Opphavet til gauchoene var sammensatt, både fysisk og kulturelt: De var forspanskede rester av tehuelche-, charrúa- og puelche-indianerne, som tidligere hadde lidd militært nederlag og som i proletarisert tilstand og uten klar stammetilknytning på 1600- og 1700-tallet hadde søkt å livnære seg ved jakt på store flokker forvillet kveg.
Overgangen til en mer «ordnet» gjetertilværelse foregikk gradvis og representerte på sett og vis en fortsettelse av den tilpasningen som deres indianske forfedre hadde funnet frem til etter innføringen av hesten i begynnelsen av kolonitiden.
Omkring 1850 ble deler av slettelandet rundt La Plata-elven utlagt til jordbruksland, og februket ble etter hvert omorganisert og kommersialisert. Det halvville buskkveget ble erstattet med innførte kvegraser og sauer. Beitelandet ble inngjerdet med piggtråd, og gaucho-gjeteren ble langt på vei overflødiggjort.
Til da hadde gauchoen vært uunnværlig som den uovertrufne rytter og spesialist på innringing og behandling av buskkveget. Han var arbeidstager hos kvegeiere som profitterte på den voksende etterspørselen etter huder i Europa.
Etter hvert forsvant gaucho-gjeteren fra den argentinske pampaen, men fortsatte som yrkeskategori i Uruguay. Myten lever likevel videre i Argentina fremdeles.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.