepunktet og antall fuglekonger i skogen den påfølgende våren.

Med fuglekongens store formeringsevne kommer imidlertid hekkebestanden opp på tidligere nivå allerede etter få år.

Fuglekonger har inntil nylig vært plassert i sangerfamilien (Sylviidae), men basert på moderne genteknologi er de nå skilt ut som en egen familie, Regulidae. Alle familiens seks arter tilhører slekten Regulus.

Disse artene finnes utbredt i Europa, Nord-Amerika og i den orientalske region. Alle unntatt den største, en av de to nordamerikanske artene, er svært like i størrelse og fargemønster. De er tilpasset et levevis i barskog, og det sylspisse nebbet er et ypperlig redskap til fangst av smådyr som finnes mellom barnåler.

Folkeeventyrets fuglekonge deltok i en konkurranse mellom alle fuglearter om hvem som kunne fly høyest. Alle var enige om at uglene ikke hadde noen sjanse til å vinne, så de skulle være dommere. Både fuglekongen og gjerdesmetten samsnakket om at de ikke hadde sjanse til å vinne. De mente kongeørnen var favoritten, og de bestemte seg for å gjemme seg på ørnas rygg i kaoset når startskuddet gikk. Gjerdesmetten hadde aldri tidligere vært høyt over bakken, så den falt i forskrekkelsen ned på bakken og brakk halen slik at den står nå rett til værs. Fuglekongen gjemte seg og ble med kongeørna høyt til værs, men da ørna trodde den hadde vunnet og begynte å dale ned igjen, svirret fuglekongen litt høyere opp i lufta. Dette så uglene, og satte den fine guloransje krona på fuglekongen da den kom ned. De andre fuglene så imidlertid at fuglekongen hadde jukset, og ble derfor svært sinte på dommerne. Dette er grunnen til at de fleste fugleartene mobber uglene den dag i dag.

• fuglekongefamilien
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om fuglekonge

• Haftorn, Svein (1986): Fuglekongen – vår minste fugl (181 sider). NKS-Forlaget, Oslo.